Innvielse

Norsk tittel: Innvielse
Original tittel: Dedication
Dato: 1962-11-11
Sted: Elizabethtown, Kentucky, USA

DENNE TALEN ER MASKINOVERSATT

Oppsett:

Engelsk:

It's been odd. People act funny, and they don't come into the order of our psychology, of our educational, our learning, our creeds. It don't fit in there. And they've kicked it out because it was too odd, too peculiar, too disagreeable with the plans that we as men had ideas of what the church ought to be.
It ought to be a group of polished scholars. It ought to be a group of fine-dressed people. It ought to be a group of something where we have tried to make it an educational program, or something that would please our five senses---something that we could see, or taste, or feel, or something. Most of it has been through the sight: "Look at our fine people. Look at our best crowd in the city. The mayor comes to our place. The chief executives of our city, the chief of police comes to our church."
And then, we find out when it comes down to actual the building, all we've got is some mortar and rock. And the building did not go on. They rejected the way. The stone that God had so prepared for it, they rejected it.

Norsk:

Det har vært merkelig. Folk oppfører seg rart, og de passer ikke inn i vår psykologi, vår utdanning, våre læresetninger. Det passer ikke inn der. Så de har avvist det fordi det var for merkelig, for sært, for uoverensstemmende med de planene vi mennesker hadde om hvordan menigheten burde være.
Den burde være en gruppe av velutdannede lærde. Den burde være en gruppe fint kledde mennesker. Den burde være noe der vi har prøvd å gjøre det til et utdanningsprogram, eller noe som skulle tilfredsstille våre fem sanser—noe vi kunne se, smake, eller føle. Mesteparten av det har vært gjennom synet: "Se på våre fine folk. Se på den beste forsamlingen i byen. Ordføreren kommer til vårt sted. De øverste lederne i byen, politisjefen kommer til vår menighet."
Og så oppdager vi, når det kommer til selve byggingen, at alt vi har er litt mørtel og stein. Byggingen fortsatte ikke. De avviste veien. Steinen Gud hadde forberedt, avviste de.

Now, we find out though, in the next chapter, that when … the builders found out that they were wrong. Yet, they had all the other stones there, but the reason they couldn't get them together was because there was a hole left. There was something that wasn't right.
Now, we already have the stones, the stones God foreordained, see. And we've got them all the way from Ephesus to Laodicea. We're only waiting for that headstone that the builders rejected, waiting for his coming---the capping stone. And when … these great stones are confessions. Now we know that confession is a stone.

I neste kapittel finner vi ut at når byggherrene oppdaget at de tok feil, hadde de allerede alle de andre steinene der. Men grunnen til at de ikke kunne få dem til å passe sammen, var at det var et tomrom. Noe var ikke riktig.
Vi har allerede steinene, de steinene Gud har forutbestemt, ser du. Vi har dem fra Efesus til Laodikea. Vi venter bare på den hjørnesteinen som byggherrene forkastet, venter på Hans komme—hovedsteinen. Disse store steinene er bekjennelser. Nå vet vi at en bekjennelse er en stein.

Good morning to all. It's indeed a privilege to be here this morning in this nice little church, for a rededicational service. As I was just talking to Sister Hoover in the back room, she said it was once, I believe, a Pilgrim Holiness, or United Brethren Church [Pilgrim Holiness, I believe. Yes.], and now is being rededicated to the Full Gospel, and this is a rededicational service.
And its nice pastor, as we all know Brother Hoover, is a very sincere, consecrated boy. His mother, I knew her years ago. She and my family were just like… The children even they call her Mammy Hoover, because that she just kind of… She stayed with us for a long time when the children were young, and they just know her that way---a godly, saintly old mother. And her fine preacher boy that she prayed so much for has give his life to Christ, and consecrated his life for the services of the almighty God. And now today stands, and picking up the church---or the building here, where it has laid, probably, dormant for so long---to continue on the gospel in the full gospel manner … measure.

God morgen, alle sammen. Det er virkelig et privilegium å være her i denne fine lille menigheten til en rededikasjonsgudstjeneste. Mens jeg snakket med Søster Hoover i bakrommet, fortalte hun at dette en gang, tror jeg, var en Pilgrim Holiness eller United Brethren Menighet [Pilgrim Holiness, tror jeg. Ja.], og nå blir den dedikert til Full Evangelium, og dette er en rededikasjonsgudstjeneste.
Og den hyggelige pastoren, som vi alle kjenner som Bror Hoover, er en svært oppriktig og hengiven mann. Hans mor, som jeg kjente for mange år siden, var som en del av familien. Selv barna kalte henne Mammy Hoover, fordi hun bodde hos oss lenge mens barna var små. De kjenner henne bare som det—a gudfryktig, hellig, eldre mor. Og hennes fine forkynner-sønn, som hun ba så mye for, har gitt sitt liv til Kristus og viet sitt liv til tjeneste for den allmektige Gud. Nå står han her i dag og løfter opp menigheten—eller bygningen her, som kanskje har ligget tom i lang tid— for å fortsette evangeliet på full evangelisk vis.

Mrs. Hoover was just telling me (Mrs. L. G. Hoover) was just telling me that was her little girl playing the song a few minutes ago, the coming song of "Only Believe," and is the pianist here at the piano. Three months ago, when they came in, she couldn't strike a tune. But now, she can play. That's very, very fine.
I've got a girl sitting back here, been taking music lessons for about five years or more. I don't know what it's cost me, and a new piano. She couldn't play a hymn that good … that little child was going. So it shows what God-given talents are, and then something you try to manufacture, you see.

Mrs. L. G. Hoover fortalte meg nettopp at det var hennes lille jente som spilte sangen "Only Believe" for noen minutter siden, og at hun nå er pianisten her. For tre måneder siden kunne hun ikke spille en eneste tone. Men nå kan hun spille, og det er veldig, veldig bra.
Jeg har en jente som sitter her bak og har tatt musikktimer i over fem år. Jeg vet ikke hva det har kostet meg, inkludert et nytt piano. Likevel kunne hun ikke spille en salme så bra som det lille barnet nettopp gjorde. Dette viser hva Gudgitte talenter er, i motsetning til noe man prøver å frembringe selv.

Now, we are grateful that God has give this place to these people, and I'm trusting that it will be a great lighthouse to this part of the country.
Now, many times people think that when they see a congregation… And they think, "Well, this little church won't hold very many people." And I believe Brother L. G. told me, or some way, that his congregation is about seventy or eighty people, and … something on that order. I may be a little under, or a little over, but it's somewhere around there, just starting off.
They think, "Well, look at the churches around the country today, that their congregation ranks in the thousands." And may be some at each service day they have thousands.
But to encourage this little group, that isn't exactly what God looks at---numbers. He looks at … He doesn't always place Himself on the basis of quantity, but in quality.

Vi er takknemlige for at Gud har gitt dette stedet til disse menneskene, og jeg stoler på at det vil bli et stort fyrtårn for denne delen av landet.
Ofte tenker folk når de ser en menighet, "Vel, denne lille kirken vil ikke romme mange mennesker." Jeg tror Bror L.G. fortalte meg at hans menighet består av omtrent sytti eller åtti personer, noe i den størrelsesorden. Jeg kan ta litt feil, men det er omtrent der, bare i oppstartsfasen.
Folk tenker: "Se på kirkene rundt landet i dag, hvor menighetene teller tusenvis." Det kan være at noen ved hvert møte har tusenvis til stede.
Men for å oppmuntre denne lille gruppen, er det ikke nøyaktig tall Gud ser på. Han vurderer ikke alltid på grunnlag av kvantitet, men kvalitet.

We see in the Bible, in the 19th chapter of Acts, where Paul, passing through the upper coast, came to Ephesus. And there he found a church. That was the Ephesian church, which was the first in the church age considered in the Revelation of Christ. And in this church here there was twelve people, as recorded. Twelve people was the number.
But if this church only had twelve, or like that church did, and completely surrendered to God, He can do more with that twelve than He could with the rest of the world. It's the surrender that we have, where the truth of the gospel not only goes from the platform, but finds its bed in the hearts of the people, and reacts back. So, I deem this a pleasure this morning.

I Apostlenes gjerninger, kapittel 19, leser vi at Paulus, på sin reise langs øvre kysten, kom til Efesus. Der fant han en menighet — den efesiske menigheten, som var den første i kirkens tidsalder beskrevet i Åpenbaringen av Kristus. Det blir oppgitt at det var tolv personer i denne menigheten.
Selv om denne menigheten bare besto av tolv medlemmer, viser det hvor mye Gud kan utrette gjennom full overgivelse. Gud kan gjøre mer med de tolv i full overgivelse enn med hele verden. Det er overgivelsen, kombinert med sannheten fra evangeliet, som ikke bare forkynnes fra talerstolen, men som også finner sin plass i menneskenes hjerter og gir reaksjon. Derfor anser jeg det som en glede å være her i dag.

As I come in the door I heard Brother Beeler offering prayer, and was thinking of him being a veteran, and this being Armistice Day. And of course, we're all glad that there was an Armistice Day. And there can also be an Armistice Day here in the church, that when people who have been at war with themselves against God can sign the armistice today, have peace with God through Jesus Christ. I believe Romans 5:1 said, "Therefore being justified by faith, we have peace with God through our Lord Jesus Christ."
And now I've noticed some people sitting here, Brother and Sister Bryant and some friends here, from the Tabernacle.

