Å Huske Herren

Norsk tittel: Å Huske Herren
Original tittel: Remembering The Lord
Dato: 1962-12-09
Sted: Jeffersonville, Indiana, USA

DENNE TALEN ER MASKINOVERSATT

Oppsett:

Engelsk:

The great leaves that just falled off the tree, fallen off, rather. Where the red, green, blue, brown, all different colors across the great breast of the earth, where God's nature laid dead beneath it, God just planted out His bouquet. But He knows when He plants the bouquet, there's a resurrection in spring! The world has to just to come around its orbit until it gets back right with the sun again, and it will rise in funeral flowers.
Never say, "This is the end," no more than the leaves, brown on the tree, says it's the end. Only thing it has to do, is for the time cycle of God to float around, until the time of the coming of the Son of God. And every living creature that ever died in Christ will come forth again. In His presence, remembering Him. Oh, when I come to the end of my road, I want to die in His presence, remembering Him, that He is the resurrection and life. He is that One.

Norsk:

De store bladene som nettopp falt av treet – nei, rettere sagt, som har falt – ligger som røde, grønne, blå og brune farger spredt utover jordens store bryst. Der hvor Guds natur ligger død under, har Gud plantet ut Sin bukett. Men Han vet at når Han planter buketten, er det en oppstandelse i vente om våren! Jorden må bare fortsette i sin bane til den igjen kommer i rett posisjon i forhold til solen, og den vil reise seg i begravelsesblomster.
Si aldri, "Dette er slutten," mer enn de brune bladene på treet sier det er slutten. Det eneste den må gjøre, er å vente på Guds tidssyklus som dreier rundt til tiden for Guds Sønn kommer. Og hver levende skapning som noen gang døde i Kristus vil komme tilbake igjen. I Hans nærvær, minnes vi Ham. Åh, når jeg kommer til enden av min vei, vil jeg dø i Hans nærvær, huske Ham, at Han er oppstandelsen og livet. Han er Den.

Then as we come to the table of the Lord. The table of the Lord, as I have explained it here before, is not… We believe what we call "the communion" is the taking of the bread. We place the wrong… We place the right thing in the wrong place. It isn't the bread that matters, it isn't the wine that matters, that's the kosher bread and the wine. But the thing that is, is communion means "to talk to," and, in talking to Him, remembering Him. I think it's the most blessed time of the services, see. Every hour of our life ought to be a communion.

Når vi kommer til Herrens bord... Herrens bord, som jeg har forklart tidligere, er ikke... Vi tror at det vi kaller "nattverden" handler om å ta brødet. Vi plasserer det riktige på feil sted. Det er ikke brødet som er viktig, det er ikke vinen som er viktig; det er kosherbrødet og vinen. Men det viktige er at nattverd betyr "å snakke med", og i denne samtalen husker vi Ham. Jeg mener det er den mest velsignede tiden av møtene. Hver time av vårt liv bør være en nattverd.

Thank you, Brother Neville. So glad to be here, Brother Neville, and the opportunity to sit in these heavenly places again, in Christ Jesus. And numbers never did bother me, it always excites me. You know, I'm more at home when I'm with a small number, 'cause that's what I think the church is. Yeah, I have a Scripture for that, says, "Fear not, little flock, it's your Father's good will to give you the kingdom." And I would … that's the little flock I want to be numbered with at that day, the one that He said, "Not to fear."

Takk, Bror Neville. Jeg er så glad for å være her, Bror Neville, og for muligheten til å igjen sitte i disse himmelske steder, i Kristus Jesus. Antall mennesker har aldri bekymret meg, det har alltid gjort meg begeistret. Jeg føler meg mer hjemme blant en liten gruppe, for det er slik jeg tenker på menigheten. Ja, jeg har et skriftsted for det som sier: "Frykt ikke, du lille flokk, det er Deres Fars gode vilje å gi dere riket." Og det er den lille flokken jeg ønsker å bli talt blant på den dagen, den som Han sa, "ikke skal frykte."

And we're very happy for the privilege of coming down tonight.
And I didn't come with the intention of speaking. Just a few moments ago there was someone who had come to the door, and while I was just at study, getting some context ready for some text that I want to use now right away in the oncoming meetings of Phoenix and Tucson, and through there. And I was just getting really fed up in the Spirit, you know, the good things of God, about an ultimate, and a subject on "Ultimate." And my wife come and she told me that there was someone that come to see me, and I didn't get it just right, then afterwards, why, said, "Are you going to be down at the church tonight?"
And I said, "I think so." And I went on trying to keep in the spirit of what I was doing. And she come back and said it was a sick man was coming to be prayed for. I said, "Well, then, I'll go down to church, anyhow, see, if it's pray for the sick." I always, that's… You know, those things are … we should get to them as quick as possible when people are sick and needy. Ever who's been sick knows how to appreciate what it means to be healed by God's great healing power. And such a wonderful thing it is, what a privilege.

Vi er svært takknemlige for privilegiet av å være her i kveld. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tale. For bare noen få øyeblikk siden kom noen til døren, mens jeg var inne på kontoret og forberedte noe kontekst for en tekst jeg skal bruke i de kommende møtene i Phoenix og Tucson. Jeg var virkelig fanget av Ånden, opplever de gode tingene fra Gud, om et endegyldig mål og et tema om "Endemål."
Min kone kom og fortalte meg at det var noen som ville snakke med meg. Jeg forsto det ikke helt riktig først, men etterpå spurte hun: "Skal du være i menigheten i kveld?"
Jeg svarte, "Jeg tror det." Jeg prøvde å holde fokus på det jeg holdt på med. Hun kom tilbake og sa at det var en syk mann som hadde kommet for å bli bedt for. Jeg sa, "Vel, jeg går ned til menigheten uansett, hvis det gjelder å be for de syke." Slike ting bør vi alltid prioritere så raskt som mulig. Alle som har vært syke vet hvor viktig det er å bli helbredet av Guds store kraft. Hvilket privilegium det er.

Now, next coming Sunday, if the Lord is willing, Brother Neville and none of them has anything special, I thought next Sunday morning I'd bring my Christmas message to the people, because letting them… Some of them come from far away, you know, and like Georgia and different places, and that'll let them get back in time to do their Christmas shopping and things.
And Billy just come out and told me, said my sister, Delores, next Sunday evening just before service, has some kind of a little gifts for the kids and a little program here they're going to, you know, a little Christmas play that they want to put on before the services start. And I said, "Well, that'll be in the Sunday evening won't it?"
Said, "Yes."
I said, "That won't interfere a bit, then."

Neste søndag, hvis Herren vil, og Bror Neville og de andre ikke har noe spesielt planlagt, tenkte jeg å holde julebudskapet til menigheten på søndag morgen. På denne måten kan de som kommer langveisfra, fra steder som Georgia og andre steder, rekke å komme tilbake i tide for julehandel og andre gjøremål.
Billy kom nettopp ut og fortalte meg at søsteren min, Delores, neste søndag kveld, rett før møtene begynner, har noen små gaver til barna og et lite program de skal gjennomføre. Det er et lite julespill de vil sette opp før møtene starter. Jeg spurte om det skulle være på søndag kveld.
Han svarte: "Ja."
Jeg sa: "Da vil det ikke forstyrre noe som helst."

Now, see, next Tuesday is Christmas eve, then if … or next Tuesday, a week, is Christmas. So that would press the people, you see, and then have to go back home on Christmas eve, and on Monday, so I thought that I … yeah, two weeks. That's right, two weeks is right. So I thought maybe I'd come tonight and let the people know, if the Lord is willing, and Brother Neville has nothing special. That, I usually like to give my Christmas message to the church, and my Easter message, and whatever the Lord puts upon my heart to give. And next Sunday, the Lord willing, next Sunday morning I give…

Se, neste tirsdag er julaften, altså om en uke. Det vil presse folk til å måtte reise hjem på julaften og på mandag. Jeg tenkte derfor at ... ja, om to uker. Det stemmer, to uker er riktig. Så jeg tenkte at jeg kanskje kunne komme i kveld og informere menigheten om at, om Herren vil, og dersom Bror Neville ikke har noe spesielt planlagt, vil jeg gjerne gi min julehilsen til menigheten, i tillegg til min påskehilsen og hva enn Herren legger på mitt hjerte å dele. Og neste søndag, om Herren vil, vil jeg gi ...

And the reason I take it of a morning instead of an evening, where the people that comes from far away, they have the afternoon to travel so they can get home, you see. And I would rather have it at night, I think the evening is much better. I like the evening service, when the sun goes down, something another. It was God in the garden of Eden, to Adam, would come up in the cool of the evening and talk to Adam. See, and I like the evening service. But, in the way the circumstances are here, that it would be better that I had it of a morning, and so the people can get away.
And I'm grateful that the Tabernacle is being extended out here into the next place out past us here, having some more room added to it. After all the stewing and fussing, finally we got it anyhow. You know, old Brother Bosworth used to have a sense of humor, said, "The baby that cries the loudest gets the most attention." So that's kind of a whole lot, you know, and so I think it pays us to cry a little bit once in a while, don't you think so?

Grunnen til at jeg foretrekker morgenmøter fremfor kvelds, er at de som kommer langveisfra, får ettermiddagen til å reise hjem. Jeg synes kveldsmøtene er mye bedre, siden jeg liker atmosfæren når solen går ned. Det minner meg om hvordan Gud kom til Adam i Edens hage i den kjølige kveldstimen for å samtale med ham. Likevel, under de nåværende omstendighetene, er det mer hensiktsmessig å ha møtene om morgenen, slik at folk kan reise videre etterpå.
Jeg er takknemlig for at Tabernaklet utvides med mer plass. Etter alt maset og styret, har vi endelig fått det til. Den gamle Bror Bosworth pleide å ha en humoristisk sans og sa: "Babyen som gråter høyest får mest oppmerksomhet." Så noen ganger lønner det seg å rope litt høyt, synes du ikke?

So, and I want to commend Brother Anthony and his associates here for that lovely music. I just walked in and heard that. And, you know, them instruments is trumpets. I've wanted one of my children, at least one of them, to play a trumpet, and them blowing instruments.
Becky started on the piano, but she's at that little teen-age something, you know, that's … she wants to give it up now. And she started… The teacher said they'd have to start on popular music. Not … I don't mean … you know what I mean, overtures, and so forth, of classic music, in order to get the religious music to it. When she gets up to her high grades in that, then she thinks, "Well, I'll just quit." And kids are a problem. And, anyhow, it has to be a calling of God, to begin with. I believe her sister, Sarah, back there is going to beat her, anyhow, never had a lesson. So then the calling of God is better when it's gifted like that.
But I like a trumpet. I remember when they dedicated this tabernacle there at the corner, the trumpets rang for a half a day out here, "Down at the cross where my Saviour died, down there for pardon from sin I cried, there to my heart was the blood applied," when I was dropping in my context into the cornerstone.

