Livets Vei

Norsk tittel: Livets Vei
Original tittel: The Path Of Life
Dato: 1962-06-21
Sted: South Gate, California, USA

DENNE TALEN ER MASKINOVERSATT

Oppsett:

Engelsk:

Brethren, I believe that we have the thing that the world must have. But we've got to approach it in a way… What if you were a carpenter? Just take the man on the end here … or Brother Borders over there is a carpenter, I believe. Well, what if he was driving with a hammer like this, driving nails, and I had an automatic hammer of some sort that I could pour a keg of nails into it, and hold it up like this, and brrr, and drive them boards up like that---a whole lot better than he could with his hammer.
Now, if I walk up to him, say, "Ahh, boy, you're not even in it. You know nothing about it. Why you're mashing your fingers. My, you just haven't got a product to begin with," I'm offending him. I'll never sell the hammer. That's right, see. It's my approach with what I have. My product, I know, is better than what he's got. But I've got to remember I've got to approach him in the right way.
And if I walk up to him, and say, "How do you do, sir? My name is Branham."
"Mine is Borders."
"I see you're a carpenter."
"Yes. Yes, sir, I am."
"I really believe you're a real carpenter, too."
"Yes."
"I was watching the way you was handling your hammer."
"Oh, yes. Old Betsy has been with me a long time."
I say, "Yeah. That's a good one. Yeah, sure good, too. And you can really handle it. Yeah." Go ahead talk to him a while.
I say, "Did you ever hear of the new such-and-such a hammer?"
"No, I don't believe I ever did."
"Well, here it is. You put your nails in here, and let's just tack those boards up down there. Look at the time this does, and what a product I got." Show it to him like that. Say, "Take it. Try it for a few days and see what you think about it. I'll be back," see.
If it's the right kind of a product, it'll sell itself. You know what I mean, don't you, brethren?

Norsk:

Brødre, jeg tror at vi har det verden trenger. Men vi må nærme oss det på riktig måte… Hva om du var en snekker? La oss ta mannen her borte... eller Bror Borders der borte, som jeg tror er en snekker. Hva om han brukte en hammer til å slå inn spiker, mens jeg hadde en automatisk hammer som kunne fylles med en bøtte med spiker og kjøre dem inn med en rask bevegelse - mye mer effektivt enn han kunne med sin hammer.
Nå, hvis jeg går bort til ham og sier: "Åh, du har ikke peiling. Du skader fingrene. Du mangler det rette verktøyet fra starten av," ville jeg bare fornærme ham. Jeg ville aldri klart å selge ham hammeren. Det er riktig, ikke sant? Det handler om hvordan jeg nærmer meg ham med det jeg har. Selv om jeg vet at mitt produkt er bedre enn hans, må jeg huske å nærme meg på riktig måte.
Hvis jeg går bort til ham og sier: "God dag, min herre. Mitt navn er Branham."
"Hils på, jeg heter Borders."
"Jeg ser at du er snekker."
"Ja, det stemmer."
"Jeg tror virkelig du er en dyktig snekker."
"Ja."
"Jeg så hvordan du håndterte hammeren din."
"Å, ja. Gamle Betsy har vært med meg lenge."
Jeg sier: "Ja, det er en god en. Og du kan virkelig håndtere den, ser jeg." Fortsett å snakke med ham en stund.
Så sier jeg: "Har du hørt om den nye typen hammer?"
"Nei, det tror jeg ikke."
"Her er den. Du fyller spiker i her, og la oss sette opp disse plankene der nede. Se hvor mye tid den sparer, og for et produkt det er." Vis det til ham slik. Si, "Prøv den i noen dager og se hva du synes. Jeg kommer tilbake."
Hvis det er et godt produkt, vil det selge seg selv. Skjønner dere hva jeg mener, brødre?

See, we got the right thing. We got to approach the people with it right, see. That's the thing, see. It's the real genuine thing. This is the Holy Spirit. I believe it with all my heart.
I don't believe brethren are renegades. I believe they are brethren. I do not believe that the Spirit that does the discernment is any soothsayer. I believe it's the Holy Spirit revealing Himself in his church, just making the church come to its place. And if we could just have some way that we could take the whole Pentecostal move, and just break down our little barriers, and a place to come together, and sit in heavenly places in Christ Jesus, to which we are baptized in by one Spirit, oh, I think there would be manifestations that had never been known before. And if we could approach the Methodist, the Baptist, the Pentecostals, could go everywhere to every place, I believe it could be done, brethren.

Se, vi har det riktige. Vi må henvende oss til folk på riktig måte, skjønner du. Det er det viktige. Dette er den ekte varen. Dette er Den Hellige Ånd. Jeg tror det med hele mitt hjerte.
Jeg tror ikke brødre er avvikere. Jeg tror de er brødre. Jeg tror ikke Ånden som driver med åpenbaring er noen spåmann. Jeg tror det er Den Hellige Ånd som åpenbarer Seg i Sin menighet, og gjør at menigheten finner sin rettmessige plass. Og hvis vi bare kunne finne en måte å samle hele pinsebevegelsen på, bryte ned våre små barrierer, og komme sammen i himmelske steder i Kristus Jesus, der vi er døpt av én Ånd, åh, jeg tror vi ville se manifestasjoner som aldri har blitt sett før. Og hvis vi kunne henvende oss til metodistene, baptistene og pinsevennene, og gå til alle steder, tror jeg det kunne gjøres, brødre.