Da jeg kom inn døren, hørte jeg Bror Beeler som ba, og tenkte på at han er en veteran, spesielt siden det er Våpenhviledagen. Vi er alle glade for at det finnes en Våpenhviledag. Det kan også være en Våpenhviledag her i Menigheten, hvor mennesker som har vært i konflikt med seg selv og mot Gud, kan inngå en våpenhvile i dag og oppnå fred med Gud gjennom Jesus Kristus. Jeg tror Romerne 5:1 sier: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus."
Jeg har også lagt merke til noen personer som sitter her, Bror og Søster Bryant, samt noen venner fra Tabernaklet.

Now, this morning I was going to speak on a subject of the Sunday school lesson this morning at the Tabernacle, but I've postponed it until tonight because coming here for this dedication. The services will begin early tonight, see, at the Tabernacle. I aim to be in the platform ready to go speaking at seven o'clock, so we won't delay. And I have a long message. The subject is, "Why I Have Been Against Organized Religion," and it's taught in the Scripture. So you folks at the Tabernacle that's there, well, you come early.

Denne morgenen hadde jeg planlagt å tale om et emne fra søndagsskoleleksen på Tabernaklet, men jeg har utsatt det til i kveld på grunn av denne innvielsen. Møtene på Tabernaklet vil begynne tidlig i kveld, og jeg planlegger å være på plattformen klar til å tale klokken syv, så vi ikke blir forsinket. Jeg har en lang preken med emnet: "Hvorfor jeg er imot organisert religion," som er forankret i Skriften. Så til dere fra Tabernaklet, kom tidlig.

Now, Brother Hoover, I don't know how to thank the Lord this morning for a young man who's given hisself to Christ, and among his people here to bring this glorious message of Christ to this people.
Myself, I'm a Kentuckian. I'm just come from down the road here a little ways, from a little city called Burkesville, and I ask you people around here as one Kentuckian to another, come hear this boy. Get out among the people here, and scatter the news everywhere, and come in. Bring them in. If necessary, the Bible said, command them, force them to come in. Go into the highways, and hedges, and compel---that is force. Come on in.

Bror Hoover, jeg vet ikke hvordan jeg skal takke Herren i dag for en ung mann som har gitt seg selv til Kristus og som blant sitt folk her bringer dette strålende budskapet om Kristus til dem.
Selv er jeg fra Kentucky. Jeg kommer fra en liten by som heter Burkesville, som ligger litt nedover veien her. Jeg ber dere, mine med-kentuckianere, kom og hør på denne gutten. Gå ut blant folket her, spre budskapet overalt og kom. Ta dem med dere inn. Om nødvendig, som Bibelen sier, påby dem, tving dem til å komme. Gå ut på veiene og stiene og tving dem til å komme inn.

And Brother Hoover, I've knowed him for a few years now, and I know him to be a godly, consecrated boy. May the Lord ever bless his efforts. I heard your little choir. I tried to look around the door, and I heard the little choir sing, "Be Very Sure." That's right. You can be haphazard about anything else, but when it comes to your eternal destination you'd better be very sure. Just keep that on mind---very, very sure. Don't take no chance at it.
If you went to a restaurant, ordered a bowl of soup, and in that soup there was a big spider, you certainly would push it back. You would not at all touch it (no, sir), because it probably would kill you. The poison of this spider cooked up in this soup might cause your death. So, if you're very careful about this body, which has to die, see, what about that soul that don't have to die? So, I like all the Word of God in the form of full gospel. And so, I know and believe, and have confidence, that Brother Hoover will keep his promise to God, to preach it the best of his knowledge, the full gospel.

Og Bror Hoover, jeg har kjent ham i noen år nå, og jeg vet at han er en gudfryktig og innviet ung mann. Må Herren alltid velsigne hans innsats. Jeg hørte det lille koret deres. Jeg prøvde å kikke rundt døren, og jeg hørte koret synge, "Vær Veldig Sikker." Det er riktig. Du kan være tilfeldig med alt annet, men når det angår din evige skjebne, må du være veldig sikker. Bare husk det—veldig, veldig sikker. Ta ingen sjanser.
Hvis du gikk til en restaurant, bestilte en skål suppe, og i den suppen var det en stor edderkopp, ville du absolutt skyve den bort. Du ville ikke røre den (nei, sir), fordi den sannsynligvis kunne drepe deg. Giftene fra denne edderkoppen kokt opp i suppen kunne forårsake din død. Så, hvis du er veldig forsiktig med denne kroppen, som må dø, hva med den sjelen som ikke trenger å dø? Derfor liker jeg alt i Guds Ord i form av fullt evangelium. Og derfor vet og tror jeg, og har tillit til, at Bror Hoover vil holde sitt løfte til Gud om å forkynne evangeliet etter beste evne.

Sitting there, hearing the little pianist strike that tune, "Only Believe," my son, Billy Paul (I don't think he's right here at the time), but I said, "Billy, hear that little piano tune strike 'Only Believe'?" I've heard that little song in about every language under heaven call me to the platform. From the frozen regions of the Arctics, until the tropical jungles of the south, beneath the earth, around the earth, "Only Believe" in all kinds of voices called me to the platform. Some day when my life is finished on earth I hope they sing that, when they're … if I don't live to see his coming, when they place me away. I believe Jesus Christ.

Mens jeg satt der og hørte den lille pianisten spille melodien "Only Believe," sa jeg til min sønn, Billy Paul (jeg tror ikke han er til stede akkurat nå), "Billy, hører du den lille pianotonen spille 'Only Believe'?" Jeg har hørt den lille sangen på omtrent alle språk under himmelen kalle meg til plattformen. Fra de frosne områdene i Arktis til de tropiske junglene i sør, rundt jorden, "Only Believe" i alle slags stemmer har kalt meg til plattformen. En dag, når mitt liv er fullført her på jorden, håper jeg de synger den, hvis jeg ikke lever til å se Hans komme, når de legger meg bort. Jeg tror på Jesus Kristus.

Now, I have some Scriptures here that I would like to refer to in this rededication of the building---comes from the Bible. And I think that … now that this church is not dedicated to an organization; it's dedicated to the service of God. Let us bow our heads just a moment, now, as we pray.

Jeg har noen Skriftsteder her som jeg ønsker å referere til i denne gjeninnvielsen av bygningen, fra Bibelen. Dessuten mener jeg at denne menigheten ikke er viet til en organisasjon, men til tjeneste for Gud. La oss bøye hodene våre et øyeblikk nå, mens vi ber.

Gracious and Holy Father, as we come into thy presence, leaving this room, by faith we come to the throne of God where that golden altar stretches from sky to sky, where every mortal, creed, race, or color has a right to come. Every creature in which Christ died and laid Himself upon that altar as our sin offering, we have a right to come boldly to the throne of grace. We thank Thee for this great privilege that we can have today, and have got. We thank Thee for every member of thy body on earth today, that has come to this great throne, and has accepted the peace offering, and the peace that passeth understanding, of the gospel.
Now, we pray, God, for this church, this group of people that's coming to this little building this morning for a dedication of love, and tokens of their hands and heart, to fix the place where that the people can come worship. And we pray, God, that You'll bless their efforts. And we pray that You'll bless the pastor, our gracious brother, and his wife, his family, the deacons, trustees, the board, the members, and all together.

Nådefulle og Hellige Far, når vi trer inn i Din nærhet, forlater vi dette rommet og i tro kommer vi til Guds trone, der det gylne alter strekker seg fra himmel til himmel. Der har hver dødelig, uavhengig av tro, rase eller farge, rett til å komme. Hver skapning som Kristus døde for og la Seg selv på det alteret som vårt syndoffer, har rett til å komme frimodig til nådens trone. Vi takker Deg for denne store privilegiet som vi har i dag og har fått. Vi takker Deg for hvert medlem av Ditt legeme på jorden i dag som har kommet til denne store trone og akseptert fredsofferet og freden som overgår all forstand, i evangeliet.
Nå ber vi, Gud, for denne menigheten, denne gruppen mennesker som har kommet til dette lille bygget i dag for en dedikasjon av kjærlighet og gaver fra deres hender og hjerter, for å fikse stedet der folket kan komme og tilbe. Vi ber, Gud, at Du velsigner deres innsats. Og vi ber at Du velsigner pastoren, vår nådefulle Bror, hans kone, hans familie, diakonene, forvalterne, styret, medlemmene og alle sammen.

And now, as we open thy Word today for consolation, to know if these things that we do are in order with the Scripture---for it's later than we think. We feel, today, that's there's not too much time left. But we must be up and doing. We must be urging and compelling, that every member that's been ordained beforehand to the body of Christ that we spread this message, till everyone hears, till we're sure that every effort that we could have put forth has been done.
Father, bless thy Word and speak to us now through thy Word while we listen with attentive hearts and open ears, gladly to receive that which You would have us to know. We ask it in Jesus' name. Amen.