Jeg vil starte med å takke Bror Anthony og hans medarbeidere for den vakre musikken. Jeg kom nettopp inn og hørte den. Dere vet, de instrumentene er trompeter. Jeg har alltid ønsket at minst ett av mine barn skulle spille trompet og blåseinstrumenter.
Becky begynte på piano, men hun er i en alderen der hun nå ønsker å gi opp. Læreren sa at de måtte starte med populærmusikk ... Jeg mener, klassiske musikkstykker, og så videre, for å kunne forstå religiøs musikk. Når hun når de høye gradene i det, tenker hun: "Vel, jeg slutter." Barn kan være en utfordring, men det må være et kall fra Gud til å begynne med. Jeg tror hennes søster, Sarah, som aldri har tatt en leksjon, kommer til å overgå henne. Et kall fra Gud er alltid bedre når det er ledsaget av en gave.
Jeg liker trompet. Jeg husker da vi innviet tabernaklet på hjørnet her, og trompetene spilte halvveis ut dagen. "Der på korset hvor min Frelser døde, der ba jeg om nåde fra synd, der til mitt hjerte ble blodet påført," mens jeg la ned kapselen i hjørnesteinen.

And I remember one night at Trinity Methodist Church, when old Dr. Morrison… Many of you people that's lived back in my days remember Dr. Morrison, an old sainted man. Asbury lost one of the greatest men since Asbury, when they lost Dr. Morrison, to his age, a godly old man. And I always loved to hear him preach. And I went over to hear him over at the Trinity Methodist Church there. And that night, two boys stepped out in the little balcony just as wife and I were walking up, and they were holding their trumpets in the air like that, and those instruments there, and they played that, "Down at the cross where my Saviour died!" That big cross up on top, revolving around. I just stood on the street and lifted up my hands, and just begin to praising God right out. I couldn't help it.
There's some kind of an emotion within a born again Christian, when it pulsates, there's something has to happen, that's all there is to it. Oh, there's nothing like an old-time Christian experience! Wouldn't take nothing for it, my experience, wouldn't swap it for no riches of the world, or the whole world and all the solar system and all, for what Jesus has taught me of Himself.

Jeg husker en kveld i Trinity Methodist Menighet, da den gamle Dr. Morrison talte... Mange av dere som levde på den tiden husker sikkert Dr. Morrison, en gammel, hellig mann. Asbury mistet en av sine største menn siden Asbury, da de mistet Dr. Morrison på grunn av hans alder, en gudfryktig, gammel mann. Jeg elsket alltid å høre ham forkynne. Jeg dro for å høre ham i Trinity Methodist Menighet. Den kvelden, rett som kone og jeg var på vei opp, kom to gutter ut på den lille balkongen og løftet trompetene sine i været. De spilte "Down at the cross where my Saviour died!" Det var et stort kors på toppen som dreide rundt. Jeg sto bare på gaten, løftet hendene og begynte å prise Gud rett ut. Jeg kunne ikke hjelpe det.
Det er en slags følelse i en gjenfødt kristen, noe som pulserer og får noe til å skje. Det er ingen ting som en gammeldags kristen opplevelse! Jeg ville ikke bytte min erfaring for alle verdens rikdommer eller hele solsystemet. Det Jesus har lært meg om Seg Selv er uvurderlig.

There's a certain man that's sits with us, every time I look back my heart jumps. It's a man I seen taking communion the other night, walks on a crutch. Did anybody ever tell you, you look like Oral Roberts? I tell you, every time I… How many… You've seen Oral Roberts, nearly all of you. If he don't look like Oral Roberts! I just happened to look back. And I think he's a little bigger man than Oral is. But just to look the way he combs his hair, and his forehead and his features, and always kind of a dignified-looking person, sitting like Oral. And so I always think, "Brother Oral?" Looks just something like him.
Brother Oral's starting some kind of a Bible school out there now, I believe, or something. I heard about it the other day. What? University. Yes. Brother Carl Williams is one of his ultimates on it, of some sort, I don't know just what it is now.

Det er en bestemt mann som sitter med oss, og hver gang jeg ser ham, hopper hjertet mitt. Det er en mann jeg så ta nattverd forleden kveld, han går med en krykke. Har noen noen gang fortalt deg at du ligner på Oral Roberts? Jeg må si, hver gang jeg... Hvor mange av dere... Nesten alle har sett Oral Roberts. Han ser virkelig ut som Oral Roberts! Jeg bare så tilfeldigvis bakover. Jeg tror han er litt større enn Oral, men måten han greier håret sitt, pannen og ansiktstrekkene hans, gir ham alltid et verdig utseende, akkurat som Oral. Så jeg tenker alltid, "Bror Oral?" Han ligner virkelig på ham.
Bror Oral starter noe slags bibelskole nå, tror jeg, eller noe sånt. Jeg hørte om det her om dagen. Hva? Universitet, ja. Bror Carl Williams er en av hans hovedstøtter i prosjektet, på en eller annen måte; jeg vet ikke helt hva det er nå.

Now, now remember, Sunday, the Lord willing, we'll start, I have the Easter … or the Christmas message. And then I'm grateful about the tabernacle being started. And then I hope that this will be not only an addition to number, but it will be the addition to grace that God will grant our church, our movement, or, not movement, but our congregation that we have assembled together. We love it.
And I'd just like to say this. I'm not going to take much time. But, I have many things I ought to say, but it would take too much time. But I'd like to say this, it's something that I cannot say. There's things (everyone understands) that you know, and it's in the name of the Lord, yet you cannot say it. You've got to keep it to yourself, see. But a certain event that's moving up, and has been for some time, that's fixing to take place, that I have been alarmed at watching the Holy Spirit move among the people to that spot, and them knowing not one earthly thing, see, but see the Holy Spirit moving to that. I'll reveal it, the Lord willing, some convenient time. Now, remember, that shows God among them.

Husk, hvis Herren vil, starter vi søndag med julebudskapet. Jeg er takknemlig for at byggingen av tabernaklet er i gang. Jeg håper dette ikke bare vil øke antallet, men også tilføre nåde som Gud vil gi vår menighet, vår forsamling som vi har samlet sammen. Vi elsker det.
Jeg vil bare si dette: Jeg skal ikke bruke mye tid. Jeg har mange ting jeg burde si, men det ville ta for lang tid. Men jeg vil si dette: Det er noe jeg ikke kan si. Det finnes ting (alle forstår) som du vet, og det er i Herrens navn, men du kan ikke si det. Du må holde det for deg selv. Men en viss hendelse som har utviklet seg over tid og som snart vil skje, har vakt min oppmerksomhet; jeg ser Den Hellige Ånd bevege seg blant folket mot dette punktet, og de vet ikke noe jordisk om det, men ser Den Hellige Ånd bevege seg mot det. Jeg vil avsløre det, Herren vil, på et passende tidspunkt. Husk at dette viser Gud blant dem.

As someone, I believe, brother, yes, said awhile ago, Brother Neville said that, "God, not accounting or disorder among us, or misbehaving in his sight." That the seer that went to look upon Israel, and could see it with the natural eye, how unorderly it was, how that they had did wrong and they should be cursed. But what the bishop failed to see was that smitten rock and that brass serpent, see, making atonement. So, you see, when Balaam looked upon Israel, he saw a reason to curse them, see. But when God looked upon them, He saw the atonement. He said, "You're like a unicorn." Amen. "Who will put anything in your way? How godly, how righteous are thy tents!" That's the way God saw them, see. Not the way man saw them, not the way the great dignitaries saw them; but the way He saw them.
And, O God, let that be my portion! Let that be my portion, for I have nothing within myself that I could claim. "Nothing in my hands I bring, just simply to thy cross I cling." See, that's all we have.

Som en person, ja, sa Bror Neville nylig at "Gud ikke tar hensyn til uorden blant oss, eller dårlig oppførsel i Hans øyne." Seeren som så på Israel kunne med det naturlige øyet se hvor uordnet de var, hvordan de hadde gjort galt og derfor skulle bli forbannet. Men det biskopen ikke så, var den rammede klippen og bronseslangen som gjorde soning. Når Bileam så på Israel, så han en grunn til å forbanne dem. Men når Gud så på dem, så Han soningen. Han sa, "Du er som en enhjørning." Amen. "Hvem kan sette noe i veien for deg? Hvor gudelige, hvor rettferdige er dine telt!" Det var slik Gud så dem, ikke slik mennesker eller store dignitærer så dem, men slik Han så dem.
Og, å Gud, la det være min del! La det være min del, for jeg har ingenting i meg selv å påberope. "Ingenting i mine hender bringer jeg, bare til ditt kors holder jeg fast." Det er alt vi har.

Well, this is prayer meeting night, or not prayer meeting night, but this is kind of an evangelistic group here. We like to place the Word. And maybe I'd like to speak to you tonight for a few minutes. Many of you that would like to turn in the Scripture … Well, do you know, the strange thing, that opened just exactly to it, to the text that I was going to read. Yes, sir. Strange. That was I Corinthians, the 11th chapter, and some notes that I had wrote down here, somewhere in here, that I was thinking of, if I can find it just now, on 1 Corinthians, the 11th chapter. Right here it is, right here. Yes, sir.
Now, before we approach the Word, let's approach the author, see, who is the Word, that we might ask for mercy and for His blessings while we study Him who is the Word. Let us pray.

God kveld, alle sammen. Selv om dette ikke er en vanlig bønnemøte-kveld, er dette et evangelistisk møte. Vi ønsker å fokusere på Ordet. Jeg vil gjerne tale til dere i noen minutter i kveld. Hvis dere vil slå opp i Skriften ... Det er litt merkelig, men den åpnet akkurat på det teksten jeg skulle lese. Ja, det er merkelig. Det er 1. Korinterbrev, kapittel 11. Og noen notater jeg har skrevet ned her et sted, tenkte jeg på, hvis jeg kan finne dem nå, i 1. Korinterbrev, kapittel 11. Her er de, ja.
Før vi går inn i Ordet, la oss nærme oss Forfatteren, Han som Er Ordet, slik at vi kan be om Hans nåde og velsignelser mens vi studerer Ham som Er Ordet. La oss be.

O Lord God, full of grace and mercy, who has been willing through the age, after man had sinned and put that great chasm between him and Thee, one that he could not cross back by himself. He was absolutely, totally lost, without a way back. But the God full of all grace, was willing to take a substitute in his place, and brought him back. That has thrilled the hearts of all that's ever known of Thee, Lord, how that in thy great love and grace You took a substitute! And as we have just got through expressing it, Lord, it's on that substitute that we rely on tonight, that One who died instead of us sinners, that righteous One who has taken upon Him, our unrighteousness. It is in Him that we trust.
Now we solemnly come to His Word, with bowed hearts and heads, in reverence and in respect and in gratefulness. And asking that You will send to us tonight, grace, by the Holy Spirit, and will give us the bread of life that we need to sustain us. You know exactly what we have need of, and we know that Thou hast promised that if we would ask we shall receive

O Herre Gud, full av nåde og barmhjertighet, som gjennom tidene har vært villig til å strekke Din hånd etter menneskets fall, da synden skapte en uoverstigelig kløft mellom ham og Deg. Han var fullstendig og totalt fortapt, uten mulighet for å finne veien tilbake. Men Du, som er full av all nåde, var villig til å ta en stedfortreder i hans sted og føre ham tilbake. Dette har fylt hjertene til alle som har kjent Deg, Herre, med glede – at i Din store kjærlighet og nåde tok Du en stedfortreder! Og som vi nettopp har uttrykt, Herre, det er på denne stedfortrederen vi stoler i kveld, Den som døde i stedet for oss syndere, Den rettferdige som tok på Seg vår urettferdighet. Det er i Ham vi har vår tillit.
Nå kommer vi ærbødig til Hans Ord, med bøyde hjerter og hoder, i ærefrykt, respekt og takknemlighet. Vi ber Deg om å sende oss nåde i kveld gjennom Den Hellige Ånd, og gi oss livets brød som vi trenger for å opprettholde oss. Du vet nøyaktig hva vi trenger, og vi vet at Du har lovet at hvis vi ber, skal vi få.