You know, it's such a fine privilege of being among the people, and then being my first time in a Jewish synagogue. It's quite a rare treat for me. And then, understanding more of this---the order here of these scrolls, and how they're taken care of, and so forth---it'd be a good time to come in sometime and have a healing service in this synagogue, and have the Jews. Thank you, brother. Thank you, very much.
I've always had a feeling for the Jewish people. Perhaps there's none here this morning, but I have a feeling for them. Always have. And I believe that some day the Gentile church will take the message to the Jew, as the Jew gave it to the Gentiles. I believe that with all my heart.
And then, when that goes back to the Jew in full, you watch. The Gentile door will close then, and it'll be Jews. So now's the time. I'm so glad to be in right now, on the inside.

Det er virkelig et stort privilegium å være blant folket, og dette er min første gang i en jødisk synagoge. Det er en sjelden glede for meg. Og å forstå mer av denne ordenen av skriftruller, hvordan de blir tatt vare på, og så videre, er svært interessant. Det hadde vært flott å komme inn en gang og holde en helbredelsessamling her i synagogen, sammen med jødene.
Takk, Bror. Tusen takk.
Jeg har alltid hatt en spesiell følelse for det jødiske folket. Kanskje det ikke er noen her i dag, men jeg har alltid hatt denne følelsen. Og jeg tror at en dag vil den hedenske menigheten bringe budskapet til jødene, slik jødene ga det til hedningene. Det tror jeg av hele mitt hjerte.
Når budskapet går fullt tilbake til jødene, merk dere, da vil døren for hedningene lukkes, og det vil være jødene som står i fokus. Så nå er tiden inne. Jeg er så glad for å være inne akkurat nå, på innsiden.

God bless this gracious little man, Brother Michaelson. I've never seen him in my life. I wouldn't know him if he was standing here. He might be in the audience, and I would not know it. But I've heard his program, and I appreciate it---a great servant of God, that poor little Jew that's give his life now in service for God. I like the way he says that, "My Jesus." Yeah, "My Jesus." Think that was so striking for a Jew to say that.
He certainly has been a torch bearer, a torch holder for the Jewish people in this country, around across America here. And my sincere prayer is "God, give them feeble old arms strength to hold it until Jesus comes if it's possible." I admire him. I admire old men when they've fought the good fight.

Gud velsigne denne nådige mannen, Bror Michaelson. Jeg har aldri sett ham i mitt liv. Jeg ville ikke kjent ham igjen om han sto rett foran meg. Han kan være i publikum nå, og jeg ville ikke visst det. Men jeg har hørt hans program, og jeg setter stor pris på det---en stor Guds tjener, denne fattige, lille jøden som nå har viet sitt liv i tjeneste for Gud. Jeg liker måten han sier "Min Jesus." Ja, "Min Jesus". Jeg synes det er så slående for en jøde å si det.
Han har virkelig vært en fakkelbærer, en som holder fakkelen for det jødiske folk i dette landet, rundt omkring i Amerika. Min oppriktige bønn er, "Gud, gi disse svake, gamle armene styrke til å holde den til Jesus kommer, om mulig." Jeg beundrer ham. Jeg beundrer gamle menn som har kjempe den gode strid.

I remember Dr. F. F. Bosworth, one of my associates. When I went in to see him at eighty-four years old, had his little old arms out like that, back there … They just come off the fields of Africa at eighty years old, missionarying with me in the jungles. And I run to him and throwed my arms around him. I knew he was dying, and I cried out, "My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen thereof." Such a gallant man.
And he said, "This is the happiest time of all my life, Brother Branham." He said…
I said, "You know you're dying?"
He said, "I can't die. I've already been dead for sixty years." He said, "I'm just waiting the moment when I see all that I have lived for, see Him walk in that door to invite me to his house." Said, "That's the way."
I think of then,
Lives of great men all remind us
And we can make our lives sublime,
With partings leave behind us
Footprints on the sands of time.
It's true. Yes? [Someone asks a question.] I might not have heard just … I heard that he shook hands with … standing in the room. [Someone in the audience speaks.] Yes, sir, I heard that. That's all right, Brother Goff. I'm glad you reminded me of it. Yes. They said quite a while before he died, or went home, he raised up and … shaking hands with converts of his that come to Christ through his ministry for a long time, and then gave up the spirit, and went on to be with them. What a gallant… I just love such things as that. That just…

Jeg husker Dr. F. F. Bosworth, en av mine medarbeidere. Da jeg besøkte ham da han var åttifire år gammel, hadde han sine tynne, gamle armer rett ut slik... De kom nettopp tilbake fra Afrikas misjonsfelt, åtti år gammel, misjonerende med meg i jungelen. Jeg løp til ham og kastet armene rundt ham. Jeg visste at han var døende, og jeg ropte ut, "Min far, min far, Israels vogner og ryttere." For en tapper mann.
Han sa, "Dette er den lykkeligste tiden i hele mitt liv, Bror Branham." Han fortsatte...
Jeg sa, "Vet du at du er døende?"
Han svarte, "Jeg kan ikke dø. Jeg har allerede vært død i seksti år." Han sa, "Jeg venter bare på øyeblikket når Jeg ser alt jeg har levd for, se Ham gå inn den døren for å invitere meg til Hans hus." Han sa, "Det er veien."
Jeg tenker da på:
Livene til store menn minner oss
Om at vi kan gjøre våre liv opphøyde,
Med avskjeder etterlater vi
Fotspor i tidens sand.
Det er sant. Ja? [Noen stiller et spørsmål.] Jeg hørte kanskje ikke helt riktig... Jeg hørte at han håndhilste... stående i rommet. [Noen i publikum taler.] Ja, sir, jeg hørte det. Det er greit, Bror Goff. Jeg er glad du minner meg på det. Ja. De sa at ganske lenge før han døde, eller dro hjem, reiste han seg og... håndhilste med konvertitter som hadde kommet til Kristus gjennom hans tjeneste over lang tid, og så ga han opp ånden, og gikk videre for å være med dem. For en tapper mann... Jeg elsker slikt som det. Det bare...