Når vi nå åpner Ditt Ord for trøst og veiledning, ønsker vi å vite om det vi gjør, er i samsvar med Skriften—fordi tiden er kortere enn vi tror. Vi føler i dag at det ikke er mye tid igjen. Vi må handle raskt og handle nå. Vi må oppfordre og overtale, slik at hvert medlem som er forordnet til Kristi kropp, får høre dette budskapet. Vi må sørge for at vårt fulleste potensial er utnyttet.
Far, velsign Ditt Ord og tal til oss gjennom Ditt Ord mens vi lytter med åpne hjerter og ører, klare til å ta imot det Du ønsker at vi skal vite. Vi ber om dette i Jesu navn. Amen.

Now, there may be many of you (which it is customary), that people sometimes mark down scriptures, or write them out, or take notes. And I do that same thing. And if you'd like to turn with me now to the first scripture reading, I have three places I'd like to read from this morning. And that is I Chronicles 17:1 to 2, and Acts 7:44-49, and Hebrews 10:1-5. Now, first we will read from Chronicles, I Chronicles 17, beginning at the 1st verse. And then secondly, we'll read at the Book of the Acts of the Apostles at the 7th chapter. We'd like to begin to read at the 44th verse of the 7th chapter of the Acts, all in line with the dedication of the temple. And then, Hebrews 10:5.
Now it came to pass, as David sat in his house, that David said to Nathan the prophet, Lo, I dwell in a house of cedars, but the ark of the covenant of the Lord remaineth under curtains.
Then said Nathan unto David, Do all that is in thy heart; for God is with thee.
And it came to pass the same night, that the word of God came to Nathan, saying,
Go tell David my servant, Thus saith the Lord, Thou shalt not build me a house to dwell in:
For I have not dwelt in a house since the day that I brought up Israel unto this day; but have gone from tent to tent, and from one tabernacle to another.

Mange av dere pleier å markere skriftsteder, skrive dem ned, eller ta notater. Jeg gjør det samme. Nå, hvis dere vil slå opp sammen med meg, har jeg tre steder jeg vil lese fra i dag. Disse er 1. Krønikebok 17:1-2, Apostlenes gjerninger 7:44-49, og Hebreerne 10:1-5. Først skal vi lese fra 1. Krønikebok 17, begynnende fra vers 1. Deretter skal vi lese fra Apostlenes gjerninger, kapittel 7, begynnende fra vers 44. Alle disse skriftstedene handler om innvielsen av tempelet. Til slutt leser vi Hebreerne 10:5.
La oss begynne med 1. Krønikebok 17:1-5:
Det skjedde, da David satt i sitt hus, at han sa til profeten Natan: «Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Herrens paktsark står under teltduker.»
Natan sa til David: «Gjør alt som ligger deg på hjertet, for Gud er med deg.»
Men samme natt kom Guds ord til Natan:
«Gå og si til David, Min tjener: Så sier Herren: Du skal ikke bygge Meg et hus å bo i.
For Jeg har ikke bodd i et hus siden den dagen Jeg førte Israel opp til denne dag, men har gått fra telt til telt og fra ett tabernakel til et annet.»

Now in the book of the Acts of the Apostles, beginning 7th and 44th verse,
Our fathers had the tabernacle of witness in the wilderness, as he had appointed, speaking unto Moses, that he should make it according to the fashion that he had seen.
Which also our fathers that came after brought in with Jesus into the possession of the Gentiles, whom God drave out before the face of our fathers, unto the days of David;
Who found favour before God, and was desirous to find a tabernacle for the God of Jacob.
But Solomon built him a house.
Howbeit the most High dwelleth not in temples made with hands; as saith the prophet,
Heaven is my throne, and earth is my footstool: what house will you build me? saith the Lord: or what is the place of my rest?
Hath not my hands made all these things?
And in the book of Hebrews, the 10th chapter, and the 5th verse:
Wherefore when he cometh into the world, he said, Sacrifice and offering thou wouldest not, but a body hast thou prepared me:

Nå, i Apostlenes gjerninger, fra vers 44 i kapittel 7:
Våre fedre hadde vitnesbyrdets tabernakel i ørkenen, slik som Han hadde bestemt da Han talte til Moses og ba ham lage det etter det forbildet han hadde sett.
Det var også dette tabernakelet som våre fedre senere tok med inn i besittelsen av hedningene, som Gud drev ut for våre fedres ansikt, frem til Davids dager;
Han fant nåde for Gud og ønsket å finne et bosted for Jakobs Gud.
Men Salomo bygde Ham et hus.
Likevel bor ikke Den Høyeste i templer gjort med hender; som profeten sier:
Himmelen er Min trone og jorden er Min fotskammel: hvilket hus vil dere bygge for Meg? sier Herren: eller hvilket sted for Min hvile?
Har ikke Mine hender skapt alt dette?
Og i Hebreerne, kapittel 10, vers 5:
Derfor, da Han kom inn i verden, sa Han: Offer og gaver ville Du ikke ha, men et legeme har Du beredt Meg.

We are very familiar with the reading of these set scriptures that we want to speak on for a few moments. Now, David, under desire and revelation, thought in his heart a very gallant thing. When … David being a fair man, and well-loved with the people, and God had blessed him in so many ways, and he said, "Now, is it right that I sit here in a nice home that the Lord has given me, and the ark of the covenant of my God out there under curtains?" That was a very gallant thing.
It was a revelation for David to know this, because it wasn't just right for him to have such a lovely place, under … the house made of cedar, which was a very expensive place. And said then, "The ark of the covenant of my God, who gave me all these things, is still out there under the tent."

Vi er godt kjent med lesningen av disse utvalgte skriftstedene som vi ønsker å ta for oss i noen øyeblikk. David, bevæpnet med ønske og åpenbaring, tenkte en svært edel tanke i sitt hjerte. David, som var en rettferdig mann og elsket av folket, hadde blitt velsignet av Gud på mange måter. Han sa: "Er det rett at jeg sitter i et fint hjem som Herren har gitt meg, mens paktsarken til min Gud er der ute under teltduker?" Dette var en meget edel tanke.
Det var en åpenbaring for David å innse dette, fordi det ikke var riktig av ham å bo i et så vakkert sted, et hus av sedertre, som var veldig kostbart. Han sa da: "Paktsarken til min Gud, som har gitt meg alle disse tingene, er fortsatt der ute under teltet."

And Nathan, the prophet, knowing that God was with David, he said, "David, do all that's in your heart, for God is with you." Otherwise, when God gives you revelation, carry it out. But that was all working.
And that night the Lord came to this seer, the prophet Nathan, and said, "Go tell my servant, David …" I like that. Oh, in other words, "I admire his courage, and his thoughts of me to build me a place." But He said, "I haven't dwelt in a house, I haven't had a place to stay. When I come down to earth to look my people over, I haven't had a place to stay, even since I brought up Israel. I haven't commanded any of the judges to build me a house of cedar. But I've went from tent to tent."
If that isn't just about the form of it today.
"I've went from tent to tent, and from place to place to meet with my people." He said, "Go tell David [as the Scripture further reads], I took you from that sheepcote out there, following them few sheep of your father's, and I made you a name like the great men that's in the earth.
"I've cut off your enemies from right side to the left side. I love you, David, and I know that your desires is right. I know that your ambitions is loyal, and I know that you love me."

Og Natan, profeten, visste at Gud var med David, og han sa: "David, gjør alt som er i ditt hjerte, for Gud er med deg." Med andre ord, når Gud gir deg åpenbaring, gjennomfør den. Men dette var alt i arbeid.
Den natten kom Herren til denne seeren, profeten Natan, og sa: "Gå og fortell min tjener, David ...". Jeg liker det. Med andre ord, "Jeg beundrer hans mot og hans tanker om å bygge et sted for Meg." Men Han sa: "Jeg har ikke bodd i et hus, Jeg har ikke hatt et sted å bo. Når Jeg kommer ned til jorden for å se over Mitt folk, har Jeg ikke hatt et sted å bo, helt siden Jeg førte Israel opp. Jeg har ikke befalt noen av dommerne å bygge Meg et hus av sedertre. Men Jeg har gått fra telt til telt."
Om ikke dette er ganske likt slik det er i dag.
"Jeg har gått fra telt til telt og fra sted til sted for å møte Mitt folk." Han sa: "Gå og fortell David [som Skriften videre sier]: Jeg tok deg fra fårefolden der ute, hvor du fulgte dine fars få sauer, og Jeg gjorde deg et navn som de store menn på jorden.
"Jeg har kuttet ned dine fiender fra høyre til venstre. Jeg elsker deg, David, og Jeg vet at dine ønsker er rette. Jeg vet at dine ambisjoner er lojale, og Jeg vet at du elsker Meg."

You can see the Psalms, how David is constant thinking of God. Too many of us today think of our own achievements, something that we could do to better ourself. But David was constantly thinking of what he could do for God.
"I know your desires, David, and I want you to know what I've done for you. You were just a little boy, not known by anybody, and even your dad give you a few sheep out there to take care of. But I was with you. And I've cut your enemies off from your right hand to your left hand. But your desires are correct.
"But, David, you're a man of war. You're a man that shed blood. I can't let you do this. But I will promise you that, through the fruit of your loins, I'll raise up your son and he'll build the temple."