We would remember tonight, Lord, all those that we know that's sick and needy, that the grace of God will be given to them in great abundance. And, Father, we pray for those who have fallen away, that this coming-on holiday will bring a remembrance to their heart, that from where they once was, and have fallen to the outward space of your fellowship. God, we pray that they'll return, grant it, Lord, return to the congregation, to the assembly of the firstborn. Return back to where there is grace and mercy, and love and kindness, and healing of our souls, our minds and our bodies. Grant it, Lord. Bless the word tonight. Strengthen us all, and give us of Thy blessings, as we ask it in Jesus' name. Amen.

Herre, vi vil i kveld huske alle dem vi kjenner som er syke og trengende, og be om at Guds nåde blir gitt dem i rikelig overflod. Fader, vi ber for dem som har falt fra, at den kommende høytiden vil bringe en påminnelse til deres hjerter om hvor de en gang var, og hvordan de har falt bort fra Din fellesskap. Gud, vi ber om at de vil vende tilbake, gi dem det, Herre, vend tilbake til menigheten, til de førstefødtes forsamling. Vend tilbake til der det finnes nåde og barmhjertighet, kjærlighet og godhet, og helbredelse av våre sjeler, våre sinn og våre kropper. Gi dem det, Herre. Velsign Ordet i kveld. Styrk oss alle, og gi oss av Dine velsignelser, slik vi ber om i Jesu navn. Amen.

Now, for just a few moments I'd like to call your attentions to I Corinthians, the 11th chapter, 23rd, 24th, and 25th verse.
For I have received of the Lord that which I also delivered unto you, That the Lord Jesus the same night in which he was betrayed took bread:
And when he had gave thank, he brake it, and said, Take, and eat: this is my body, which is broken for you: this do in remembrance of me.
After the same manner also he took the cup, and when he had supped, saying, This cup is the new testament in my blood: this do you, as oft as you drink it, in remembrance of me.
If I should call this just a little text that I'd like to refer to, would be this: "Remembering The Lord." It sounds like a night that … or a message that should've been preached on last Sunday, in the Lord's supper. But I want to approach it just in a little different angle for a few minutes, while we collect our thinkings together, and in worship of the Lord.

Nå, for noen få øyeblikk vil jeg gjerne rette oppmerksomheten deres mot 1. Korinterbrev, kapittel 11, vers 23, 24 og 25.
For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overlevert til dere, nemlig at Herren Jesus, den natten Han ble forrådt, tok brød:
Og da Han hadde takket, brøt Han det og sa: Ta, og et: Dette er Min kropp, som brytes for dere; gjør dette til Minne om Meg.
På samme måte tok Han også begeret etter måltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i Mitt blod; gjør dette, så ofte som dere drikker det, til Minne om Meg.
Om jeg skulle kalle dette en liten tekst som jeg vil referere til, ville det være: "Å Remember Herren." Det høres ut som en natt, eller en melding som burde ha blitt forkynt forrige søndag under Herrens nattverd. Men jeg vil nærme meg det fra en litt annen vinkel i noen minutter, mens vi samler tankene våre og tilber Herren.

We could, of course, begin with the Lord's table, because that is a good place where we all remember. Remembering the Lord at His table, which, really, the text refers to that. But, that's … Paul said that we are to take the cup and to drink the blood, and to eat the kosher bread, in remembrance, to remember what He did for us. And as you do it, you don't want to make it just a common, everyday thing; you want to really come, remembering the Lord, see. Remember that it was his grace and his mercy, and that alone, that gives you the only hope that you have. No matter what you would ever do, there is nothing, nowhere, that can anyways come near what Christ did for you.

Vi kan selvsagt begynne med Herrens bord, et godt sted å huske. Ved Herrens bord minnes vi Ham, noe teksten refererer til. Paulus sa at vi skal ta begeret og drikke blodet, og spise det usyrede brødet, til minne om hva Han gjorde for oss. Når vi gjør dette, bør vi ikke betrakte det som en dagligdags hendelse; vi må virkelig komme med et sinn som minnes Herren. Husk at det var Hans nåde og barmhjertighet, og kun det, som gir oss vårt eneste håp. Uansett hva vi gjør, finnes det ingenting som kan måle seg med hva Kristus gjorde for oss.

I have had a sad experience this week, and yet a glorious one, I could call it, I buried a brother that once sat with us here. And many of you know the occasion. It was our gracious Brother Rogers, Busty Rogers, as we called him, Everett. And Brother Banks Wood here, and Brother Sothmann, we went together to the funeral service.
And I took a ride in the snow, out to the old place where I had first buried him, about twenty-five years ago. That time when I buried him, it was in muddy water, in the name of the Lord Jesus Christ. As we passed over the old familiar bridge there at Totten's Ford, I was speaking to my brethren, and said, "One day when a certain denominational minister had had a big tent there, he said, 'That little radic' down there at the Baptist church, that's baptizing the people in the name of Jesus Christ.' He said, 'If any person that even was baptized in such a way, would not even be welcome under my tent.'"
And at that time there happened to be some sitting there that had been baptized in the name of the Lord Jesus, and that was Brother George Wright and his family. They just… Only thing they could do was not go back.

Jeg har hatt en trist, men likevel herlig opplevelse denne uken: Jeg begravde en bror som tidligere satt sammen med oss her. Mange av dere kjenner til hendelsen. Det var vår kjære Bror Rogers, Busty Rogers som vi kalte ham, Everett. Sammen med Bror Banks Wood og Bror Sothmann dro vi til begravelsesseremonien.
Jeg tok en tur i snøen til det gamle stedet hvor jeg først begravde ham for omtrent tjuefem år siden. Den gangen begravde jeg ham i gjørmete vann, i Herrens Jesu Kristi navn. Da vi passerte den gamle kjente broen ved Totten's Ford, snakket jeg med mine brødre og sa: "En gang hadde en viss predikant fra en bestemt konfesjon satt opp et stort telt der. Han sa: 'Den lille radikale der nede ved Baptistmenigheten, som døper folk i Jesu Kristi navn.' Han sa: 'Hvis noen som var døpt på den måten kom til mitt telt, ville de ikke være velkomne.'"
Akkurat da satt det noen der som hadde blitt døpt i Herrens Jesu navn, og det var Bror George Wright og familien hans. Den eneste tingen de kunne gjøre, var å ikke gå tilbake.

So that day at the ford, oh, he just left his meeting and had come down to kind of watch on, and his congregation was standing there. And I got up to the place. And there had been a rain up the hills up there, and the muddy fields had washed in, its little tributaries had got the Blue River very muddy. I walked out into the water, around waist deep. And one of the trustees, or deacons, rather, handed me the Bible, and I read where Peter said on the day of Pentecost, "Repent, every one of you, and to be baptized in the name of Jesus Christ for remission of sin, and you shall receive the gift of the Holy Ghost."

Den dagen ved vadestedet hadde han nettopp forlatt møtet sitt og kom ned for å observere, og menigheten hans sto der. Jeg kom fram til stedet, og det hadde vært regn oppe i åsene. De sølete jordene hadde skylt inn, og små sideelver hadde gjort Blåelven svært gjørmete. Jeg gikk ut i vannet, omtrent til midjen. En av forvalterne, eller rettere sagt diakonene, ga meg Bibelen. Jeg leste hvor Peter sa på pinsedagen: "Omvend dere, hver og en av dere, og la dere døpe i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave."

It was that day that Georgie Carter was laying there trying to raise her hands, only weighing about sixty-something pounds, been nine years and eight months in the bed, without moving. And her people, the church that she belonged to, had said, if anybody even come to my meeting, they'd be excommunicated from their fellowship at the church. And so it was that same evening that she was instantly healed. And then she wanted to be baptized like the little Nale girl that was up there; that I had saw a vision, and you know the story, her hands and legs drawed up; and went in the vision and the power of the Spirit, laid hands upon her, there she come out and was healed. And so she had belonged to the same… Well, it was a Methodist church. The Methodist minister, Brother Smith, was the one standing on the bank with his congregation.
And I started to baptizing in the Bible, Christian baptism. And about the time I had baptized five or six people, all of a sudden the lines and file broke up, there on the hill. Here come that Methodist bunch right down with their good clothes on, to be baptized in the name of the Lord Jesus. And one by one, ladies in their pretty silk and summer garments, walking out through that mud, wiping their face with tears, and lipstick washing off, coming out to make confession and to be baptized.

Den dagen lå Georgie Carter der, uten å kunne løfte armene, tynget av sine kun seksti-og-noe-pund, etter å ha vært sengeliggende i ni år og åtte måneder, uten å bevege seg. Menigheten hun tilhørte hadde sagt at dersom noen deltok på møter med meg, ville de bli ekskommunisert fra deres fellesskap i menigheten. Samme kveld ble hun helbredet øyeblikkelig. Hun ønsket deretter å bli døpt, slik som den lille Nale-jenta. Jeg hadde sett et syn om henne, og dere kjenner historien; hender og ben trukket sammen. Jeg gikk inn i synet og i Åndens kraft la jeg hendene på henne, og hun ble helbredet.
Georgie Carter hadde tilhørt den samme menigheten. Vel, det var en metodistmenighet. Metodistpredikanten, Bror Smith, stod på bredden med sin menighet. Jeg begynte å døpe i Bibelens, kristen dåp. Etter å ha døpt fem-seks personer, ble linjene og rekkene plutselig brutt opp på åsen. Her kom den metodistgruppen, kledd i sine fine klær, ned for å bli døpt i Herren Jesu navn. En etter en, damer i sine pene silkeklær og sommerantrekk, gikk ut gjennom gjørmen, tørket tårene, mens leppestiften vasket bort, og kom for å bekjenne sin tro og bli døpt.

And along with that bunch, a strong, wide-shouldered, kind of a GI haircut, wide face, sturdy-looking man walked out there with his pretty, blue serge suit on. He said, "I, too, have made my decision." That was Busty Rogers, without anybody telling him anything. There I buried him in the name of the Lord Jesus Christ, upon his confession.
And last week I placed him under the sod at Milltown. And I spoke on the sermon of: "The Perfectness Of The Resurrection." Being a missionary, and seeing the different gods and the philosophers; and that's all any of it is, outside of Christianity it's only a philosophy how that they believe this, that, or the other. But the great creator who made the creation! There has to be a creator if there is a creation. And if there is a creation, it was made by a creator. And any man's work reflects himself. He's a good carpenter, he does good work, he builds. And if he's a good mechanic, he does good work. Your work only reflects you. And God's creation reflects God. And God made everything for a purpose. And everything that serves God's purpose, when it dies, it has a resurrection. Tell me one thing.

Med denne gruppen gikk en sterk, bredskuldret mann med GI-klipp, bredt ansikt og robust fremtoning ut iført en fin, blå sergedrakt. Han sa: "Jeg har også tatt min beslutning." Det var Busty Rogers, uten at noen hadde sagt noe til ham. Der begravde jeg ham i Herren Jesu Kristi navn, på hans bekjennelse.
Og forrige uke la jeg ham under torven i Milltown. Jeg talte om emnet: "Oppstandelsens Perfeksjon." Som misjonær har jeg sett forskjellige guder og filosofer; utenom kristendommen er det bare filosofier, hvordan de tror på dette eller hint. Men den store Skaperen som skapte skapelsen! Det må være en skaper hvis det er en skapelse. Og hvis det er en skapelse, ble den laget av en skaper. Enhver manns arbeid reflekterer ham selv. Er han en god snekker, gjør han godt arbeid, han bygger. Og er han en god mekaniker, gjør han godt arbeid. Ditt arbeid reflekterer kun deg. Guds skapelse reflekterer Gud. Gud skapte alt med en hensikt. Alt som tjener Guds hensikt, når det dør, oppstår det. Vis meg én ting.