Brethren, it's such a privilege to be here in Los Angeles, or this South Gate---whatever it might be called here---where we're having the meeting with this fine fellowship. It's… Your inviting me in here. And I would not have come if I hadn't have had some kind of a pulling to come.
And I realize that my ministry has become a place where it's almost to a showdown, like all things come to that… I have … they've begin to speak things---the world has, and the associations, and so forth---that I'm a false prophet, and everything. And I look for that to come. I wonder it hadn't come before now, and… But I'm looking for it to get even worse.
And to find that in this hour of my trials, and deep distress going through, that you brethren will throw open your arms, and I appreciate you. The Lord bless you. And I'm here to do everything that I know how to do, to help your churches to be stronger, to unite the brotherhood together in one heart. And that's the purpose that I have. And as I said last night, to seine every little corner, and catch every little minnow that can be caught for the kingdom of God.

Brødre, det er et privilegium å være her i Los Angeles, eller denne South Gate, eller hva stedet nå kalles, hvor vi har møtene med dette fine fellesskapet. Tusen takk for invitasjonen. Jeg ville ikke kommet hit om jeg ikke følte en sterk trang til å gjøre det.
Jeg er klar over at tjenesten min har nådd et punkt hvor det nesten står til et oppgjør, som alle ting gjør... Verden og ulike foreninger har begynt å omtale meg som en falsk profet, og mye annet. Jeg forventet at dette ville komme, og er overrasket over at det ikke har skjedd tidligere. Jeg antar at det vil bli enda verre framover.
I denne tiden med prøvelser og dyp nød, setter jeg stor pris på at dere brødre åpner armene for meg. Herren velsigne dere. Jeg er her for å gjøre alt jeg kan for å styrke menighetene deres og forene brødrefellesskapet i én ånd. Det er mitt formål, og som jeg sa i går kveld, å fange hver eneste lille fisk for Guds rike.

And now, last night I was late, and we got started late. And I'm nearly always late. My mother said I was a full nine months baby and I was kind of late getting here. And I was born only weighing five pounds, and I had a bad start and never did get very big. And I was late for my wedding. I kept my wife waiting a long time. And it's always wait, and late. Now, if I can just be late for my funeral, that's all. Just let them wait as long as they can, because I want to be just as long as I can to preach the gospel, and fellowship with my brethren. And now, I'll try to be just a little quicker tonight.

I går kveld var jeg forsinket, og vi begynte sent. Jeg er nesten alltid forsinket. Min mor sa at jeg var en full ni måneders baby og kom litt sent til verden. Jeg ble født og veide bare fem pund, og fikk en dårlig start og aldri ble særlig stor. Jeg var også sen til mitt bryllup og holdt min kone ventende lenge. Det handler alltid om å vente og være sen. Nå håper jeg bare å være sen til min egen begravelse. La dem vente så lenge som mulig, for jeg vil forkynne evangeliet og ha fellesskap med mine brødre så lenge som jeg kan. Jeg skal prøve å være litt raskere i kveld.

Last night … now, there's just ministers here as I understand. I'm trying to set a bait. Now there's sinners sitting out there, see. And the first thing … You might've wondered why I didn't make an altar call. First thing, I felt that I was just a little late, and that tires the people, and so forth. But just a little bait under the discernment or something, and that'll get them attracted. And then spread your net way around, you see. Then bring them in. Just bear with me, now. I'm going just the way I think the Spirit leads me to go.
And now, if we do get some into the net that wants to be saved, and filled with the Holy Spirit, brethren, you know what district they're out of. Get them to your church, 'cause that's… Just pulling them to the altar is about as far as we can get them there. And then, you take them the rest of the way from there. Take them in, and baptize them, and stay with them till they receive the Holy Ghost. And that's what we're here for, in this great dark hour as the sun is setting in the west, and the evening lights out.

I går kveld … nå er det bare prester her, slik jeg forstår. Jeg prøver å sette ut en liten agn. Nå sitter det syndere der ute, ser du. Du har kanskje lurt på hvorfor jeg ikke kom med en alterkall. For det første følte jeg at det var litt seint, og det sliter på folk, og så videre. Men bare en liten agn under åpenbaring eller noe, så får det dem interessert. Så sprer du nettet ditt bredt rundt, ser du. Deretter trekker du dem inn. Bare ha tålmodighet med meg nå. Jeg går akkurat slik jeg tror Ånden leder meg.
Og nå, hvis vi får noen i nettet som ønsker å bli frelst og fylt med Den Hellige Ånd, brødre, dere vet hvilken distrikt de kommer fra. Få dem til deres menighet, for det er … Å få dem til alteret er omtrent så langt vi kan komme. Så tar dere dem resten av veien derfra. Ta dem inn, døp dem, og bli hos dem til de mottar Den Hellige Ånd. Og det er det vi er her for, i denne store mørke timen når solen går ned i vest og kveldens lys er ute.