Du kan se i Salmene hvordan David konstant tenker på Gud. Altfor mange av oss i dag fokuserer på våre egne prestasjoner, og hva vi kan gjøre for å forbedre oss selv. Men David tenkte stadig på hva han kunne gjøre for Gud.
"Jeg kjenner dine ønsker, David, og Jeg vil at du skal vite hva Jeg har gjort for deg. Du var bare en liten gutt, ukjent for noen, og selv din far ga deg kun noen få sauer å passe på. Men Jeg var med deg. Jeg har fjernet dine fiender fra din høyre hånd til din venstre hånd. Dine ønsker er riktige.
"Men, David, du er en krigsmann. Du er en som har utgytt blod. Jeg kan ikke la deg gjøre dette. Men Jeg lover deg at gjennom frukten av dine lender vil Jeg oppreise din sønn, og han vil bygge tempelet."

Now we all know that the earthly only types the heavenly. The natural only types the spiritual. The … really, the one that he was speaking of was Christ for the temple. But he was… Solomon, David's son in natural flesh, later, we read in I Kings, (if you would like to read it), that he built the tabernacle that David was going to build---because Solomon was a man of peace, of wisdom. He didn't go to war like David, and had a lot of bloodshed. He just was a man of peace. And God gave him wisdom. When he was asked for what he made before God, he only asked for wisdom to know how to lead his people. And he never taken the great gifts that could've been done, but he just asked for wisdom to know how to lead God's people to the best.

Vi vet alle at det jordiske kun er en skygge av det himmelske. Det naturlige peker kun på det åndelige. Egentlig var det Kristus han snakket om som tempelet. Men det var Salomo, Davids sønn i naturlig kjøtt, som bygde tabernaklet som David ønsket å bygge. Salomo var en fredens og visdommens mann. I motsetning til David, som deltok i mange kriger og hadde mye blod på hendene, var Salomo en fredelig leder. Gud ga ham visdom. Da han ble spurt hva han ønsket fra Gud, ba han kun om visdom til å lede sitt folk. Han ba ikke om store gaver, men om visdom til å lede Guds folk på beste måte.

And I think we, in praying ourselves, if we would just ask for that---just for understanding for something that would be better for the children of God. I truly think that's this pastor's idea of bringing this church in here, see, taking this old church and rededicating it today. He's trying to find a place out of the rain, and snow, and so forth for the people of God. I think God would respect it in this boy just the same as He did in David.

Jeg tror at når vi ber, burde vi be om noe som kan være til det beste for Guds barn. Jeg tror oppriktig at det er denne pastorens hensikt med å bringe denne menigheten hit og vie denne gamle kirken på nytt. Han prøver å finne et sted hvor Guds folk kan være beskyttet mot regn og snø. Jeg tror Gud vil respektere denne handlingen hos denne pastoren på samme måte som Han gjorde med David.

Now, we find out that there lays a great spiritual application here, that I would like mainly to refer to. Now, if you read the I Kings, you will find that in this, Solomon began as a young man to build this temple, that his father had been promised through God that he would build. You see, he stays in line with the Scripture and promises.
Now that's what we must always do to be successful, is to stay in line with God's promises. No matter how it seems best to go this way, or that way, stay lined with the Scripture. And Solomon knowed that God had promised his father, David, that he would build the temple.

Vi finner nå ut at det ligger en stor åndelig anvendelse her, som jeg hovedsakelig vil referere til. Hvis du leser i 1. Kongebok, vil du se at Solomon, som ung mann, begynte å bygge tempelet som hans far gjennom Gud hadde fått løfte om å bygge. Du ser, han holder seg i tråd med Skriften og løftene.
Det er det vi alltid må gjøre for å lykkes: å holde oss i tråd med Guds løfter. Uansett hvor det ser best ut å gå denne veien eller den andre, hold deg i tråd med Skriften. Solomon visste at Gud hadde lovet hans far, David, at han skulle bygge tempelet.

Now, if you notice, the material wasn't found only in Palestine that this temple … because it just wasn't there. He had to go to the rest of the world, known world, to find these parts that would go in this temple.
What a beautiful application that is, that God don't just cut his materials out of Jews only, or out of the white only, or out of the brown, or red, or black, or whatever colors they may be, or whatever---just out of United States only, or just out of Canada only. But He cuts his materials from all the world.

Merk at materialet til templet ikke fantes kun i Palestina, for det eksisterte rett og slett ikke der. Man måtte reise til resten av den kjente verden for å finne de delene som skulle brukes i templet.
Dette er en vakker illustrasjon av at Gud ikke bare velger Sine materialer fra jøder, hvite, brune, røde, svarte, eller hvilken som helst annen farge, eller kun fra USA eller Canada. Han velger Sine materialer fra hele verden.

And if while they were cutting this stone of a certain kind that was found in such a part of the country, and maybe cutting a stone over in another nation to fit this stone that was cut in another nation…
Now, it might have seemed very strange to the people passerbys that seen these odd looking stones being cut. But God in his own way was doing something. I think He's doing the same thing today, to anti-type the type that that was. He's cutting them in the way that He wishes.
Now, we find out, that the materials being cut in their own native land was peculiar to a material cut in another's native land. And we find out that they were all transported by ox cart, and so forth. And some of them come by sea, and some come by ox cart, and some floated down to Joppa by raft, and so forth, and then hauled in. All together they were coming to one place, for one purpose. And that was to fulfill the command of God.

Og mens de skar denne spesielle steinen som ble funnet i en bestemt del av landet, og kanskje skar en stein i et annet land for å tilpasses steinen som ble skåret i det andre landet...
Det kunne kanskje virke veldig merkelig for forbipasserende å se disse uvanlige steinene bli skåret. Men Gud hadde en hensikt med det Han gjorde. Jeg tror Han gjør det samme i dag, som en motsetning til hva det var den gang. Han former dem på Sin egen måte slik Han ønsker.
Vi finner ut at materialene som ble skåret i deres eget land var særegne i forhold til materialer skåret i et annet land. Og vi ser at de alle ble transportert med oksekjerrer, og lignende. Noen kom sjøveien, noen med oksekjerrer, og noen fløt ned til Joppa på flåter, og så videre, og deretter ble de fraktet videre. Alle kom til ett sted, for ett formål. Og det var å oppfylle Guds bud.

And the cedars was cut up in Lebanon, and the Lebanon cedars was the most noted cedars of all the world. Like today there's one place that redwood's found. That's in California. And there's one place they call in Africa on Mosselbaai there's a famous wood there that's called stinkwood. It's never found nowhere else but there. And there is different timbers that's found in different parts of the country, and cedars was founded at Lebanon---a very high, tall, cedar---hard because it's a warm country. Warmer the country, harder the timber becomes; and colder the country, softer it becomes. That has a spiritual application, too. Cold and indifferent, soft and floating. But when it's warm, Spirit-filled, it clings together, and becomes useful in the Master's hand.

Sederne ble hugget i Libanon, og Libanon-sederne var de mest kjente sedertreene i hele verden. Som i dag er det ett sted hvor redwood finnes, nemlig i California. Og i Mosselbaai i Afrika finnes det en berømt tresort kalt stinkwood, som kun finnes der. Det finnes forskjellige tresorter som er karakteristiske for ulike deler av verden, og sedertrærne ble funnet i Libanon. Disse trærne var høye og harde siden de vokste i et varmt klima. Jo varmere klimaet er, desto hardere blir tømmeret. I kaldere klimaer blir treverket mykere.
Dette har også en åndelig betydning. Et kaldt og likegyldig sinn er mykt og flytende, mens et varmt og Åndsfylt sinn holder seg sammen og blir nyttig i Mesterens hånd.

Now, we find that these great cedars were hewn down by hewers and they were … had the blueprints. And they brought them together from different parts of the world. Now, if you notice, Solomon never varied one bit from the pattern that Moses saw on Mount Sinai in heaven. Moses, when he returned from his vision, pitched the tent, and made it just exactly like he saw in heaven.
And when Solomon built the temple, he made it just exactly the way he seen the pattern, the type. Moses pitched a tent for a perpetual type, because it was moved from place to place. But Solomon, he made the tabernacle just exactly in the fashion that Moses had seen in heaven. It was all put together, set in order, just exactly.
What a spiritual application we could apply here: that we are never to leave the Scripture. Stay exactly with the pattern. That's the reason, I believe, that the way the first church was patterned, that's the way the next one should be patterned. That's the way every one should be patterned---just the way it was at the beginning. And I believe that God has it that way, I believe, the real church. All right.

Disse mektige sedertrærne ble felt av arbeidsfolk etter blåkopier. De ble fraktet sammen fra ulike deler av verden. Legg merke til at Salomo aldri avvek fra mønsteret som Moses så på Sinai-fjellet i himmelen. Da Moses vendte tilbake fra sin visjon, reiste han teltet nøyaktig slik han så det i himmelen.
Da Salomo bygde tempelet, gjorde han det nøyaktig etter mønsteret, typen, som Moses hadde sett. Moses reiste et telt som en evigvarende type, fordi det ble flyttet fra sted til sted. Men Salomo bygde tabernaklet nøyaktig etter den himmelske modellen Moses hadde sett. Alt ble satt sammen og organisert nøyaktig.
Vi kan her anvende en åndelig overføring: Vi må aldri forlate Skriften. Hold oss nøyaktig til mønsteret. Derfor mener jeg at slik den første menigheten ble mønstret, slik bør også den neste være. Alle menigheter bør følge det opprinnelige mønsteret. Og jeg tror at Gud har innrettet det slik for den sanne menigheten.