And I brought in many things, like the flowers and the trees.
And how the sun comes up of a morning, a little baby born, it's weak, its rays is. About ten o'clock, it's a teen-ager. And at twelve o'clock she's shining in her strength, in the beauty of woman or manhood. And about two o'clock in the afternoon, it's getting about like me. And then about five o'clock in the afternoon, it's getting like grandfather, she's laying down. And finally her rays cools off from the earth, and she dies. Is that the end of it? She served God's purpose. She raised up the botany life as she come across the earth. All the plants that would've been dead the year before, she raised it up. Is that the end of her when she serves God's purpose? She rises again the next morning, with a new life! Every tree does the same, everything else, everything, moon, stars, solar system, everything promises.
And if a man serves God's purpose, there is a resurrection just as sure as anything. Only thing it has to do, is, God's just waiting on time, just like He is now.

Jeg tok med mange eksempler, som blomster og trær. Hvordan solen står opp om morgenen, som en liten baby – svak i begynnelsen. Rundt klokken ti er den som en tenåring. Ved klokken tolv skinner den i sin fulle styrke, i skjønnheten av voksen alder. Rundt klokken to begynner den å svekkes, som en middelaldrende person, og ved femtiden på ettermiddagen, som en bestefar, legger den seg ned. Til slutt kjøles dens stråler av fra jordens overflate, og den dør. Er det slutten? Nei, den har tjent Guds formål. Den har gitt næring til plantelivet mens den beveget seg over jordens overflate. Alle plantene som ville ha vært døde året før, ble vekket til live igjen. Er det slutten for solen når den har tjent Guds hensikt? Nei, den stiger opp igjen neste morgen, med nytt liv! Hvert tre gjør det samme. Alt annet – månen, stjernene, solsystemet – alt lover fornyelse.
Og hvis et menneske tjener Guds hensikt, er det en oppstandelse like sikkert som noe annet. Det eneste som trengs, er tid. Gud venter bare på det rette øyeblikket, akkurat som nå.

A communion with the Lord is like an oasis in a desert. It's like the spring underneath the pond, that where the traveler coming by, stops and drinks the water till he quenches his thirst. That's remembering the Lord. Coming by the order of His table, where the passing pilgrim that's sojourning here on earth with us, together, that we can come by His table, and there drink of His blessings and of His grace and of His Word, in fellowship around His Word, until our thirsty souls are satisfied. And then we leave the place of worship, refreshed, satisfied; going out to meet the desert's problems again, the problems of life's desert. Yes, an oasis in the desert, refreshing ourselves, making ourselves when we're thirsty.

Et samvær med Herren er som en oase i en ørken. Det er som kilden under dammen, der den reisende stopper og drikker til tørsten er slukket. Det er å minnes Herren. Kommer vi til Hans bord, hvor den forbipasserende vandreren, som oppholder seg her på jorden med oss, kan drikke av Hans velsignelser, Hans nåde og Hans Ord i fellesskap, til våre tørste sjeler er tilfredsstilt. Deretter forlater vi stedet for tilbedelse, forfrisket og tilfreds, klar til å møte livets ørkenproblemer igjen. Ja, en oase i ørkenen, hvor vi kan forfriske oss når vi er tørste.

It should be with every worshipper. It satis… It is with every true worshipper, that they long to get together. There's something about the fellowship that's divine, it's ordered of God, and it's holy, sacred. And the righteous are thirsting for it.
As David said, that his soul thirsted after God, like the hart did the waterbrook. The little wounded deer that the hounds has jerked plugs from its side, and it's jerked away from it. And it stands, panting and watching. Where, smelling with its sense that God give it, it can smell water for miles. And it holds its little head in the air while it's bleeding it's life out. And it knows, if it can ever get to that spring, that it can live. No one's going to catch him then. He can ever get to water, he'll fool every dog you could put after him, for he knows he's found the life-giving resource.

Dette bør være tilfelle for enhver tilbedende. Det er noe med enhver sann tilbedende som lengter etter samvær. Det er noe guddommelig med fellesskapet; det er ordnet av Gud og er hellig og sakralt. De rettferdige tørster etter det.
Som David sa, at hans sjel tørstet etter Gud som hjorten etter bekken med vann. Den lille sårede hjorten som har fått rifter i siden av jaktende hunder, og så vidt unnsluppet dem. Den står pesende og våktsom, og med sin Gudegitte evne kan den lukte vann på mils avstand. Med hodet hevet mens den blør, vet den at hvis den bare kan nå frem til kilden, vil den overleve. Ingen vil kunne fange den da. Når den når vannet, vil den lure enhver hund som jager den, for den vet at den har funnet livets kilde.

And when the church gets to that place, where that Christ means so much to us that we thirst to get in His presence and with each other, it's a life-giving resource. No devil can ever overtake you. Even death itself is defeated there. Oh, what a hope! What a place! Refresh ourself. And, in doing so, remembering Christ was the One who made it possble for us. He was the One who did these things for us, we must remember Him. For, remember, once we was aliens and without God, Gentiles, carried away with dumb idols. But, remember, Christ died not for the Jew, but for every creature of Adam's fallen race, Christ died.

Når menigheten kommer til det punktet hvor Kristus betyr så mye for oss at vi tørster etter Hans nærvær og fellesskap med hverandre, blir det en livgivende ressurs. Ingen djevel kan noensinne overvinne deg. Selv døden er beseiret der. Å, for et håp! For et sted! La oss forfriske oss. Og mens vi gjør det, husk at Kristus var Den som gjorde dette mulig for oss. Han var Den som gjorde disse tingene for oss, vi må huske Ham. For husk, én gang var vi fremmede og uten Gud, hedninger, forført av stumme avguder. Men husk, Kristus døde ikke bare for jøden, men for hver skapning av Adams falne rase – Kristus døde.

As we come to remember Him at His spring of communion, it ought to remind us of back in the time like Israel was in their journeying. And they come, yet in the very line of duty, on their road from Egypt to their deliverance, to the promised land, and, in the very act of duty, got without water. And it was dry in every looked, place, every … under every hill where there should be springs, there was none. And they were perishing in the desert. And then there appeared the rock, that Moses smote this rock and from it came abundance of water. Every thirsty man, every thirsty woman, child, or even every thirsty beast, could drink abundance of water.

Når vi kommer for å minnes Ham gjennom nattverden, bør det minne oss om Israels reise. På veien fra Egypt til det lovede land, i full troskap til sin oppgave, kom de til et punkt hvor de manglet vann. Uansett hvor de så, var det tørt. Under hver eneste høyde, hvor det burde vært kilder, var det ingen. De holdt på å omkomme i ørkenen. Da viste steinen seg, og Moses slo på den, og vann strømmet ut i overflod. Hver tørste mann, kvinne, barn, og til og med hvert tørste dyr, kunne drikke så mye de ville.

As John 3:16, the golden text of the Bible, said, "As God so loved the world, He gave his only begotten Son, that whosoever believeth (Believeth, commune, remembers Him) shall not perish, but will have eternal life." Remembering Christ was our rock that was smitten, to save a perishing world, a perishing Gentile, a perishing Jew, a perishing world. Christ gave forth His life in abundance, that everybody that hungered and thirsts, said the prophet, "Lo, come ye to the fountain, buy of me milk and honey without price." Come because it's the communion, come in remembrance of the Lord.

Som det står i Johannes 3:16, Bibelens gullvers: "For så har Gud elsket verden at Han ga Sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på Ham (tror, deltar i fellesskap, minnes Ham) ikke skal fortapes, men ha evig liv." Vi må huske at Kristus var Klippen som ble slått for å frelse en fortapt verden, en fortapt hedning, en fortapt jøde, en fortapt verden. Kristus ga Sitt liv i overflod, slik at alle som sulter og tørster, som profeten sa, "Kom, kjøp av Meg melk og honning uten betaling." Kom til nattverden i minne om Herren.

I can think of the remembrance of the Lord again at a place of refreshment, in the well called Beerlahairoi, which means in the Hebrew tongue, "The well of Him that liveth and seeth me." Hagar, misunderstood, yet in the line of duty. Misunderstood, misjudged, and was cast out, with no place to go, with a perishing child, and the water was spent in the bottle. And the little fellow was crying. And only a mother's heart would know what it meant to hear that cry for water, as his little tongue swelling, and his lips parched, and her baby weakening every minute. Cast out, right in the line of duty, no place to go. She had done without herself, till she squeezed the last drop over his little parching lips. And then the bottle was dry, and she laid it down and started on. And the little fellow screaming for water, and he got weaker and weaker; and her only child.

Jeg minnes Herren igjen ved et sted med forfriskning, ved brønnen som heter Beerlahairoi, som på hebraisk betyr "Brønnen til Ham som lever og ser meg." Hagar ble misforstått, men var trofast i sin plikt. Misforstått, feildømt og utstøtt, uten noe sted å gå, med et barn som var nær ved å dø, og vannflasken var tom. Den lille gråt. Bare et morshjerte kunne forstå hva det betydde å høre den skrikende etter vann, med tungen hovnet opp, leppene sprukne, og barnet som ble svakere for hvert minutt. Utstøtt, midt i plikten, uten retning. Hun hadde klart seg uten, til hun presset ut den siste dråpen over barnets tørre lepper. Så var flasken tom. Hun la den fra seg og gikk videre, mens barnet skrek etter vann, og ble stadig svakere; hennes eneste barn.

No doubt but what her innocent heart would cry, "O God, what have I done? What have I done?" And she couldn't stand to see the child die in her arms, so she laid him under a bush. And she went about a bow shot, probably a hundred yards or more, and seen a little tree, and she knelt down and there she begin to weep, for she wondered, "Why?" If she did what was right, why should this thing come upon her? Many times we think that of our sickness and afflictions, see, but maybe it's all done to show grace and mercy. And while she thought, she'd heard the little faint cries as they finally faded out, for water.
She heard a voice speak and said, "Why weepest thou? What are you weeping for?"
And she looked up, and she saw the well bubbling up. What a spring of refreshment! Beerlahairoi, I may have that pronounced wrong. B, double e, r-l-a-h-a-i-r-o-i, which means, "The well of Him that liveth and seeth me! Him that can't die! Melchisedec! El Shaddai! Him that liveth and seeth me, knowing my needs, He's remembered me. And there He remembered me as I remembered Him, and I know that He liveth and He has sprung up here in the desert, this well."