And I'm … among the people… If you, many of you---it's no secret---you all have my tapes, all of you. But among the people out there, I just don't approach on scriptural, strong doctrines, as I would like I was in the Tabernacle or something---and on the tapes where ministers could take it, and study it. I come up this morning with a Greek from the old country, and he's got my six-hour tape on the "Seed Word." And he tells me that he just goes just a little bit each day, and take those and break it down, and bring it into the Greek; and how he was showing how (me not knowing nothing about it), how it just sets together like that. That's for study.
In here, we're trying to fish. This is it. We're putting the bait out there, and we never show the fish the hook. You show him the bait. He grabs the bait and gets the hook. So, that's most of my time in praying for the sick, and things, is just to catch the sinner's eye. That's the bait. But the hook, the gospel hook, you use that. I'll just shake the bait before him, you see. So you use the hook.

Og jeg er blant folk… Det er ingen hemmelighet for mange av dere---dere har alle mine taler, alle sammen. Men ute blant folk, omhandler jeg ikke nødvendigvis sterke, skriftbaserte doktriner slik jeg ville gjort i Tabernaklet eller på talene hvor forkynnere kan ta dem og studere dem. I dag tidlig kom jeg i kontakt med en greker fra det gamle landet, og han hadde min seks timers tale om "Frøets Ord". Han fortalte meg at han tar litt av den hver dag, bryter den ned, og oversetter den til gresk. Han viste meg hvordan det bare passer perfekt sammen, noe jeg ikke visste noe om. Det er til studier.
Her prøver vi å fiske. Vi legger ut agnet, men viser aldri fisken kroken. Du viser ham agnet. Han griper agnet og får kroken. Dette er formålet med mye av min tid, brukt i bønn for de syke og slike ting, bare for å fange synderens oppmerksomhet. Det er agnet. Men evangeliekroken må brukes. Jeg viser bare agnet foran ham, forstår du. Så du bruker kroken.

So then … and tonight I will try to make our little talks a little more shorter, you know, so I can just… And Brother Borders speaks a little bit before I do, and come in. I'll try to make my speech … They're little talks, just juvenile to you brethren. And if you would think it that, 'course anything I could say would probably be juvenile to you. But you all are teachers, and I'm not a teacher. But my purpose is to try to help the kingdom of God, try to strengthen your churches, and strengthen brotherhood among men, as we're waiting for the coming of the Lord. And I'm sure you'll understand that.
And now, this here, Los Angeles, as I've noticed this morning… And met some of my friends here: Brother Sothmann there from Jeffersonville, originally a Canadian; and Brother Tom, also a Canadian that's sojourning with us in Jeffersonville at this time; and Brother Welsh Evans there from Tifton, Georgia, also a sojourner with us---driving fifteen hundred miles every Sunday to hear me preach the gospel; and there's Brother Norman and Sister Norman, and Sister Evans, and Brother Willie. I can't never think … little group sitting in a little huddle there that's come out here with us, and to pray with us, and to strengthen as we go on in for the service. Glad to have them with us in the meetings.

Så da… og i kveld skal jeg prøve å gjøre våre små samtaler litt kortere, så jeg kan… Bror Borders snakker litt før meg og kommer inn. Jeg skal prøve å gjøre talen min… De er små samtaler, nærmest ubetydelige for dere brødre. Og hvis dere tenker det, er nok alt jeg kunne si ubetydelig for dere. Dere alle er lærere, og jeg er ikke en lærer. Men mitt mål er å prøve å hjelpe Guds rike, styrke menighetene deres, og fremme broderlighet blant menn, mens vi venter på Herrens komme. Jeg er sikker på at dere forstår det.
Og nå, Los Angeles, som jeg la merke til i morges… Jeg møtte noen av mine venner her: Bror Sothmann fra Jeffersonville, opprinnelig kanadier; og Bror Tom, også kanadier, som oppholder seg hos oss i Jeffersonville for tiden; og Bror Welsh Evans fra Tifton, Georgia, en annen som oppholder seg hos oss—kjører femten hundre mil hver søndag for å høre meg forkynne evangeliet; og der er Bror Norman og Søster Norman, og Søster Evans, og Bror Willie. Jeg kan aldri huske… den lille gruppen som sitter i en liten ring der, som har kommet hit med oss for å be med oss og styrke oss mens vi fortsetter med tjenesten. Glad for å ha dem med på møtene.

Now, in setting this meeting up, I looked, and we had a book of meetings---just people. And the difficult that we're having now between the denominational brethren, and many of them, they … the denominational brethren as you all are… Yet, I'd like to, over this pulpit this morning, express my view, see. You know yourselves, brethren, among your people you can say something this way, and one'll take it this way and start leaning it this way. And he'll tell it to the next one, and the next one to the next one. The first thing you know, it's altogether out of cater. And one'll lean it this way, and take it the other way. You know that.
And I'm sure that you brethren understand that's the way a lot of things are said about me, that it's just taken by some and misunderstood, and just led off. It's not the meaning at all.

I forbindelse med å sette opp dette møtet, så jeg at vi hadde en bok med møter - bare mennesker. De vanskelighetene vi nå har mellom de konfesjonelle brødrene, og mange av dem ... de konfesjonelle brødrene som dere alle er... Likevel vil jeg gjerne uttrykke mitt syn her over denne talerstolen i dag. Dere vet selv, brødre, blant folket deres kan dere si noe på en måte, og en vil ta det slik og bøye det i den retningen. Og han vil fortelle det til neste, og neste til neste. Før vi vet ordet av det, er det helt ute av proporsjoner. En vil lene det på den ene måten, og en annen vil ta det den andre veien. Dere vet det.
Og jeg er sikker på at dere brødre forstår at mange av tingene som blir sagt om meg, bare er misforstått av noen og så spredt. Det er slett ikke meningen.