The materials cut out in their native land brought into one place, but when they were brought together… (I'm reading now from the 16th chapter, or quoting from it.) Now, when they were brought together they were so perfectly fit that in the space of forty years that it taken to put the construction up, there wasn't one stone to be resawed. There wasn't a buzz of a saw, or a sound of a hammer for forty years.
Talk about masonry, architectury! Now that showed that when we are doing anything, and doing it in the pattern that God has set for us… Now, many of those stones looked very odd, but there was a place in the temple for every odd, peculiar stone. God had a place for them.
Our ministries, which is a beautiful type there, or an anti-type to it, shows that in our peculiarity, our way of worship… Yet, when the temple, the real temple that we will come to after a few minutes, comes together, there'll be a place for every odd acting person. We may look a little funny to someone else, and act a little funny; but remember, it's the place there for us. God is cutting out his church. And every little stone had its place fit exactly to it.

Materialene ble kuttet ut i sitt hjemland og samlet på ett sted, men når de ble brakt sammen… (jeg leser nå fra det 16. kapittelet, eller siterer fra det). Da de ble brakt sammen, passet de så perfekt at på de førti årene det tok å sette opp konstruksjonen, var det ikke en eneste stein som måtte skjæres om. Det hørtes ikke lyden av en sag eller en hammer på førti år.
Snakk om murerarbeid og arkitektur! Dette viser at når vi gjør noe, og gjør det etter mønsteret Gud har satt for oss… Mange av disse steinene så veldig merkelige ut, men det var en plass i tempelet for hver eneste rare, særegne stein. Gud hadde en plass for dem.
Våre tjenester, som er en vakker type der, eller en antitype til det, viser at i vår særegenhet, vår måte å tilbe på... Når det virkelige tempelet, som vi skal komme til om noen minutter, kommer sammen, vil det være en plass for hver merkelige person. Vi ser kanskje litt rare ut for noen andre, og oppfører oss litt merkelig; men husk, det er en plass der for oss. Gud kutter ut Sitt kirke. Og hver liten stein hadde sin plass som passet nøyaktig til den.

And remember, it was cut away from the place it would be put together at. But when it come together, it didn't need even honing. It was already honed. God had made it so it fit perfectly into its place. Oh, what a type there we find of the spiritual! How that every gift of God, every odd act of borned-again Christians in their peculiarity… Yet, it's got its place. It fits in the body. It goes to its right place.
And many of us would try to say, "Now, that's not of God.", a good, holy, consecrated soldier of the cross. And we say, "Now, we stood in church the other night, and we heard such-and-such a thing. That can't be of God." But if it's in line with the pattern, if it's in a line with the Scripture, it may be odd but it's going to have its place, see. It'll fit right in, and it won't even need honing or polishing. It'll go to its place, for the great architect, Christ, is preparing it now---odd one to the other.

Husk, det ble skåret ut fra det stedet det skulle settes sammen. Men når det ble satt sammen, trengte det ikke engang sliping. Det var allerede slipt. Gud hadde sørget for at det passet perfekt inn på sin plass. Å, hvilken tydelig parallell vi finner her til det åndelige! Hvordan hver Guds gave, hver særegen handling fra gjenfødte kristne i sin særegenhet ... Likevel, det har sin plass. Det passer inn i kroppen. Det går til sin rette plass.
Mange av oss vil prøve å si: "Dette er ikke fra Gud," om en god, hellig, innviet soldat av korset. Og vi sier: "Vi var i menigheten den andre kvelden, og hørte slike og slike ting. Det kan ikke være fra Gud." Men hvis det er i overensstemmelse med mønsteret, hvis det er i tråd med Skriften, kan det virke merkelig, men det vil ha sin plass. Det passer rett inn, og trenger ikke engang sliping eller polering. Det vil gå til sin plass, for den store arkitekten, Kristus, forbereder det nå—særegent fra det ene til det andre.

Now, we notice in the building down here, in the next chapter, that in this building there was one stone that was actually too odd to fool with. So the builders rejected it. So they just pitched it over into the corner, and said, "That stone is actually too odd to be used. There's no such a place…" Now, remember, it was the builders who should've knowed different. Jesus spoke of it.
But come to find out, they had built the building so high until they missed the stone, and they didn't know where that stone was. They might've searched all the ships; they might've run through every ox cart; they might've sent messengers up into Joppa and down, and say, "Has another load come in?"; or, "Did you lose one on the road? There's something wrong. We just can't find that stone for this place."
And when they could not find it nowhere else, come to find out it was right on the ground. It was the chief cornerstone that the builders rejected.
Jesus spoke of it and said, "Have not you read of the stone that the builders rejected?" … was the chief cornerstone, the head of all of it, where the rest of the building rested upon it.

I det følgende kapittelet merker vi oss at det i bygningen var en stein som ble ansett som for uvanlig å bruke. Bygningsmennene forkastet den og kastet den i et hjørne, og sa: "Den steinen er for uvanlig til å kunne brukes. Det finnes ingen slik plass til den..." Husk at det var bygningsmennene som burde visst bedre. Jesus refererte til dette.
Det viste seg at de hadde bygget bygningen så høy at de manglet steinen, og de visste ikke hvor den var. De kunne ha søkt gjennom alle skipene og gjennomgått hver okseskjære; de kunne ha sendt budbringere opp til Joppa og ned, og spurt: "Har det kommet en ny last?"; eller, "Mistet dere en på veien? Noe er galt. Vi finner ikke steinen til denne plassen."
Til slutt, etter å ha søkt overalt, oppdaget de at den lå rett på bakken. Det var hovedhjørnesteinen som bygningsmennene hadde forkastet.
Jesus sa: "Har dere ikke lest om steinen som bygningsmennene forkastet?" Det var hovedhjørnesteinen, hjørnesteinen som hele bygningen hvilte på.

And I think, in the building today of the spiritual house that God worships in, I think that that's been a great big failure today among the builders. We have come with our denominations, and we have laid them in sincerity. We have sent our boys to school to educate them to speak well before a congregation, learned them psychology, and Bible history. And we have did everything, and built fine pews, and made high towering steeples, and beautiful music; and so forth have we built. But we find out there's something wrong.
We've tried to build it out of man-made material---what education could produce, what seminaries could bring out of them, what scholarship… We've tried to build it upon education, upon scholarship, upon denomination. And all these things will not work as long as we have not accepted this odd stone, this peculiar stone.
But as the building began to materialize, they realized that the hole that was left, the odd stone fit it to the dot. That's where the spiritual builders today… And that's why the bride building of Christ is not ready for the bridegroom … is because that the builders has rejected the chief cornerstone that was laid on the day of Pentecost, which is the baptism of the Holy Spirit, see.

Jeg tror at den åndelige bygningen, som Gud tilbes i, har opplevd stor svikt blant dagens byggmestre. Vi har kommet med våre konfesjoner, og vi har lagt dem med oppriktighet. Vi har sendt våre unge til skoler for å utdanne dem til å tale veltalende foran menigheten, lært dem psykologi og bibelhistorie. Vi har gjort alt dette, bygget fine benker, reist høye tårn og skapt vakker musikk. Men vi oppdager at noe mangler.
Vi har prøvd å bygge med menneskeskapte materialer—hva utdanning kunne produsere, hva seminarer kunne frembringe, hva lærdom kunne føre til. Vi har forsøkt å bygge på utdanning, lærdom og konfesjon. Og alle disse tingene vil ikke fungere så lenge vi ikke har akseptert denne særpregede stenen.
Etter hvert som bygningen tok form, innså de at det tomme området på lydbåndet passet perfekt til denne særegne stenen. Dette er problemet med dagens åndelige byggmestere. Derfor er Kristi brud ikke klar for brudgommen—fordi byggmestrene har avvist hovedhjørnesteinen som ble lagt på pinsedagen, nemlig dåpen i Den Hellige Ånd.

Now, our Catholic people say that when… Jesus speaking, and He said, "Upon this rock [or stone], I'll build my church." Now, the Roman church of Catholicism says that it was Peter because he was the stone, the literal man, Simon Peter. He backslid a few days afterwards. Now, we find out then the Protestant says that it was Christ, the stone.
But not to be disagreeable, but if you'll just watch the Scripture, it was neither one. It was Peter's confession and revelation of who Christ was. For He asked the question, and it was a question that was involved, "Who does man say I, the Son of man, am?" Some said Moses, some Elias, and some … you know bones of some prophet that raised up, or something. That was him.
But He said, "Who do you say that I am?" There's the question.
He said … Peter said, "Thou art the Christ, the Son of the living God."
He said, "Blessed art thou, Simon, the son of Jonas: for flesh and blood never revealed this to you. [You never learned it in a book, you never heard it in a seminary.] But my Father which is in heaven has revealed it to you. And upon this rock [spiritual revelation of the Word of God, which He was the Word] I'll build my church, and the gates of hell will never prevail against it."