Uten tvil ville hennes uskyldige hjerte rope: "Å Gud, hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort?" Hun orket ikke å se barnet dø i armene sine, så hun la ham under en busk. Hun gikk et stykke unna, kanskje hundre meter eller mer, og så et lite tre. Der knelte hun ned og begynte å gråte, for hun undret seg, "Hvorfor?" Hvis hun hadde gjort det som var rett, hvorfor skulle da dette hende henne? Mange ganger tenker vi det samme om våre sykdommer og plager, men kanskje skjer det for å vise nåde og barmhjertighet. Mens hun grunnet på dette, hørte hun barnets svake gråt avta på grunn av tørsten.
Hun hørte en stemme som sa: "Hvorfor gråter du? Hva gråter du for?"
Hun så opp og fikk øye på en brønn som boblet opp. For en kilde til forfriskning! Beerlahairoi, jeg kan ha uttalt det feil. B, dobbelt e, r-l-a-h-a-i-r-o-i, som betyr, "Brønnen til Ham som lever og ser meg! Han som ikke kan dø! Melkisedek! El Shaddai! Han som lever og ser meg, som kjenner mine behov, Han har husket meg. Og der husket Han meg slik jeg husket Ham, og jeg vet at Han lever og at Han har sprunget opp her i ørkenen, denne brønnen."

Oh, could we apply that in an hour's message right now, of this day now, when the desert of the churches, the denominationals, and the social gospel preachers and the fashions of the world has creeped in, and has denominated and broke up.
And then to think that there stands again tonight, at the well of Him that liveth and seeth me. That's what remembering Christ should mean to the worshipper. Yes. Oh, she was misunderstood and was cast out. Jesus said, when He was here on the earth, "I am the living waters, I am the waters of life."

Kunne vi anvende dette i en times preken akkurat nå, i denne tiden hvor menighetenes ørken, konfesjonelle og sosial evangeliske forkynnere samt verdslige moter har sneket seg inn og splittet opp. Så å tenke at der står vi igjen i kveld, ved brønnen til Han som lever og ser meg. Det er hva det å huske Kristus burde bety for tilbedere. Ja, hun ble misforstått og kastet ut. Jesus sa, da Han var her på jorden, "Jeg er det levende vann, Jeg er livets vann."

And I want to draw another little thought here that comes to my mind. When Jesus was on trial, and for nothing else but mockery's sake, He was sent from Pilate to Herod. Now, Pilate didn't have to do that, and you know, as he tried to wash his hand of it. But once on your hands, you got to make your decision. You can't push it on somebody else. It's you, as an individual. But He was sent to Herod, just to make a mock of, because He had quite a name of being a miracle-worker and so forth, and He was an outcast from the church. So Pilate himself, he thought he'd just send Him over to Herod, and maybe it would kind of straighten up the old grudge they'd had, one against the other.

Jeg vil trekke frem en annen tanke som kommer til meg. Da Jesus sto for retten, ble Han, utelukkende for å bli hånet, sendt fra Pilatus til Herodes. Pilatus trengte ikke gjøre det, men han prøvde å vaske sine hender rene fra saken. Når noe først ligger i dine hender, må du ta en beslutning. Du kan ikke skyve ansvaret over på noen andre. Det er ditt valg som individ. Jesus ble sendt til Herodes for å bli gjort narr av, fordi Han var kjent som en mirakelgjører og var en utstøtt fra Menigheten. Pilatus tenkte at dersom Han sendte Ham til Herodes, kunne det kanskje rette opp den gamle fiendskapen de hadde hatt seg imellom.

And so Jesus was taken across the streets and down through the places till He met the higher court, Herod. And when He met Herod, Herod was presented with his only opportunity! How foolish can a man be? If Herod would have only knew that standing before him was the fulfillment of every Hebrew prophet of the long … and the thirst of the world, which stood before him, the fulfillment of every sage and prophet that had ever spoke. The opportunity to have satisfied his sinful heart with grace and mercy. What a foolish man he was!
And yet not as much foolish as a man today that's presented with the same thing 'cause we've had two thousand more years of His teaching, of His mercy. But what a foolish thing that Herod did when He stood before Him and never asked Him for grace and mercy, never asked for pardoning of sin. He never knew that standing… I don't think the man realized that standing before him was such a person. Let's let that soak for a minute. Because the man had not such a social name of great social standing, of different organizations and clubs, and so forth, that He was associated with. He didn't have a name like that.

Jesus ble ført gjennom gatene og til slutt til den høyere domstolen, Herodes. Da Han møtte Herodes, fikk Herodes sin eneste sjanse! Hvor dum kan en mann være? Hadde Herodes bare visst at han sto foran oppfyllelsen av hver hebraisk profeti og verdens tørst etter frelse. Før ham sto oppfyllelsen av alle vismenn og profeter som noen gang hadde talt. Herodes hadde muligheten til å tilfredsstille sitt syndige hjerte med nåde og barmhjertighet. For en tåpelig mann han var!
Men ikke så tåpelig som en mann i dag som blir presentert med det samme, for vi har hatt to tusen flere år med Hans lære og nåde. Men hvor tåpelig var ikke Herodes da Han sto foran ham og aldri ba om nåde og barmhjertighet, aldri ba om syndsforlatelse. Jeg tror ikke mannen innså hvilken person som sto foran ham. La oss la det synke inn et øyeblikk. Fordi Jesus ikke hadde stor sosial anseelse, eller var tilknyttet ulike organisasjoner og klubber, hadde Han ikke et slikt ry.

But he did have, among the people that knowed the Bible and knowed the promise. May I go a little stronger? Them that were predestinated unto eternal life, they recognized it the moment He stood there.
But Herod hadn't learned this, he never knew it. What a sad thing. All that the prophets had spoke of for four thousand years, the fulfillment of the cry of the world stood before him. There in his presence stood all the fulfillment. And as I might say this again, we'd think he was a foolish man 'cause he made a foolish decision, for you notice, he never asked him for mercy. He asked Him to entertain him. "Oh, I have heard that you are a miracle-worker." He asked for entertainment instead of mercy.
That's what the world, today is expressing back the very decision of Herod, when they see the miracle-working Christ doing the same thing today that He did then, and the only thing they're requiring, "Let me see you do such-and-such." You say Herod will have a bad place to stand? The men of this day will have a worse place to stand! Herod had four thousand years of experience, the prophets and sages. We've got six thousand, with a super teaching to what they had then. Certainly. What a thing, so is it today, same thing!

Blant de som kjente Bibelen og løftene, var det imidlertid noen som skjønte. Kan jeg gå litt sterkere til verks? De som var forutbestemt til evig liv, gjenkjente Ham i det øyeblikk Han sto der.
Men Herodes hadde ikke lært dette; han visste det aldri. For en trist ting. Alt det profetene hadde talt om i fire tusen år, verdens rop ble oppfylt rett foran ham. Der i hans nærvær sto all oppfyllelsen. Og som jeg kanskje kan si igjen, vi tenker at han var en dum mann fordi han tok en ufornuftig beslutning. For dere legger merke til at han aldri ba om nåde. Han ba Ham om underholdning. "Å, jeg har hørt at du er en undergjører." Han ba om underholdning i stedet for nåde.
Det er slik verden i dag uttrykker den samme avgjørelsen som Herodes tok. Når de ser den mirakelgjørende Kristus gjøre de samme tingene i dag som Han gjorde da, er det eneste de krever: "La meg se deg gjøre ditt-og-datt." Tror dere Herodes vil ha en dårlig tilstand å stå i? Mennene i denne dagen vil ha en verre tilstand å stå i! Herodes hadde fire tusen års erfaring, profeter og vismenn. Vi har seks tusen år, med en overlegen lærdom sammenlignet med det de hadde da. Absolutt. For en sak, og slik er det i dag, det samme!

What was the matter? Herod never give it a serious thought. He never stopped to consider.
And that's the way with the people of today. They see this great something, it's got them startled, but they don't stop long enough. They're trying to listen to some rabbi or some theologian who explains it all away. And yet, how when I think of Jeffersonville, how oft would I have hovered you as a hen would her brood, but you would not. How oft would I have gathered you? How oft would I have made this the garden spot where all nations would have flown into, but you would not.
Now, see what will Herod have to remember in that day? His grand opportunity, he turned it down. And yonder somewhere in the regions of the lost, tonight, he's remembering what he did about it. It's too late now.

Hva var problemet? Herodes tok det aldri på alvor. Han stoppet aldri opp for å vurdere det.
Slik er det også med dagens mennesker. De ser noe stort som forbløffer dem, men de tar seg ikke tid til å stoppe opp. I stedet lytter de til en rabbi eller teolog som forklarer det bort.
Og likevel, når jeg tenker på Jeffersonville, hvor ofte ville Jeg ikke samlet dere som en høne samler kyllingene sine, men dere ville ikke. Hvor ofte ville Jeg ikke samlet dere? Hvor ofte ville Jeg ikke gjort dette til en blomstrende hage hvor alle nasjoner ville strømmet til, men dere nektet.
Hva vil Herodes ha å huske på den dagen? Hans store mulighet, som han avviste. Og et sted i fortapelsens riker, i natt, husker han hva han gjorde med det. Nå er det for sent.

Don't let that be to us. This is our visitation time. Let's remember Christ, that He's the same yesterday, today, and forever, Hebrews 13:8. Don't wait till some regions yonder, in the damned, in that dimension where you cannot go in the presence of God, and your time is up on earth, in a nightmare of horror you'll remember you had your opportunity and turned it away. Let the young people take notice to this. Let all take notice to it.
Herod never give it a serious thought. His only occasion, he only asked to be entertained, and that Jesus might do some kind of a trick, take a rabbit out of the hat, or, you know, or something. He thought He might be, in otherwise, he regarded Him as like a magician. "We've heard that you can do pranks. Let me see you do your prank now."

La ikke det skje med oss. Dette er vår tids besøkelse. La oss huske Kristus, at Han er den samme i går, i dag og til evig tid, Hebreerne 13:8. Vent ikke til noen regioner der borte, i de fordømte, i den dimensjonen hvor du ikke kan komme inn i Guds nærvær, og din tid på jorden er over. I et mareritt av skrekk vil du huske at du hadde sjansen og avviste den. La de unge merke seg dette. La alle merke seg det.
Herodes tok det aldri på alvor. Hans eneste anliggende var å bli underholdt, og at Jesus kunne utføre et eller annet triks, kanskje trekke en kanin ut av hatten, eller noe lignende. Han anså Jesus som en magiker. "Vi har hørt at du kan utføre triks. La meg se deg gjøre ditt triks nå."

And may I say this with reverence. But how many times has so-called ministers of this day, have said, "If there be a Holy Ghost, if you believe that the Holy Ghost is just like it was in the beginning, let me see you take old So-and-so over here, or this man over here, this woman over here. I'll go get them. Let me see you perform it."
Do they realize that that's the same spirit (no, they don't) that said to Jesus, "If thou be the Son of God, make these stones bread. If thou be the Son of God, tell us who hit you on the head. If you're a prophet, tell us who hit you," with a rag around His face. Hit Him on the head, and then pass the stick one to another, and said, "Tell us, if you are a prophet. Tell us who hit you, we'll believe you then. Tell us, if you are the Son of God. We're honest in our hearts. If you're the Son of God, come down off the cross and we'll believe You're the Son of God."

Med respekt vil jeg si dette. Hvor mange ganger har såkalte ministere i dag sagt: "Hvis det finnes en Hellig Ånd, hvis du tror at Hellig Ånd er som den var i begynnelsen, la meg se deg ta den og den personen her, eller denne mannen her, denne kvinnen her. Jeg skal hente dem. La meg se deg gjøre det."
Forstår de at det er den samme ånden (nei, det gjør de ikke) som sa til Jesus: "Hvis Du er Guds Sønn, gjør disse steinene til brød. Hvis Du er Guds Sønn, fortell oss hvem som slo Deg på hodet. Hvis Du er en profet, fortell oss hvem som slo Deg," mens Han hadde en klut rundt ansiktet. De slo Ham på hodet, og sendte så pinnen videre til en annen, og sa: "Fortell oss, hvis Du er en profet. Fortell oss hvem som slo Deg, så skal vi tro Deg. Fortell oss, hvis Du er Guds Sønn. Vi er oppriktige i våre hjerter. Hvis Du er Guds Sønn, kom ned fra korset, så skal vi tro at Du er Guds Sønn."