As far as being against the denomination, certainly not. My brethren are there. It's just like there's too many people today depending on the denomination. Now we got a brother sitting here from the United Brethren church, and different places. Them denominations are all right, as long as you stretch the corner a little bit further over, and can open up the gate, and drink at the third well (you know what I mean) that Jacob dug, and can have a fellowship.
But when you come just as long as you belong to the denomination that's all you have to do, no, there's a lot more than that to it, brethren. And that's where the whole world has always … and you … We have sitting here with us this morning a fine historian, and we know that churches as soon as they draw that line, denomination, "We are it," right there God leaves them, and they die and never revive again, see. There's no history of where ever a church ever fell, and ever rose again. It doesn't. And because…

Når det gjelder å være i mot konfesjonen, definitivt ikke. Mine brødre er der. Problemet i dag er at altfor mange stoler på konfesjonen. Vi har en bror her fra United Brethren-menigheten og fra andre steder. Disse konfesjonene er greie, så lenge man strekker grensene litt videre og åpner porten slik at man kan drikke av den tredje brønnen som Jakob gravde, og ha fellesskap.
Men hvis du tror at det å tilhøre en konfesjon er alt som kreves, tar du feil, brødre. Det er mye mer enn det. Hele verden har alltid gjort denne feilen… Vi har en utmerket historiker her i dag, og vi vet at menigheter, så snart de trekker den streken og sier "Vi er det," da forlater Gud dem, og de dør og blir aldri gjenopplivet igjen. Det finnes ingen historikk som viser at en menighet noen gang har falt og deretter reist seg igjen. Det skjer ikke. Og fordi…

When I first come into this, in this ministry, it was you brethren of the United Pentecostal church that opened your arms first for me. That was Brother Richard Reed, Brother Jack Moore, and Brother Ben Pemberman, and St. Louis my first meeting. And the first meeting I ever attend to was, and knowed anything about, was the P.F.W., P.F.J.C. as they was before they merged and come together---Brother Ryall at Mishawaka. And I never seen such a fine fellowship of brethren.
Well, then, I found out… I thought that's all Pentecost was. That was Pentecost. But I found out there were different groups all around everywhere, and there were fine men in each one of them. So, I've tried to stand in the breach with my arms out, trying to call every brother to a unity of fellowship, so that we can have a understanding no matter what they believe, as long as we are brethren. Because I'm sure if I had to put myself … there's a lot of flaws that God could point his finger in my face this morning, and say, "Young man, you're a long ways from being perfect yourself." So that's the way I've tried to feel about everybody, to draw them together. Now that's my purpose, is to have union fellowship. God ever bless you.

Da jeg først kom inn i denne tjenesten, var det dere brødre i United Pentecostal Church som først åpnet armene for meg. Det var Bror Richard Reed, Bror Jack Moore og Bror Ben Pemberman i St. Louis mitt første møte. Det første møtet jeg noen gang deltok på, og kjente til, var P.F.W., P.F.J.C. som de var før de slo seg sammen—Bror Ryall i Mishawaka. Jeg har aldri sett et så fint fellesskap av brødre.
Da trodde jeg at det var alt hva pinsemenigheten var; det var Pinse. Men jeg fant ut at det var ulike grupper overalt, og det var fine menn i hver av dem. Så jeg har forsøkt å stå i bruddet med armene utstrakt, og prøvd å kalle hver bror til et fellesskap av enhet, slik at vi kan ha forståelse, uansett hva de tror, så lenge vi er brødre. For jeg er sikker på at hvis jeg må sette meg selv… det er mange feil Gud kunne peke på i ansiktet mitt i dag, og si: "Unge mann, du er langt fra å være perfekt selv." Så det er slik jeg har prøvd å føle om alle, å samle dem. Det er mitt formål, å ha enhet i fellesskapet. Gud velsigne dere alle.

And as I started to say a few moments ago, in the midst of all of this, yet there was hundreds of places that's calling, and from the mission fields. And now I've got an evangelistic trip. I'm crossing the country. And as soon as I leave that, I'm going into the foreign countries on a missionary trip.
And I'm trying in myself, that I haven't got time to explain, seeking something from God, because I believe that the approach … coming of Christ is closer than we really are thinking of. I believe it's right at the door, and it really makes me nervous when I think of it. Not nervous for myself, but nervous of this: have I done my very best? Is there one more ounce in me that I could give for the kingdom of God? Is there something that I could have done? because this is the only opportunity we're ever going to have, right now.

Som jeg begynte å si for noen øyeblikk siden, i midten av alt dette, er det fortsatt hundrevis av steder som kaller, også fra misjonsfeltene. Nå har jeg en evangelistisk tur foran meg, og jeg reiser tvers over landet. Så snart jeg er ferdig med det, drar jeg til utlandet på en misjonstur.
Jeg søker noe fra Gud, fordi jeg tror Jesu gjenkomst er nærmere enn vi egentlig tenker. Jeg tror den er rett ved døren, og det gjør meg nervøs når jeg tenker på det. Ikke nervøs for meg selv, men nervøs for dette: Har jeg gjort mitt aller beste? Er det en siste innsats jeg kan gi for Guds rike? Er det noe mer jeg kunne ha gjort? For dette er den eneste muligheten vi noensinne vil få, akkurat nå.