Våre katolske venner sier at da Jesus talte og sa: "På denne klippen vil Jeg bygge Min menighet," refererte Han til Peter, den bokstavelige personen Simon Peter, som klippen. Peter falt fra noen dager senere. De protestantiske sier at det var Kristus, steinen.
For ikke å være uenig, men hvis du ser nøye på Skriften, var det ingen av delene. Det var Peters bekjennelse og åpenbaring av hvem Kristus var. For spørsmålet Jesus stilte var: "Hvem sier menneskene at Jeg, Menneskesønnen, er?" Noen sa Moses, andre Elias, og noen ... restene av en profet som hadde stått opp, eller noe. Slik var det.
Men Han spurte: "Hvem sier dere at Jeg er?" Der er spørsmålet.
Peter svarte: "Du er Kristus, den levende Guds Sønn."
Jesus sa: "Salig er du, Simon, sønn av Jonas, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg [du lærte det ikke fra en bok eller på et seminar], men Min Far som er i himmelen har åpenbart det for deg. Og på denne klippen [den åndelige åpenbaringen av Guds Ord, som Han var], vil Jeg bygge Min menighet, og dødsrikets porter skal aldri få makt over den."

That is the real church---not of mortar, and brick and stone, and so forth, which is perishable. But the real church is built upon the revelation of the Word and will of God. And they've been placed in the body since the Ephesian church age, all the way to the Laodicea now.
But what… In the day that when Solomon had completed the temple, and the chief cornerstone… As soon as the builders accepted the rejected, then the building started going up.
May I say this with all reverence, and with all respects to every man in every church and every man's idea, when our builders today accept the rejected---instead of pushing them off, and calling them a bunch of holy rollers, the odd ones that's making confession---that much sooner the building will be completed.

Det er den virkelige menigheten—ikke av mørtel, murstein og stein, og så videre, som er forgjengelig. Men den virkelige menigheten er grunnlagt på åpenbaringen av Guds Ord og vilje. Og de har vært plassert i kroppen siden menigheten i Efesus, helt til menigheten i Laodikea i dag.
Men hva... På den dagen da Salomo hadde fullført tempelet, og hjørnesteinen ble lagt... Så snart byggmesterne aksepterte den forkastede steinen, begynte bygningen å reise seg.
Må jeg si dette med all ærbødighet og respekt for hver mann i hver menighet og hver manns idé: Når våre byggmestre i dag aksepterer de forkastede—i stedet for å skyve dem bort og kalle dem en gjeng hellige rullere, de som virker rare i sine bekjennelser—jo raskere blir bygningen fullført.

But did you notice, after the building was completed, it was still an empty building? There was nothing in it but furniture. So Solomon had done all he could do. Now the great day of dedication come, when they were going to dedicate this building for worshippers to worship something. Now, without something there to worship, the building would have been in vain. But the building was now ready for dedication.
And when the Levites, and the priests, with thousands of trumpets blasting the sky, with lamb after lamb dying for sacrifice for sin… And the Levites positionally took their place, went into the corner and got their poles, run them through the rings on the ark where the tables of stone was on the inside---two tables of stone (same stone, these two are one: same commandments, same covenant).
When these two tables of stone, with the cherubims and their wings, pitched across one to another…

Men la merke til: Etter at bygningen var ferdigstilt, var den fortsatt tom. Det var ingenting der inne annet enn møbler. Så Salomo hadde gjort alt han kunne. Nå kom den store dagen for innvielse, da de skulle innvie bygningen for tilbedere til å tilbe noe. Uten noe å tilbe, ville bygningen ha vært forgjeves. Men nå var bygningen klar for innvielse.
Og da levittene og prestene, med tusenvis av trompeter som gjallet i himmelen, og lam etter lam som ble ofret for synd… Levittene tok sine posisjoner, gikk til hjørnet, tok sine stenger, førte dem gjennom ringene på arken, der steintavlene lå inni—de to steintavlene (samme stein, disse to er én: samme bud, samme pakt).
Da disse to steintavlene, med kjerubene og deres vinger, strakte seg over én til den andre…

When these Levites… Only that consecrated group could bear the ark. No man could touch it outside of them. If he did he died. And they took these poles, knowing that they were consecrated to the service for this particular thing. And they run the poles through the rings, as been instructed … Moses had been by God, to build the construction of the ark. And they picked it up.
From its tent they started marching, and the trumpet sounding, the psaltery playing, the smoke going up from the dead animals that was being sacrificed before Jehovah. Down through the building of dedication they came, till they brought it to its resting place, where it fit down into the sockets of the great huge place that had been set for it. And when it fit down, and finally come to its resting place, the ark, the Bible said that the Lord descended down upon the place, till it filled the entire temple. The pillar of fire came in there with such great glory of God till the ministers could not minister any more, because of the glory of God.

Når levittene, den eneste innvidde gruppen, bar arken, kunne ingen utenom dem røre ved den. Hvis noen gjorde det, døde han. De brukte stengene, vel vitende om at de var helliget til denne spesifikke tjenesten. De førte stengene gjennom ringene, slik Gud hadde instruert Moses til å bygge arkens konstruksjon. Så løftet de arken.
Fra teltet begynte de å marsjere, med trompetene som lød, harpen som spilte og røyken som steg opp fra de døde dyrene som ble ofret for Jehova. De marsjerte gjennom bygningen for innvielsen, til de kom til hvilestedet, hvor arken passet ned i soklene til det store stedet som var gjort klart for den. Da arken endelig kom til sitt hvilested, sier Bibelen at Herren steg ned på stedet til hele tempelet ble fylt. Ildstøtten kom med så stor Guds herlighet at prestene ikke kunne fortsette å tjene på grunn av Guds herlighet.

That's when it found its final resting place, the Shekinah glory that followed those… Capping stone---not the corner, the capping stone---the main thing. All other stones was of non-effect until then. But this main stone came in, the headstone, and took its place positionally for its resting place for that generation. The glory of God filled the place where they were sitting, and there was Shekinah glory upon the whole building. And the glory was so great till the priests couldn't even minister because of the glory.

Da fant den sitt endelige hvilested, Shekinah-herligheten som fulgte denne... Hovedsteinen - ikke hjørnesteinen, men hovedsteinen - det viktigste. Alle andre steiner var uten betydning inntil da. Men så kom denne hovedsteinen, og tok sin posisjon som hvilested for den generasjonen. Guds herlighet fylte stedet der de satt, og det var Shekinah-herlighet over hele bygningen. Herligheten var så stor at prestene ikke engang kunne tjene på grunn av herligheten.

Now, we read now, and take from the dedication of the temple… Let us go now to Acts the 7th chapter again, and the 44th verse, and we start in quotation. Stephen, in his notable sermon as he preached, he said Solomon built Him a temple, because it was promised through David that he would… God promised David that he'd build the temple, and God, in a type, which was to be taken away by an anti-type---just like the sacrifice of the lambs at the dedication was a type of the real Lamb coming for sacrifice---all the natural typing the spiritual…
And we find out that when this'd taken place, Stephen is speaking of it. He said, "Our fathers found favour before God, and Solomon built Him a temple. But howbeit, the most High dwelleth not in temples made with hands; as the prophet said, 'Heaven is my throne, and earth is my footstool: and where is the house that you could build me? Heaven's my throne, earth is my footstool: and how could you build me a house to dwell in?' "
Then, how beautiful (Hebrews 10:5) "…but a body hast thou prepared me," showing that God was going to dwell in a body. [Blank spot] "… prepared me." Oh!

Nå leser vi fra innvielsen av tempelet... La oss gå til Apostlenes gjerninger, kapittel 7, vers 44, og begynne med dette sitatet. I sin bemerkelsesverdige preken sier Stefanus at Salomo bygde Ham et tempel, fordi det var lovet gjennom David. Gud lovet David at han skulle bygge tempelet, og Gud, i en type som skulle erstattes av en antitype—akkurat som ofringen av lammene ved innvielsen var et forbilde på det virkelige Lammet som skulle komme som offer—alt det naturlige som forbilder på det åndelige...
Vi finner at når dette skjedde, snakker Stefanus om det. Han sa, "Våre fedre fant nåde for Gud, og Salomo bygde Ham et tempel. Men den Høyeste bor ikke i templer gjort med hender; som profeten sa, 'Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel: og hvor er huset du kunne bygge til Meg? Himmelen er Min trone, jorden er Min fotskammel: og hvordan kunne du bygge Meg et hus å bo i?'"
Så, hvor vakkert (Hebreerne 10:5), "Men et legeme har Du forberedt for Meg," som viser at Gud skulle bo i en kropp. [Tomt område på lydbånd] "Forberedt for Meg." Åh!

And when this body had been made a sacrifice, the correct Lamb had been sacrificed, there was coming forth then… God came to his own body, which was his bride, and there'd been 120 temples that God had created was ready for dedication, that had got all their unbelief beat out of them. And they gathered in the upper room, and waited for ten days for dedicational service. Then, when completely surrendered, God came down again in the Shekinah glory, and filled all the house where they were sitting.