I wonder if many people today, both men, women, young and old, are not standing in that same spot. And you're going to remember, some day, that you were in His presence, at His fountain; and wanted to see a prank, or wanted to see a trick or something another, "That'd make me believe it. Let me have a shiver over my back, and let me do this or that, I'll believe it." See, some sensation. It's plain idolatry!

Mange mennesker i dag, både menn, kvinner, unge og gamle, står kanskje på akkurat samme sted. Du vil en dag huske at du var i Hans nærvær, ved Hans kilde, og ønsket å se en spøk eller et triks av noe slag. "Det vil få meg til å tro. La meg få en skjelving nedover ryggen, og la meg gjøre dette eller hint, så skal jeg tro." Ser du, en eller annen følelse. Det er ren avgudsdyrkelse!

You know, Jesus said in one case, He asked a question. I'd like to ask the church tonight, this. Jesus said, "Why? Why? Why do you call me your 'Lord,' and do not the things that I commanded you to do? Why could you call me 'Lord,' and keep not my Word? Why can you call me 'Lord,' and deny the things that I have commanded you to preach and teach?" What is it? What does it? It's because that some denominational tradition stands between them and the Word. And anything that stands between you and God, is an idol, it takes the place of God. Why call you "Lord"? Lord means "ownership," Lord owns the property. And if God owns me, if I am His, and He turned me around one day when I was on the wrong road, and called me for a purpose, what am I to do but to fulfill His desire, like He did Paul. How can I do anything else than to keep His Word? "Why do you call me 'Lord'?"

Jesus stilte en gang et spørsmål som jeg vil stille menigheten i kveld. Jesus sa: "Hvorfor? Hvorfor kaller dere Meg 'Herre,' når dere ikke gjør det Jeg har befalt dere? Hvorfor kaller dere Meg 'Herre,' når dere ikke holder Mitt Ord? Hvorfor kaller dere Meg 'Herre,' når dere fornekter det Jeg har befalt dere å forkynne og lære?" Hva er grunnen? Hva forårsaker dette? Det skyldes at en konfesjonell tradisjon står mellom dem og Ordet. Alt som står mellom deg og Gud, er en avgud, noe som tar Guds plass. Hvorfor kaller du Meg "Herre"? Herre betyr eierskap, Herre eier eiendommen. Hvis Gud eier meg, hvis jeg tilhører Ham, og Han en dag snudde meg rundt da jeg var på feil vei og kalte meg til en bestemt hensikt, hva annet kan jeg gjøre enn å oppfylle Hans ønsker, slik Paulus gjorde? Hvordan kan jeg gjøre noe annet enn å holde Hans Ord? "Hvorfor kaller dere Meg 'Herre'?"

I want to call another fellow here, see about him. What about Judas, what he has to remember Him by? We're talking about remembering the Lord. Judas tonight, and oh, until he's no more, will have to remember that he sold his birthrights. He sold Jesus for personal gain. We ridicule Judas. We say he was a filthy, bad guy, he's not fit for no place or no society, he isn't fit for heaven. Why? He sold his Lord, after he had the opportunity even to be a disciple, to be an apostle, the highest calling in the Bible, higher than a prophet. He had the opportunity to be an apostle, and sold that right for personal gain. And now he has to remember that. That's how he remembers Jesus: personal gain.
I wonder how many of them tonight yet stand in the pulpit, yet wear the robe of the choir, sit in the seat of the deacon, or take the place of the treasurer, trustee, or whatever it might be, his position in church, or the minister at the pulpit, and still selling his opportunity, for personal praise, "Doctor, Bishop So-and-so," for personal praise, personal gain.

Jeg vil trekke frem en annen person her, for å se på ham. Hva med Judas? Hvordan husker han Herren? Judas må huske at han solgte sitt fødselsrett. Han solgte Jesus for personlig vinning. Vi fordømmer Judas. Vi sier at han var en foraktelig person, uegnet for noe samfunn eller for himmelen. Hvorfor? Fordi han solgte sin Herre etter å ha hatt muligheten til å være en disippel, en apostel—den høyeste kallet i Bibelen, høyere enn en profet. Han hadde muligheten til å være en apostel, men solgte denne retten for personlig vinning. Nå må han huske det. Slik husker han Jesus: for personlig vinning.
Jeg undrer meg over hvor mange i dag som står på prekestolen, iført koret sitt kappe, sitter i diakonsetet, eller innehar en posisjon som kasserer, tillitsmann, eller hva det måtte være i Menigheten, og likevel selger sin mulighet for personlig heder, "Doktor," "Biskop Så-og-så," for personlig ros, personlig vinning.

A man said to me once, "I believe that's the truth. But if I preached that, I'd be begging there in the street."
Do you remember the rich man and Lazarus, what their last and their eternal stage stood at? Though one was a beggar, and the other one was a rich man, but the picture changed one day and both of them could remember. So, people tonight holler about Judas that sold Him for personal gain, and so many do the same thing today, sell Him for personal gain.
The priests of them days will also remember they sold their chance of Him, their chance to become His servant, to become His disciple, to become a convert to Him. They sold it for green poison jealousy. They were jealous of His doctrine. Why, when He was yet twelve years old, He could stump them any way; and not recognize it, that that was Messiah. They could not do the things that He did. And they were afraid that they would lose their prestige before the higher up-and-up people, and they sold their opportunity. And they're just as guilty as Herod was.

En mann sa en gang til meg: "Jeg tror det er sant. Men hvis jeg forkynte det, ville jeg ende opp med å tigge på gaten."
Husker du den rike mannen og Lasarus, hva deres siste og evige tilstand ble? Selv om den ene var en tigger og den andre en rik mann, endret bildet seg en dag, og begge kunne huske. Mange roper i dag om Judas som solgte Ham for personlig vinning, og mange gjør det samme i dag, selger Ham for personlig vinning.
Prestene fra den tiden vil også huske at de solgte sin sjanse til Ham, deres mulighet til å bli Hans tjener, Hans disippel, Hans omvendte. De solgte den for grønn giftsjalusi. De var sjalu på Hans lære. Da Han bare var tolv år gammel, kunne Han utfordre dem på alle måter; og de anerkjente ikke at Han var Messias. De kunne ikke gjøre de tingene Han gjorde. De var redde for å miste sin prestisje blant de høye og mektige, og de solgte sin mulighet. De er like skyldige som Herodes var.

And the church member of today is the same. If they trusted in their denomination and so forth, them days, and was afraid of their prestige, they'd be put out of the synagogues, what was it then? It was idolatry! Worshipping an idol creed or an idol church religion, instead of accepting the living Word which was manifested before them.
And they saw the Word of God. The Bible said, "We have seen Him and handled Him." Human beings laid hands upon the literal, living, manifested Word of the living God; and let traditions and creeds stand between them, washing pots and pans, such a filthy thing stand between them and the living God. Yes.
What was it? They were prejudiced. They were prejudice against His clean, clear-cut gospel Scripture that He was teaching, the Father's Word. They were jealous of Him. They were prejudice of Him. And as long as they have a remembrance, which, still in hell they'll remember, that's the way they'll be remembering. That's the way they'll have to remember Him.
You say, "Oh, that was the Pharisees."

De troende i dagens menigheter er på samme måte. Dersom de stolte på sin konfesjon og lignende, og fryktet for sin prestisje, fryktet å bli utstøtt fra synagogene, hva var det da? Det var avgudsdyrkelse! De tilba en avgudsdoktrine eller en menighetsreligion istedenfor å godta det levende Ord som var åpenbart for dem.
De så Guds Ord. Bibelen sier: "Vi har sett Ham og tatt på Ham." Mennesker la hendene på det bokstavelige, levende, åpenbarte Ord av den levende Gud, men lot tradisjoner og doktriner stå mellom dem, å vaske gryter og fat, slike skitne ting, stå mellom dem og den levende Gud. Ja.
Hva var det? De var fordomsfulle. De hadde fordommer mot Hans rene, klare evangelieskriftene som Han underviste, Faderens Ord. De var sjalu på Ham. De hadde fordommer mot Ham. Og så lenge de har noen erindring, selv i helvete vil de huske slik. Slik vil de måtte huske Ham.
Du sier, "Å, det var fariseerne."

There's a little lady that used to come to this church. Oh, I suppose maybe many of you know her, she lives down the street here a ways. She had fallen away. And every time I see her, she runs to me, puts her hands in mine, "Brother Bill, pray for me. I'm backslid." Her husband is a… No, I think they live right up the street here. I've seen her in the Spirit, seen the Spirit of God on her, and her dancing, rejoicing, and so forth. And she had fallen away. And she was laying recently in the hospital out here, dying, they thought. And she sent for me to come pray for her.
She and her husband was awfully good to my wife, when my wife, a little ragged, dirty-faced girl, and they would buy her a little dress or something now and then, to help her to go to school. No matter how little it is, you can't do one thing for God 'less He remembers it. "Insomuch as you have done unto the least of these my little ones, you've done it unto me." And like bread upon the water, it will return.

Det er en liten dame som pleide å komme til denne menigheten. Å, jeg antar at mange av dere kjenner henne, hun bor litt lenger ned i gaten her. Hun hadde falt fra troen. Og hver gang jeg ser henne, løper hun til meg, legger hendene sine i mine og sier: "Bror Bill, be for meg. Jeg har falt fra." Hennes mann er... Nei, jeg tror de bor rett opp i gaten her. Jeg har sett henne i Ånden, sett Guds Ånd over henne, og sett henne danse, juble og så videre. Og så hadde hun falt fra. Hun lå nylig på sykehuset her, døende, trodde de. Og hun sendte bud på meg for å komme og be for henne.
Hun og mannen hennes var veldig gode mot min kone, da hun var en liten filleaktig, skitten jente. De kjøpte et lite klesplagg eller lignende til henne nå og da for å hjelpe henne med å gå på skolen. Uansett hvor lite det er, kan du ikke gjøre noe for Gud uten at Han husker det. "For så sant som dere har gjort det mot en av disse Mine minste, har dere gjort det mot Meg." Og som brød på vannet, vil det komme tilbake.

There laid this poor, little backslidden woman, crying, holding my hand. And I said, "Well, sister, I'll have prayer for you."
And laying next bed to her was a woman laying there with her hands crossed, looking at me. And her young son sitting by her side, of about twenty, a modern Ricky-looking.
So, not no disregard if somebody's name should be Ricky, but I mean that's a … you never heard of a name like that in days gone by. Elvis and Ricky, and it's just a name of the age, you see. If you got a child named that, call it its middle name, or give it one.

Der lå denne stakkars, lille frafalne kvinnen og gråt mens hun holdt hånden min. Jeg sa: "Vel, søster, jeg skal be for deg."
Ved sengen ved siden av lå en annen kvinne med armene korslagt, som så på meg. Ved siden av henne satt hennes unge sønn, omtrent i tjueårene, med et moderne utseende som en "Ricky."
Jeg mener ingen mangel på respekt hvis noen skulle hete Ricky, men det er et navn man ikke hørte om før i tiden. Elvis og Ricky er navn som tilhører denne tidsalderen, ser du. Hvis du har et barn med et slikt navn, bruk mellomnavnet, eller gi det ett.