And I have scolded the church, I've scolded our people, I've scolded our sisters for cutting their hair, scolded them for wearing makeup. I've scolded our brothers for permitting them to do it, and our ministers and things like that---not because that I have anything against them. It's because that I'm jealous of them. They're God's heritage.
And I've scolded my minister brothers for not … for just drawing themselves into one little thing, in a group. Now, I'd think… If there was a denomination that would say, "We believe this, comma, plus all that God can add to it…" But when we make our denominational realms, we say, "We believe this, period," and the Holy Spirit moves right in, and moves right out of it. That's right, see. Now if we can end it with a comma, then we just keep on growing.

Jeg har irettesatt menigheten, våre folk og søstrene våre for å klippe håret og bruke sminke. Jeg har irettesatt brødrene våre for å tillate dette, og forkynerne for å overse det. Ikke fordi jeg har noe imot dem, men fordi jeg er sjalu på dem. De er Guds arv.
Jeg har også irettesatt mine bror-forkynnere for å begrense seg til en liten gruppe. Jeg mener at dersom det var en konfesjon som sa: "Vi tror på dette, komma, pluss alt Gud kan tilføye..." Men når vi lager våre konfesjonelle grenser, sier vi: "Vi tror på dette, punktum," og Den Hellige Ånd kommer inn og går ut igjen. Hvis vi kan avslutte det med et komma, kan vi fortsette å vokse.

Recently I had a meeting with the Lutheran brethren (I guess you all heard of it) at Minneapolis, Minnesota. And oh, my! did he ever rake me over the coals in a twenty-two page letter! He said, "The very idea!" Said, "I drove fifteen miles last night, through a blinding snow storm; thought I would hear a servant of Christ. And what did I hear but a polished-up soothsayer!"
And oh, he … and said, "The very idea of you, a man with fifteen years in the mission fields, and say you've been preaching the gospel for twenty-five years!" And said, "Then to hear you use the grammar that you use, and the very doctrine that you speak." He said, "You even said so much last night that Satan could not heal." Said, "Shame on you for such a remark."
And I thought, "A dean of a Lutheran college!"

Nylig hadde jeg et møte med de lutherske brødrene i Minneapolis, Minnesota (jeg antar dere alle har hørt om det). Og å, min! For en overhaling han ga meg i et tjuesiders brev! Han sa, "Tenk deg det!" Han sa, "Jeg kjørte femten mil i går kveld, gjennom en voldsom snøstorm, i håp om å høre en Herrens tjener. Og hva fikk jeg høre? En oppusset spåmann!"
Han fortsatte: "Tenk deg det, en mann med femten år i misjonsfeltene, og som sier at du har forkynt evangeliet i tjuefem år! Og så får jeg høre deg bruke den grammatikken du bruker og den læren du taler om." Han sa, "I går kveld hevdet du til og med at Satan ikke kunne helbrede. Skam deg for en slik uttalelse."
Og jeg tenkte, "En dekan ved en luthersk høyskole!"

And he said, "Right not far from our college here there's a woman with a familiar spirit. She puts a big apron on, and the people comes in, and she puts her hands on them. And then she plucks their veins, and get a little hair from the back of her neck, and roll it up, get the blood on there, and walk down to a creek behind her, and throws it over her head like that into the creek. Starts walking out with her hands…"
And said, "The people standing up there, if she's constrained to look back, the disease is on the blood of the person … in her hair." And said, "Then, when they look back, the disease will come back to the person. But if not," said, "the person's to get well." And said, "About twenty percent of those get well. And then you say the devil can't heal."

Han sa: "Ikke langt fra vår høyskole er det en kvinne med en kjent ånd. Hun tar på seg et stort forkle, og folk kommer inn. Hun legger hendene på dem, trekker ut litt blod og tar en hårtust fra nakken, ruller det sammen med blodet, og går ned til en bekk bak huset. Der kaster hun det over hodet sitt og begynner å gå ut med hendene..."
Han fortsatte: "Hvis hun føler seg tvunget til å se tilbake, vil sykdommen være på blodet i håret hennes. Og hvis de ser tilbake, kommer sykdommen tilbake til personen. Men hvis ikke," sa han, "vil personen bli frisk." Han la til: "Omtrent tjue prosent blir faktisk friske. Og så sier du at djevelen ikke kan helbrede."

Oh, he had a good mental approach. But, brother, that's not what we approach---not mental; we approach the Scripture. So I just thought, "Well, twenty-two page letter … didn't even address me as brother; just said, 'Branham.' " So I thought, "Well…"
He said, "And you talking about your years," said, "I was preaching the gospel before you was born."
Well, I thought, "A man that's preached the gospel that long should have respects, no matter what he is," see. We should respect him.
So I sat down and addressed him---my little scratching, the best I could---two pages back, to recognize him. And I said, "Brother dear, I sure appreciate the many years that you have spent and all this." I said, "I appreciate it, a servant of Christ. And I do appreciate the criticism." Now, a man that can't take criticism, there's something wrong with his experience, you see, 'cause God sends criticism to us, to correct us, to make us see our bad points. I've been helped so much by criticism that's friendly criticism. Just not get nasty, and angry; but just friendly criticism. So I said, "I appreciate it, sir."

Han hadde en god mental tilnærming. Men, bror, det er ikke det vi nærmer oss—ikke det mentale; vi nærmer oss Skriften. Jeg tenkte bare: "Vel, et brev på tjue-to sider... adressere meg ikke engang som bror; bare 'Branham'." Så jeg tenkte: "Vel..."
Han sa: "Og du snakker om dine år," og fortsatte: "Jeg forkynte evangeliet før du ble født."
Jeg tenkte: "En mann som har forkynt evangeliet så lenge, fortjener respekt, uansett hva han står for." Vi bør respektere ham.
Så jeg satte meg ned og skrev tilbake et svar på to sider, så godt jeg kunne, for å anerkjenne ham. Jeg begynte med: "Kjære bror, jeg setter stor pris på de mange årene du har viet til dette og alt du har gjort. Jeg setter pris på deg som en tjener av Kristus, og jeg verdsetter kritikken." En mann som ikke tåler kritikk, har noe feil med sin erfaring, for Gud sender kritikk for å rette oss og få oss til å se våre dårlige sider. Jeg har blitt hjulpet mye av vennlig kritikk. Det handler om å ikke bli sint eller ubehagelig, men å gi vennlig kritikk. Så jeg sa: "Jeg setter pris på det, sir."