Da dette legemet var blitt ofret, og det rette Lammet var blitt ofret, kom det deretter... Gud kom til sitt eget legeme, som var Hans brud. Det var 120 templer som Gud hadde skapt, klare for innvielse, fri for all vantro. De samlet seg i øvre rom og ventet i ti dager på innvielsesmøtet. Når de så var fullstendig overgitt, kom Gud ned igjen i Shekinah-herligheten og fylte hele huset der de satt.

What did God do? Like the ark dropping into its proper sockets for the message of that day, God dropped back into his proper channel. Not into a denomination, or into a building made with hands, but into the heart of men He dropped in his place for the last day: which said the prophet Joel, "It shall come to pass in the last days I'll pour out my Shekinah upon all flesh. Your sons and daughters shall prophesy. Your young men shall dream dreams, and the old men shall see visions." God came to his resting place where He finds rest. Not in a building, but in the heart of his people He finds rest.

Hva gjorde Gud? Akkurat som arken falt på plass i sine riktige spor for budskapet den dagen, vendte Gud tilbake til sin rette kanal. Ikke i en konfesjon eller i en bygning laget med hender, men inn i menneskenes hjerter inntok Han sin plass for de siste dager: Som profeten Joel sa: "Det skal skje i de siste dager at Jeg vil utgyte Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal profetere. Deres unge menn skal se syner, og de gamle menn skal ha drømmer." Gud kom til sitt hvilested hvor Han finner hvile. Ikke i en bygning, men i hjertene til sitt folk finner Han hvile.

What a shame, what a disgrace, what a disposed that Nimrod's man-made achievement was brought to then. When Nimrod tried to build a building, or an organization, that would reach up to the heavens, God upset it. It became a shame, instead of helping men. He confused the language of men, so one couldn't speak to another. It broke up brotherhood.
But when God came to his own temple, the church, the people… When He came to them, He filled it---the temples that were dedicated---just like He did at Solomon's temple. He filled it not with creeds, not with denominations, but with Himself. He filled the temple with his Shekinah glory. So did He do on the day of Pentecost. He filled them 120 temples that was up there with Hisself, with the Holy Ghost itself. The Shekinah glory broke through upon them.
And then, what Nimrod failed to do---built a temple where every man spoke contrary to what he could understand---God came down, and with one Galilean language, made every man understand what He was saying, and what it was. There's God to his temple, God to his dedicated temple. Not to a man-made achievement, not to what man done; but what God did Himself.

For en skam, for en vanære, hva en ynkelig skjebne Nimrods menneskeskapte prestasjon ble utsatt for. Da Nimrod prøvde å bygge en bygning, eller en organisasjon, som ville nå opp til himmelen, forstyrret Gud det. Det ble en skam i stedet for å hjelpe menneskene. Han forvirret menneskenes språk slik at de ikke kunne forstå hverandre. Det brøt opp brorskapet.
Men da Gud kom til sitt eget tempel, Menigheten, folket ... Når Han kom til dem, fylte Han templene som var innviet, akkurat som Han gjorde med Salomos tempel. Han fylte det ikke med trosbekjennelser, ikke med konfesjoner, men med Seg Selv. Han fylte tempelet med Sin Shekinah-herlighet. Det samme skjedde på pinsedagen. Han fylte de 120 templene som var der oppe med Seg Selv, med Den Hellige Ånd. Shekinah-herligheten brøt gjennom over dem.
Og så, det Nimrod ikke klarte å gjøre—bygge et tempel hvor hver mann snakket ulikt slik at de ikke forstod hverandre—gjorde Gud omvendt. Han kom ned og med ett galileisk språk fikk Han alle til å forstå hva Han sa, og hva det betydde. Der er Gud i sitt tempel, Gud i sitt innviede tempel. Ikke i en menneskeskapt prestasjon, ikke i hva mennesket har gjort; men hva Gud gjorde Selv.

Oh, it's silly to the people. They don't get it. They were born not to get it, so they won't get it. The Bible says so. All right. God always fills his temple. At the day of dedication He fills his temple. He fills it with Hisself. The same thing today. God will fill every temple that will thoroughly dedicate itself to Him.
Any person that will… The temple is not this little building here. The temple is not the one in Salt Lake City. The temple is not the one in Rome. The temple is you. You are the temple that God wants to dwell in, and express Hisself through it, that all nations might know Him. You are living images of God, that God wants to work through. And any time that any man, or any woman, will forget all the falsehood that they've heard in the world, and come back to the line of the Scripture, and will keep in line---just like Solomon did to what Moses did, Moses did to what God did---God always respected it.

Det kan virke tåpelig for noen, og de forstår det ikke. De er født slik, og derfor vil de ikke forstå. Bibelen sier det. Gud fyller alltid sitt tempel. På innvielsens dag fyller Han sitt tempel med Seg Selv. Dette skjer også i dag. Gud vil fylle ethvert tempel som helliger seg til Ham.
Tempelet er ikke denne lille bygningen her. Tempelet er ikke i Salt Lake City. Tempelet er ikke i Roma. Tempelet er deg. Du er tempelet som Gud ønsker å bo i og uttrykke Seg gjennom, slik at alle nasjoner kan kjenne Ham. Du er en levende avbildning av Gud, som Gud ønsker å virke gjennom.
Når enhver mann eller kvinne glemmer all falskheten de har hørt i verden, og vender tilbake til Skriften, og holder seg til den—slik Salomo gjorde med Moses, og Moses gjorde med Gud—vil Gud alltid respektere det.

And if we'll come back to the original dedication, and will open our hearts and empty ourselves, God, in dedication as we give it to Him, will fill our temple with his Shekinah glory. Then the living God will be moving in a living church, among a living people, and will spread forth his glory. Then, together some day, one being this way, and one this way, and one in one part of the country, she'll come together to make the bride. We'll be caught up in the air to meet Him.
Now this lovely church, this building that the people with their tokens of their livelihood, with their love for Christ, the worshippers has … dedicating today this place of worship, that people could come and worship. Now my sincere prayer is that every worshipper will dedicate his own temple to worship in the temple that's being dedicated for worship. That's the real dedication.

Hvis vi vender tilbake til den opprinnelige innvielsen og åpner våre hjerter og tømmer oss selv, vil Gud, i vår innvielse til Ham, fylle vårt tempel med Sin Shekinah-ære. Da vil den levende Gud være til stede i en levende menighet, blant levende mennesker, og spre Sin ære. En dag, når vi er spredt rundt omkring, vil vi samles for å danne bruden. Vi skal rykkes opp i luften for å møte Ham.
Denne vakre menigheten, bygget av folket med deres offer av livsopphold og kjærlighet til Kristus, blir innviet i dag som et sted for tilbedelse hvor mennesker kan komme og tilbe. Min oppriktige bønn er at hver tilhenger vil vie sitt eget tempel til å tilbe i det templet som i dag innvies for tilbedelse. Det er den ekte innvielsen.

So, as our time is gone… But God has no time. Let us remember. How late is it? I'm looking at old people, and it may be later than you think. I'm looking at young people, young girls. Look at these little kids was found cut up the other day, them little girls ravished. How many of them die every year? Thousands with heart attacks, cancer, polio, anything that can kill them---accidents on the road. We don't know how young or how old.
When is the time going to come? When is your card going to be called from the rack? No one knows that but God. That's right.
So, while you are here today in the dedication of this material here that worshippers are coming to worship the living God, why not dedicate ourselves to the worship of the living God, and let Him fill us with Himself?
And then we shall see the Shekinah glory return again to the house of the living God, which is the human body, the church of the living God, together in a great revival that would sweep through this country and around these towns, and all out through here. There'll be such a noise, why, they couldn't stop it. There's no way of doing it.

Så, tiden vår er ute… Men Gud har ingen tid. La oss huske det. Hvor sent er det? Jeg ser på eldre mennesker, og det kan være senere enn du tror. Jeg ser på unge mennesker, unge jenter. Se på disse små barna som ble funnet kuttet opp her om dagen, disse små jentene voldtatt. Hvor mange av dem dør hvert år? Tusenvis av hjerteinfarkt, kreft, polio og alt annet som kan drepe dem—ulykker på veien. Vi vet ikke hvor ung eller gammel.
Når kommer tiden? Når skal ditt kort trekkes fra hyllen? Det vet ingen, bare Gud. Det er riktig.
Så, mens du er her i dag for å vie dette stedet hvor tilbedere kommer for å tilbe den levende Gud, hvorfor ikke vie oss selv til tilbedelse av den levende Gud og la Ham fylle oss med Seg Selv?
Da skal vi se Shekinah-herligheten vende tilbake til den levende Guds hus, som er menneskekroppen, den levende Guds menighet, samlet i en stor vekkelse som vil feie gjennom dette landet og disse byene, og ut over alt her. Det vil bli en slik lyd at de ikke kunne stoppe det. Det finnes ingen måte å gjøre det på.