Then when she sitting there like that, looked over, and I started to bow my head, and I seen her looking real… She said, "Wait a minute! Pull that curtain!"
I said, "I was only going to offer prayer for the lady. Aren't you a believer?"
She said, "I'll tell you now, we are Methodists, and we want you to pull that curtain!"
"Yes, ma'am," and I pulled the curtain.
See, the same thing. The same thing today, so prejudiced! How did she know what kind of a minister I was? I had never seen the woman. But she probably had heard somebody say that I believed in the healing of the sick, and she had been taught against it. She had nothing to do with it, she washed her hands of it. She was afraid it would fall on her. Don't worry, it won't, no more than Pilate could wash it off of his hands.

Da hun satt der slik, så hun bort, og jeg begynte å bøye hodet. Jeg så at hun så alvorlig ut... Hun sa: "Vent litt! Trekk for gardinen!"
Jeg sa: "Jeg skulle bare be for damen. Er du ikke en troende?"
Hun svarte: "Jeg sier det nå, vi er metodister, og vi vil at du skal trekke for gardinen!"
"Ja, frue," sa jeg, og trakk for gardinen.
Se, det samme skjer i dag, like fordomsfullt! Hvordan visste hun hva slags forkynner jeg var? Jeg hadde aldri sett denne kvinnen. Men hun hadde sannsynligvis hørt noen si at jeg trodde på helbredelse av syke, og hun var opplært til å være imot det. Hun ville ikke ha noe med det å gjøre; hun "vasket hendene" sine for det. Hun fryktet at det skulle påvirke henne. Ikke bekymre deg, det vil det ikke, like lite som Pilatus kunne vaske det av sine hender.

Now, that isn't saying anything disgracefully about Methodist people; that was just one woman, see, it might have just been her attitude. I don't think all the Methodist people would be like that, 'cause I've prayed for many of them. They've called me to pray for them, and signs and wonders has been done among them. It never is the people in them churches; it's the system that they're under, that's what does it. But she was one of them kind. What was it? Pure green-eyed poison, devil-possessed jealousy.
I could say something. At a certain meeting that was here in the city one time, and they asked why they didn't call me to it. But I'll just pass that because I'm at home. But, however, no reason, it's just jealousy, it's creed, it's idolatry. How that we would like to throw our arms to everyone, but when you're shunned… Jesus wanted to do it. Remember, some day you've got to remember that. You've got to remember it.

Dette er ikke ment som noe skammelig om metodistfolk; det dreide seg bare om én kvinne, se, det kan ha vært hennes holdning. Jeg tror ikke alle metodister er slik, for jeg har bedt for mange av dem. De har bedt meg om å be for dem, og tegn og under har skjedd blant dem. Det er aldri menneskene i menighetene; det er systemet de er under, som gjør det. Men hun var en av dem. Hva var det? Ren grønnøyd gift, djevelbesatt sjalusi.
Jeg kunne sagt noe. På et bestemt møte her i byen en gang, spurte de hvorfor de ikke ba meg til det. Men jeg lar det ligge, fordi jeg er hjemme. Uansett, ingen grunn, det er bare sjalusi, det er trosbekjennelse, det er avgudsdyrkelse. Vi vil gjerne omfavne alle, men når du blir unngått … Jesus ønsket å gjøre det. Husk, en dag må du huske det. Du må huske det.

Just reminds me of a testimony that was made recently. A minister, was on an elevator going up, over here at the Heyburn building. And there were three men standing with this minister on the elevator, and they didn't know this man was a minister, I suppose not. And as they went up, they all stopped at the eighth floor. And one man looked around to the minister, and said, "You know what? This is just about as close to heaven as we'll ever get."
"Well," the minister said, "I suppose you're right. I guess that you are right, for as long as we are trusting in our own merits, this is as close as we'll ever be." That's right. As long as you're trusting in what you do, you're remembering what you done. And I'm sure that most of us know we didn't do nothing, we're not deserving of anything. Said, "I suppose if we're trusting in our own merits, this is as far as we'll ever get." Well, if we're trusting, that's as far as we'll get.

Dette minner meg om et vitnesbyrd som ble delt nylig. En forkynner tok heisen opp i Heyburn-bygningen. Det var tre menn sammen med forkynneren i heisen, og de kjente trolig ikke til at han var en forkynner. Da de kom til åttende etasje, stoppet alle. En av mennene så på forkynneren og sa: "Du vet hva? Dette er nok så nær himmelen som vi noen gang vil komme."
"Vel," svarte forkynneren, "jeg antar du har rett. Jeg tror at så lenge vi stoler på våre egne fortjenester, er dette så nærme vi noen gang vil komme." Det stemmer. Så lenge du stoler på hva du selv gjør og minner deg selv om det du har gjort, vet de fleste av oss at vi ikke har gjort noe for å fortjene det. Forkynneren sa: "Hvis vi stoler på våre egne fortjenester, er dette så langt vi vil komme." Og det er sant; hvis vi stoler på oss selv, er dette så langt vi vil nå.

But, oh, I'd like to say something. If I can forget what I was, and remember what He is, if I can remember Jesus, if I can remember Him at the cross, if I can remember what He done for me, and I can remember the hour that He washed away my sins, and give me the Holy Spirit to guide me, then I'm lifted above everything that holds this earth. I'm lifted above every earthly thing, into heavenly places in Christ Jesus, where I can fellowship with Him. There in His presence, forgetting what I ever was, forgetting all my sins and everything, because they're in the sea of forgetfulness. Forgetting all my past, forgetting everything, and remember that He made me His own, by His own death. He took my place.
And I that had not a right to go nowhere but to hell, He took my place and lifted me from hell. He went there for me. And He lifted me up by His grace abundance, until now we are sons and daughters of God, and we sit in heavenly places in Christ Jesus, ever rejoicing and remembering Him who brought us safe thus far. And with pulsating faith in our souls, pressing us, and by grace He'll take me on.

Men, åh, jeg vil gjerne si noe. Om jeg kan glemme hva jeg var, og huske hva Han er; om jeg kan huske Jesus, om jeg kan huske Ham på korset, om jeg kan huske hva Han gjorde for meg, og jeg kan huske timen da Han vasket bort mine synder og gav meg Den Hellige Ånd for å veilede meg, da løftes jeg over alt som holder denne jorden. Jeg løftes over alt jordisk, inn i himmelske steder i Kristus Jesus, hvor jeg kan ha fellesskap med Ham. Der i Hans nærvær, glemende hva jeg noen gang var, glemende alle mine synder og alt, fordi de er i glemselens hav. Glemende min fortid, glemende alt, og huske at Han gjorde meg til Sin egen, ved Sin egen død. Han tok min plass.
Og jeg, som ikke hadde rett til å gå noe annet sted enn til helvete, Han tok min plass og løftet meg fra helvete. Han gikk dit for meg. Og Han løftet meg opp ved Sin store nåde, slik at vi nå er sønner og døtre av Gud, og vi sitter i himmelske steder i Kristus Jesus, alltid gledende og minnende Ham som har brakt oss trygt hit. Og med pulserende tro i våre sjeler, som presser oss, og ved nåde skal Han føre meg videre.

And by eyes of faith I see his Scripture fulfilled, "All that He foreknew, He has called; all that He called, He has justified; and all that He has justified, He has glorified." Therefore with this in thought, I stand in the congregation of the people, where the Spirit of God is, and are lifted up to sit in heavenly places in Christ Jesus. Looking for the hour when this vile figure of human life that's got a mortal heartbeat, and which has to stop some day, when it'll be changed and given a heart of the Spirit that will beat throughout all ceaseless time beyond that, without sickness, without sorrow, without old age or anything.

Med troens øyne ser jeg Hans Skrift oppfylt: "Alle som Han på forhånd kjente, har Han kalt; alle som Han kalte, har Han rettferdiggjort; og alle som Han har rettferdiggjort, har Han herliggjort." Med dette i tankene, står jeg blant menigheten der Guds Ånd er til stede, og blir løftet opp til å sitte i himmelske steder i Kristus Jesus. Jeg ser frem til den stund når denne dødelige skikkelsen av menneskeliv, som har et hjerte med endelig slag, må forvandles og få et åndens hjerte som vil slå i all evighet, uten sykdom, sorg, alderdom eller noe vondt.

Remember Jesus. When the barrel gets empty at the house, and there's no more flour, remember Jesus. When the doctor says there's no more chance, remember Jesus. When the devil is tempting you; as we sing our dismissing song, "When temptations around us gather, breathe that holy name in prayer."
Remembering Jesus, remembering that He will come again. The same Jesus that was taken away from us will return again in like manner as we have seen Him go into heaven. Remember, He will return for those of His own.
Let us pray, and with our heads bowed. And with this little broke-up message still in your heart, would you like for Him to remember you now? If you would, just raise your hands, and some special thing, "Lord, remember me." As the poet said, "Remember me when tears are falling down."

Husk Jesus. Når matlagrene hjemme blir tomme og det ikke er mer mel, husk Jesus. Når legen sier at mulighetene er ute, husk Jesus. Når djevelen frister deg, som vi synger vår avslutningssang: "Når fristelser samler seg rundt oss, be det hellige navnet i bønn."
Husk Jesus, og husk at Han vil komme igjen. Den samme Jesus som ble tatt bort fra oss, vil komme tilbake på samme måte som vi så Ham fare opp til himmelen. Husk, Han vil komme tilbake for sine egne.
La oss be, med bøyd hode. Og med denne lille, bruddstykkete meldingen fortsatt i hjertet, ønsker du at Han skal huske deg nå? Hvis du gjør det, løft bare hendene og si noe spesielt, "Herre, husk meg." Som poeten sa, "Husk meg når tårene faller."

Our most holy Father, we have immensely enjoyed the presence of the Holy Spirit, as He has shown to us the Word of life, as we remember the pit from which we were hewn and have now been taken from that pit and molded into God's children, by the grace of Jesus Christ. I remember Him, when a doctor looked in my face and said, "It's just a few more minutes," I remember Jesus. I remember Jesus, when I was at the altar crying for mercy and my soul was burdened down, I remember the load that left me. Jesus took my burden.
A few months ago, sitting on the bench, looking down the scope of a gun barrel, to shoot a target, and Satan must have thought, "This is my opportunity now." And when the gun exploded, and the barrel and stock, and the gun action went every way, and the fire flew all around me, and I tried to raise to my feet, and the blood spurting, I remember it was Jesus. When the doctor, when he looked and seen no harm done, he said, "The only thing I know, that the Lord must have been sitting there too, protecting His servant, he should have been blown to pieces by such an explosion." O God, how we all remember those things!

Vår hellige Far, vi har dypt glede oss i Den Hellige Ånds nærvær, idet Han har åpenbart for oss Livets Ord. Vi husker gropen vi ble hogd ut fra, og vi har nå blitt tatt ut av den gropen og formet til Guds barn, ved Jesu Kristi nåde. Jeg husker Ham da en lege så på meg og sa: "Det er bare noen minutter igjen." Jeg husker Jesus. Jeg husker Jesus da jeg var ved alteret, ropte etter barmhjertighet, og min sjel var tynget ned. Jeg husker byrden som forsvant. Jesus tok min byrde.
For noen måneder siden, mens jeg satt på benken og så ned gjennom løpet på en rifle for å skyte på et mål, må Satan ha tenkt: "Dette er min sjanse nå." Da riflen eksploderte, og løpet, kolben og mekanismen splintret til alle kanter, fløy flammene rundt meg. Jeg forsøkte å reise meg, mens blodet sprutet. Jeg husker at det var Jesus. Da legen så at ingen skade var skjedd, sa han: "Det eneste jeg vet, er at Herren må ha sittet der også og beskyttet Sin tjener. Han burde ha blitt sprengt i stykker av en slik eksplosjon." O Gud, slik minnes vi alle disse tingene!