And then I said, "But just one thing I would like to express here. As you was speaking of my grammar, of course I'm not … I have no education. That's true." But I said, "The thing what surprises me, that a dean of a Lutheran college would base his theology upon an experience, instead of the Word of God, when you talked about the witch that could heal."
I said, "Jesus said, 'If Satan can cast out Satan, then his kingdom's divided.' He cannot heal. Now you can… See, if he can… Jesus said he couldn't heal, and you said he could heal. I'm going to believe Jesus, see (that's right), because He said let every man's word be wrong, and his right. And I said, "I believe Jesus.
"And surprising to me, that a dean of a Lutheran college would base his theology upon an experience, or an emotion, instead of the Word of God." I said, "A dean, or anyone else, any minister should base his theology upon the Word of the Lord." And I said, "I'm certainly…
"And what you call to be a soothsayer," I said, "I presume it was the discernment." And I said, "Did you know that the Pharisees and Sadducees once made that remark themselves, when they seen the same thing done by our Lord---called Him Beelzebub?" I said, "Now, perhaps what if I am right? Now, Jesus said when the Holy Ghost is come to do the same, that to speak a word against it would never be forgiven in this world, or the world to come---no matter about your fifty years of being preaching. A word against the Holy Spirit, I said, "I forgive you for that, and I know that God will, for He seen that you didn't understand it." And I wrote him the nicest letter that I could. Later I got a letter inviting me to come up.

Så sa jeg, "Men bare én ting vil jeg uttrykke her. Da du snakket om min grammatikk, er det selvfølgelig sant at jeg ikke har noen utdannelse." Men jeg sa, "Det som overrasker meg, er at en dekan ved et luthersk college ville basere sin teologi på en opplevelse fremfor på Guds Ord, spesielt når du snakket om heksa som kunne helbrede."
Jeg sa, "Jesus sa, 'Hvis Satan kan drive ut Satan, da er hans rike delt.' Satan kan ikke helbrede. Nå kan du se … Hvis han kunne … Jesus sa han ikke kunne helbrede, og du sa han kunne helbrede. Jeg kommer til å tro på Jesus, for Han sa at hver manns ord er feil, og Hans er rett. Jeg sa, 'Jeg tror på Jesus.'
"Og det er overraskende for meg at en dekan ved et luthersk college ville basere sin teologi på en opplevelse eller en følelse, i stedet for på Guds Ord." Jeg sa, "En dekan, eller hvem som helst, enhver predikant, bør basere sin teologi på Herrens Ord." Og jeg sa, "Jeg er absolutt ...
"Og det du kaller en spåmann," sa jeg, "jeg antar det var åndelig granskning." Og jeg sa, "Visste du at fariseerne og saddukeerne en gang tilsvarende gjorde den bemerknings, da de så de samme tingene gjort av vår Herre – kalte Ham Beelzebub?" Jeg sa, "Nå, kanskje hvis jeg har rett. Jesus sa at når Den Hellige Ånd kommer for å gjøre det samme, og å tale et ord mot det aldri vil bli tilgitt verken i denne verden eller i den kommende – uansett dine femti år med forkynnelse. Et ord mot Den Hellige Ånd, sa jeg, 'Jeg tilgir deg for det, og jeg vet at Gud vil, for Han så at du ikke forsto det.'" Og jeg skrev til ham det hyggeligste brevet jeg kunne. Senere mottok jeg et brev som inviterte meg til å komme opp.

So I had a Businessmen's breakfast up there, and was speaking for the Full Gospel Businessmen. And Mr. Moore---Brother Jack Moore---many of you brethren are acquainted with him, one fine man, and I…
Dr. Aegery came to Brother Moore, and asked him if I could … if he'd bring me over to the college. I thought, "I'm sure in for it now." So I … Brother Moore is a theologian, so I thought, "Well, I better take him along." And so I said, "You sit right next to me. And if he speaks some words and grammar that I don't understand, I'll kick you on the leg like that. Then you take from there on."
And he said, "All right."

Jeg deltok på en forretningsfrokost der oppe, hvor jeg talte for Full Gospel Businessmen. Bror Jack Moore, som mange av dere kjenner, er en fantastisk mann, og...
Dr. Aegery kom til Bror Moore og ba ham om å ta meg med til høyskolen. Jeg tenkte, "Nå er jeg i trøbbel." Siden Bror Moore er teolog, tenkte jeg at det var best å ta ham med. Jeg sa, "Sett deg rett ved siden av meg. Hvis han bruker ord og grammatikk som jeg ikke forstår, sparker jeg deg på leggen. Da kan du ta over."
Han sa, "Greit."