Do you think you could stop Stephen? Why, he was like a house on fire in a high wind. Why, you couldn't stop him. Even the Sanhedrin couldn't stop him, and you know even death itself didn't stop him. He lived on, and he lives today, and he always will live because he had eternal life, and a house dedicated to the service of God.
I think the thing for this church to do this morning in respect of all that's been done, as we offer God the building for service, let's offer ourselves also. Let us stand just a minute, now.
Each in your own way, in the respective way that you like to pray… I rededicate myself today, at the pulpit, to the service of God. I want each of you to do that. As we dedicate the building to God, let's dedicate ourselves.

Tror du noen kunne ha stoppet Stefanus? Han var som et hus i brann i sterk vind. Du kunne ikke stoppe ham. Selv ikke Sanhedrinet kunne stoppe ham, og du vet at ikke engang døden stoppet ham. Han lever videre, og han lever i dag, og han vil alltid leve fordi han hadde evig liv og et hus dedikert til Guds tjeneste.
Jeg tror det denne menigheten bør gjøre denne morgenen, i respekt for alt som har blitt gjort, er å tilby Gud bygningen for tjeneste, og samtidig tilby oss selv. La oss reise oss et øyeblikk nå.
Be på din egen måte, i den måten du foretrekker... Jeg gjeninnvier meg i dag, her ved prekestolen, til Guds tjeneste. Jeg ønsker at hver av dere gjør det samme. Når vi dedikerer bygningen til Gud, la oss dedikere oss selv.

Our heavenly Father, we are most humbly and sincerely assembled here this morning, in great appreciation of the love that You have showed to this congregation, for giving to them this building for worship, and for giving this congregation this pastor, a minister of the Word.
And now, heavenly Father, as a place being dedicated for worship, we as worshippers lay aside everything, every unbelief, every unkind thought, every thing that's not like You, and anything that would act in us contrary to your Word. Anything, any creed, any denominational thought, or any thought that a neighbor or anyone else---both here or there, or wherever it might be---that would come to us as a thought of this person, though being gone on, though being a holy, sanctified vessel, anything.
Any man, or angel, or being, or a revelation, or whatever it might be that's contrary to your plan for these days that's spoke of in your word… Not what someone said, but what You said, for it is written, "Let every man's word be a lie, and mine true." If there's anything in us that would keep us from believing the true Word, and knowing the revelation of Christ…
As He said to Peter, "Upon this rock I build my church." If there's anything contrary to that, take it away from us, Lord. We lay it aside ourselves. We cast it out, and accept in its place that chief cornerstone, the Holy Spirit that's the foundation of the real church of God. We accept that.

Kjære himmelske Far, vi samles ydmykt og oppriktig her i dag morges med stor takknemlighet for kjærligheten Du har vist denne menigheten ved å gi dem dette bygget for tilbedelse og ved å gi denne menigheten denne pastoren, en forkynner av Ordet.
Nå, himmelske Far, ettersom dette stedet er viet til tilbedelse, legger vi som tilbedere til side alt—hver vantro, hver uvennlig tanke, alt som ikke er som Deg, og alt som virker mot Ditt Ord i oss. Alt, enhver trosbekjennelse, enhver konfesjonell tanke eller tanke fra en nabo eller noen andre—her eller der, eller hvor enn det måtte være—som kommer til oss om denne personen; selv om vedkommende er bortgangen og har vært et hellig, helliget kar.
Ethvert menneske, engel, vesen eller en åpenbaring, hva det enn måtte være som er mot Din plan for disse dager som nevnt i Ditt Ord… Ikke hva noen sa, men hva Du sa, for det er skrevet: "La hvert menneskes ord være løgn, og Mitt sant." Hvis det er noe i oss som hindrer oss fra å tro det sanne Ord og forstå Kristi åpenbaring…
Som Han sa til Peter, "På denne klippen vil Jeg bygge Min kirke." Hvis det er noe som strider mot dette, fjern det fra oss, Herre. Vi legger det til side selv. Vi kaster det ut og tar imot i dets sted den hjørnesteinen, Den Hellige Ånd, som er grunnlaget for Guds sanne kirke. Vi aksepterer dette.

Father, bless this little church. Keep the buildings up, and may the worshippers gather here time after time, every service. May there be such a love of God among them, till they just can't stay apart from each other, their hearts long to come together, to the house of God. Grant it, Lord.
And may they be so salty (as You have said, "You are the salt of the earth"), may their lives be so rich and wholesome in the Holy Spirit, until all the community around about will long to be like them. Grant it, Lord. Make them examples. Grant it, Father.
Now, take each one of us. As we give the church, the building, to You, we give ourselves to You in solemn dedication. And may the Holy Spirit in all of his divine power, in his Shekinah glory, come rolling down through the eternities into our hearts, Lord; find his dwelling place for these last days, and call us to the service as messengers---maybe not for the pulpit, but at the filling station, at the washtub, wherever it might be, to testify, to the milkman, to the paperboy, or whatever it might be.
Make us testimonies, and living stones filled with the Shekinah glory, the Holy Spirit, Himself. Fill our hearts and lives, Father. And when services are all over here on earth, may we undividedly, hewed in our own ways that God has made us, gather together in that great church called the bride. Shall be caught up from this earthly tabernacle of habitation here, and shall be changed in a moment, in a twinkling of an eye, and shall be raptured together with Him, to meet Him in the air, to the wedding supper of the Lamb. For we give ourselves in this church, holy and consecrated as we can, Father, to your service in the name of Jesus Christ. Amen. You may be seated.

Far, velsign denne lille menigheten. Bevar bygningene, og la tilbedere samles her gang på gang, til hvert møte. Måtte Guds kjærlighet være så sterk blant dem at de ikke kan holde seg borte fra hverandre, og deres hjerter lengter etter å komme sammen i Guds hus. Gi det, Herre.
Måtte de være som salt (som Du har sagt: "Dere er jordens salt"), og må deres liv være så rike og fylt med Den Hellige Ånd at hele samfunnet rundt dem lengter etter å være som dem. Gi det, Herre. Gjør dem til eksempler. Gi det, Far.
Ta nå hver og en av oss. Når vi gir menigheten, bygningen, til Deg, gir vi oss selv til Deg i høytidelig dedikasjon. Måtte Den Hellige Ånd i all Sin guddommelige kraft, i Sin Shekinah herlighet, komme ned gjennom evighetene inn i våre hjerter, Herre; finne Sin bolig for disse siste dager, og kalle oss til tjeneste som budbringere—kanskje ikke til prekestolen, men ved bensinstasjonen, ved vaskebaljen, hvor det enn måtte være, til å vitne, til melkebudet, til avispiken, eller hva det enn måtte være.
Gjør oss til vitnesbyrd og levende steiner fylt med Shekinah herlighet, Den Hellige Ånd Selv. Fyll våre hjerter og liv, Far. Og når møtene er over her på jorden, måtte vi, udelte, tilpasset på våre egne måter som Gud har formet oss, samles i den store menigheten kalt bruden. Må vi bli rykket opp fra dette jordiske tabernakel, forvandlet i et øyeblikk, i et blink med øyet, og bli gjenforent med Ham, for å møte Ham i luften, til Lammets bryllupsmåltid. For vi gir oss selv i denne menigheten, så hellige og innviede som vi kan, Far, til Din tjeneste i Jesu Kristi navn. Amen. Dere kan sette dere.

How many of you say, "By God's grace, and with God's help, I surrender my heart. Come, Lord Jesus, and just fill me with your goodness. Just make me what You want me to be. If I'm contrary, and in the vise that You've put me in to move me, which I have a right to give this way or that way, don't let me be a miscut stone. But let me yield to the saw that's making me what I am, what You want me to be."? That's the way we want it, isn't it?
Let's just raise our hands now, and sing this glorious old hymn of the church as I turn your service to your pastor.
I love Him, I love Him,
Because He first loved me;
And purchased my salvation
On Calvary's tree.
Now, let's hum it. Now, shake hands with somebody by you, say, "God bless you, brother stone in the church."
… He first loved me;
And purchased my salvation
On Calvary's tree.
Now let's close our eyes, bow our heads, and lift both hands up to Him.
I love Him, I love Him,
Because He first loved me;
And purchased my salvation
On Calvary's tree.

Hvor mange av dere sier, "Ved Guds nåde og med Guds hjelp, overgir jeg mitt hjerte. Kom, Herre Jesus, og fyll meg med Din godhet. Gjør meg til det Du ønsker at jeg skal være. Hvis jeg er motstridende og i skruestikken Du har satt meg i for å forme meg, som jeg har rett til å gå denne eller den veien, la meg ikke bli en feilskåret stein. Men la meg gi etter for sagen som former meg til det Du vil at jeg skal være."? Det er slik vi ønsker det, ikke sant?
La oss heve våre hender nå, og synge denne herlige gamle salmen mens jeg overlater møtet til deres pastor.
Jeg elsker Ham, jeg elsker Ham,
Fordi Han først elsket meg;
Og kjøpte min frelse
På Golgatas tre.
Nå, la oss nynne den. Hils på noen ved siden av deg og si, "Gud velsigne deg, bror stein i menigheten."
... Han først elsket meg;
Og kjøpte min frelse
På Golgatas tre.
La oss lukke øynene, bøye hodene våre og løfte begge hender opp til Ham.
Jeg elsker Ham, jeg elsker Ham,
Fordi Han først elsket meg;
Og kjøpte min frelse
På Golgatas tre.