We come to the fountain filled with blood, drawn from Immanuel's veins. Bless us, Lord, together tonight. You know the objective and the motive behind every heart that raised a hand. You know the desire and the need. And as Your servant, Lord, I come with them, and up out of this tabernacle now, by faith, we go beyond the clouds and the moon, and the stars and the Milky White Way, and now we arrive in the presence of God. And stretched across in front of me is a golden altar, on there lays the sacrifice that we remember, Jesus, that said, "Just ask the Father anything in my name, I'll grant it." Let our faith fail not, Lord, but let us remember that we receive what we ask for, if we believe it, as we remember Jesus died to secure it for us and to make it sure.

Vi kommer til fontenen fylt med blod, tappet fra Immanuels årer. Velsign oss, Herre, sammen i kveld. Du kjenner målet og motivet bak hvert hjerte som løftet en hånd. Du kjenner ønsket og behovet. Som Din tjener, Herre, kommer jeg sammen med dem, og nå, ved tro, stiger vi opp fra denne tabernakelen, forbi skyene, månen, stjernene og Melkeveien, og ankommer nå i Guds nærvær. Foran meg er et gyllent alter, hvor offeret ligger som vi minnes, Jesus, som sa, "Be bare Faderen om noe i mitt navn, og Jeg vil gi det." La vår tro ikke svikte, Herre, men la oss huske at vi får det vi ber om, hvis vi tror det, ettersom vi minnes at Jesus døde for å sikre det for oss og gjøre det sikkert.

Lord, we see that You're increasing our building. It was You that did this for us, that give us this extension of the church. And we know that it was You, Lord, who gave us the church in the beginning. We pray that You'd bless these efforts.
Lord, we pray for our pastor, Brother Neville, Your humble and gracious, faithful servant. Is willing to minister in any capacity, no matter if it's in the back seat or if it's to clean up the church. Wherever You need Him, there he wants to be instrumental, to serve You wherever You call. We pray, God, that You bless him.
God, this great trial that I've just come through, and these trustees who stood by me, and this church who prayed for me, and finally the victory came. O God, I pray for them. I remember them, too, Lord, and I'm sure You do.

Herre, vi ser at Du utvider vår bygning. Det var Du som gjorde dette for oss, som gav oss denne utvidelsen av menigheten. Vi vet at det var Du, Herre, som gav oss menigheten fra begynnelsen av. Vi ber om at Du velsigner disse anstrengelsene.
Herre, vi ber for vår pastor, Bror Neville, Din ydmyke, nådige og trofaste tjener. Han er villig til å tjene i hvilken som helst kapasitet, uansett om det er i baksetet eller om det er for å rydde opp i menigheten. Uansett hvor Du trenger Ham, ønsker han å være instrumental, å tjene Deg hvor enn Du kaller. Vi ber, Gud, at Du velsigner ham.
Gud, denne store prøvelsen som jeg nettopp har gått igjennom, og disse tillitsmennene som støttet meg, og denne menigheten som ba for meg, og til slutt kom seieren. O Gud, jeg ber for dem. Jeg husker dem, også, Herre, og jeg er sikker på at Du gjør det samme.

We remember the blessings that You have been to us. And we remember Your Word, that You would never leave us nor forsake us. Old age will have nothing to do with it, You'll still remember us, when the world shall be no more and time shall fade into eternity. It is written something like this, "Could a mother forget her suckling babe? I can never forget you. You're engraved upon the palms of my hands," the nails that engraved our name. We know that You remember us, Lord.
And may You always be in our fondest memories, as our Saviour, our healer, our King, our lover, our life our sunshine, our all-in-all, that inexhaustible fountain of God's grace and love to we fallen human beings of Adam's family. Grant it, Lord, as we commit ourselves to Thee now, going from the Tabernacle tonight, remembering Jesus. Amen.

Vi husker de velsignelsene Du har gitt oss. Vi husker også Ditt Ord, at Du aldri vil forlate oss eller svikte oss. Alderdom spiller ingen rolle; Du vil fortsatt huske oss når verden tar slutt og tiden går over i evigheten. Det står skrevet noe som dette: "Kan en mor glemme sitt diende barn? Jeg kan aldri glemme deg. Du er inngravert på Mine håndflater," naglene som inngravert vårt navn. Vi vet at Du husker oss, Herre.
Må Du alltid være i våre kjæreste minner, som vår Frelser, vår helbreder, vår Konge, vår elskede, vårt liv, vårt solskinn, vårt alt i alt, den uutømmelige kilden til Guds nåde og kjærlighet for oss falne mennesker av Adams slekt. Gi oss dette, Herre, når vi nå overgir oss til Deg og går fra Tabernaklet i kveld, mens vi husker Jesus. Amen.

Do you remember Him? Do you love Him? Now I think, in our little broken message, we might say this. Paul said, "Whatever we do, we do in the Spirit." In all things we should remember Him. Let's not make a decision until we remember Him; let's do nothing, 'cause it'll be rashal. If the enemy smites one side of the cheek, let's remember what He did before we smite back. Let's remember His action. If there is a decision to be made, let's wait, remember what kind of a decision we think He would make, then let that be our decision. If we get hasty, let's remember He never was in a hurry, see. If we get over anxious, remember He dwells in eternity, time means nothing to Him. It's the motive and objective of our heart. Let's remember Him.

Husker du Ham? Elsker du Ham? I vår litt fragmenterte melding kan vi si dette: Paulus sa: "Hva enn vi gjør, gjør vi i Ånden." I alle ting bør vi huske Ham. La oss ikke ta en avgjørelse uten å huske Ham; la oss gjøre ingenting uten det, for ellers vil det bli for hastig. Hvis fienden slår oss på den ene kinnet, la oss huske hva Han gjorde før vi slår tilbake. La oss huske Hans handlinger. Hvis det skal tas en beslutning, la oss vente og tenke på hvilken beslutning vi tror Han ville tatt, og la det være vår beslutning. Hvis vi blir utålmodige, husk at Han aldri hadde hastverk. Hvis vi blir overivrige, husk at Han lever i evigheten, tid betyr ingenting for Ham. Det er motivet og hensikten i våre hjerter som teller. La oss huske Ham.

And let's remember Him now as we sing this song in the Spirit of His presence, "I Love Him." If you dwell in love, you dwell in God, for God is love. They that dwell in God dwell in love, see. And love has no hatred. Love is not jealous. Love is not puffed up. Love doth not misbehave itself. Love is always gentle, sweet, forgiving, kind. No matter how bitter the others is, love remains itself. Love is the ultimate of grace. Love is God's ultimative for us. After all other gifts and things has vanished, our prophecy, our tongues, our interpretations, all that we've ever done, or whatmore, when love comes in, it's the ultimate. It's above all, 'cause all other fails. It's the Supreme Court's decision. It's the tie post. It's the North Star that keeps the seaman level. It's the compass that guides us. Love is the ultimate. Let's remember it as we sing, "I Love Him."
I love Him, I love Him
Because He first loved me,
And purchased my salvation
On Calvary's tree.
I love Him, I love Him
Because He first … (Now remember,
He loved me and gave His Son)
And purchased my salvation
On Calvary's tree.

La oss minnes Ham nå mens vi synger denne sangen i Hans ånds nærvær, "Jeg elsker Ham." Hvis du lever i kjærlighet, lever du i Gud, for Gud er kjærlighet. De som lever i Gud, lever i kjærlighet. Kjærlighet har ingen hat. Kjærlighet er ikke sjalu. Kjærlighet er ikke hovmodig. Kjærlighet oppfører seg ikke usømmelig. Kjærlighet er alltid mild, søt, tilgivende og vennlig. Uansett hvor bitter andre er, forblir kjærligheten den samme. Kjærlighet er nådens høydepunkt. Kjærlighet er Guds ultimatum for oss. Etter at alle andre gaver og ting har forsvunnet, våre profetier, våre tungemål, våre tolkninger, alt vi noen gang har gjort, eller hva mer, når kjærligheten kommer inn, er den den høyeste. Den er over alt annet, for alt annet feiler. Den er Høyesteretts beslutning. Den er knutepunktet. Den er Nordstjernen som holder sjømannen på kurs. Den er kompasset som veileder oss. Kjærlighet er den høyeste. La oss huske dette mens vi synger, "Jeg elsker Ham."
Jeg elsker Ham, jeg elsker Ham
For Han elsket meg først,
Og kjøpte min frelse
På Golgatas tre.
Jeg elsker Ham, jeg elsker Ham
For Han elsket meg først … (Husk nå,
Han elsket meg og ga Sin Sønn)
Og kjøpte min frelse
På Golgatas tre.

Now while our sister chords this song for us [Brother Branham hums], let's just in sweetness of fellowship, while we're sitting together in heavenly places in Christ, now take all everything from your heart. And remember, God's Word says so. I am His servant. He's here. Then let's just shake hands with somebody, and say, "God bless you, brother." If you've got an enemy, rise up and go to him, see, "God bless you, brother," as we sing the chorus again and shake hands with one another. Won't you do it now, real sweetly in the Spirit.
I love Him, I love Him
Because He first loved me,
And purchased my salvation
On Calvary's tree.
With our hands up now.
I love Him, I love Him
Because … (Remember Jesus!)
And purchased my salvation
On Calvary's tree.

Mens vår søster spiller denne sangen for oss [Bror Branham nynner], la oss nyte fellesskapet i Kristus. Fjern alle distraksjoner fra hjertet ditt. Husk at Guds Ord sier det. Jeg er Hans tjener. Han er her. La oss håndhilse på noen og si: "Gud velsigne deg, bror." Hvis du har en fiende, reis deg opp og gå til ham og si: "Gud velsigne deg, bror," mens vi synger refrenget igjen og håndhilser på hverandre. Gjør det nå, i Åndens sødme.
Jeg elsker Ham, jeg elsker Ham
Fordi Han elsket meg først,
Og kjøpte min frelse
På Golgatas tre.
Med hendene løftet nå.
Jeg elsker Ham, jeg elsker Ham
Fordi ... (Husk Jesus!)
Og kjøpte min frelse
På Golgatas tre.

Now let's bow our heads and hum it. [Brother Branham begins humming.] Remembering Jesus! [Continues humming.]
Now as our sister chords, sweetly and softly, I'm going to ask our good brother… Brother Neville, you got a word you want to say? I'm going to ask Brother Collins back there, our loyal, little brother here, one of the associates, if he would dismiss us in prayer. While we bow our heads, Brother Collins.

La oss bøye våre hoder og nynne. [Bror Branham begynner å nynne.] Minnes Jesus! [Fortsetter å nynne.]
Nå som vår søster spiller akkorder, søtt og mykt, vil jeg be vår gode bror... Bror Neville, har du noe du vil si? Jeg vil be Bror Collins der bak, vår lojale, lille bror her, en av medarbeiderne, om å avslutte oss i bønn. Mens vi bøyer hodene, Bror Collins.