So we went over to the college. And when we got there, they had a place about the size of this auditorium here for the dinner. And it was Norwegian people, and they had their dinner set, and very fine, nice. The dean sat next on one side, and his associate the other.
So, after we finished, he said, "Brother Branham, we want to ask you some questions."
I said, "Let me kind of first have a word." I said, "I might not be able to answer your question." I said, "If I can't, it'd be all right if Brother Moore to help me here." I said, "But I may not be good at answering your questions, but I'll do what I can."
And he said, "Here's what it is." Said, "We have heard of Pentecostals years and years." And said, "We went to see them." And said, "What did we find but kicking over the chairs, and knocking out the windows, and everything like that," said, "and all the noise we ever heard in our life." Said, "What's those people got?"
I said, "The Holy Ghost."
He said, "The Holy Ghost?"
I said, "Yes." I said…
He said, "Have you always been a Pentecostal?"
I said, "Well, I once belonged to the Missionary Baptist Church when I was just a boy; was ordained." But I said, "Immediately after I got ordained," I said, "I got the Holy Ghost, so I guess I've been Pentecostal."
He said, "You mean to tell me that's Pentecostal … them Pentecostal people, that's the Holy Ghost making them kick over the chairs, and carry on like that?"
I said, "Yes, it's the Holy Ghost." I said, "The thing of it is," I said, "they got so much pressure built up, steam, they blow it out the whistle instead of put it in the engine and make the wheels roll, see. That's all." I said, "That's right." I said, "There's so much steam there, they just have to toot it out the whistle. That's all I know, see." And I said, "They can't hold it no longer."
And he said, "Well…"
I said, "If I could get fundamental teaching in Pentecostal faith, or Pentecostal faith in fundamental teaching… Them people are servants of God, but they really don't realize the position that they hold. That's all."
And he said, "Well, what do you think we Lutheran has got?"
I said, "The Holy Ghost."
Then he stopped, and he said, "Now I don't know what to ask you."

Vi dro til høyskolen, og da vi ankom, hadde de stelt i stand til middag i et lokale omtrent på størrelse med dette auditoriet. Det var norske folk, og de hadde dekket bordet veldig fint. Dekanen satt ved siden av meg på den ene siden, og hans assistent på den andre siden.
Etter at vi var ferdige med å spise, sa han: "Bror Branham, vi vil stille deg noen spørsmål."
Jeg svarte: "La meg først si noen ord." Jeg sa: "Det er mulig jeg ikke kan svare på spørsmålene deres." Jeg sa: "Hvis jeg ikke kan, er det greit om Bror Moore hjelper meg her." Jeg sa: "Jeg er kanskje ikke flink til å svare på spørsmålene deres, men jeg skal gjøre mitt beste."
Han sa: "Sånn er det." Han fortsatte: "Vi har hørt om pinsevenner i årevis." Han sa: "Vi dro for å se dem." Og han sa: "Hva fant vi? De sparket over stolene, slo ut vinduene, og alt slikt." Han sa: "Og all den støyen vi noen gang har hørt i vårt liv." Han sa: "Hva er det de har?"
Jeg svarte: "Den Hellige Ånd."
Han sa: "Den Hellige Ånd?"
Jeg bekreftet: "Ja."
Han spurte: "Har du alltid vært pinsevenn?"
Jeg svarte: "Vel, jeg tilhørte en gang Misjonsbaptistkirken da jeg var gutt; ble ordinert." Men jeg sa: "Umiddelbart etter at jeg ble ordinert," sa jeg, "fikk jeg Den Hellige Ånd, så jeg antar at jeg har vært pinsevenn siden da."
Han sa: "Mener du å fortelle meg at det er Den Hellige Ånd som gjør at disse pinsevennene sparker over stolene og holder på slik?"
Jeg sa: "Ja, det er Den Hellige Ånd." Jeg sa: "Mye av det er," jeg sa, "at de har så mye trykk bygd opp, damp, at de blåser det ut i fløyta i stedet for å bruke det i motoren til å få hjulene til å rulle. Det er alt." Jeg sa: "Det er riktig. Det er så mye trykk der, de må bare blåse det ut i fløyta. Det er alt jeg vet." Og jeg sa: "De kan ikke holde det inne lenger."
Og han sa: "Vel..."
Jeg sa: "Hvis jeg kunne få fundamental undervisning inn i pinsebevegelsen, eller pinsebevegelsen inn i fundamental undervisning ... De folkene er Guds tjenere, men de innser virkelig ikke posisjonen de har. Det er alt."
Han sa: "Vel, hva tror du vi lutheranere har?"
Jeg sa: "Den Hellige Ånd."
Han stoppet opp og sa: "Nå vet jeg ikke hva jeg skal spørre deg om."

I said, "Well, I understand you got about a thousand acres here that you put in corn." I said, "If the students are not able to pay their way through, then they can work their way through the college."
He said, "Right."
So the Lord gave me a little thought, and I said, "Sir, one time there was a man who broke up a great field to plant corn, and he planted his corn in the field. And the next … one morning he went out. And when he looked out upon his field he saw two little blades." Anyone knows that raised corn that's how it comes up. What we call the "sprig corn" down in the South, just comes up like that---two little blades.
And I said, "The man stood on his doorstep, and said, 'Praise the Lord for my crop of corn.' " I said, "Now did he have a crop of corn?"
He said, "Well, he had a start."
And I said, "Well, potentially he had a crop of corn, see. He had it in its infant form." And I said, "That was you Lutherans."

Jeg sa: "Vel, jeg forstår at dere har omtrent tusen mål her som dere bruker til maisdyrking." Så sa jeg: "Hvis studentene ikke er i stand til å betale for å studere her, kan de arbeide seg gjennom college."
Han svarte: "Riktig."
Da ga Herren meg en liten tanke, og jeg sa: "Herre, det var en gang en mann som forberedte et stort jorde for å plante mais. Han plantet maisen sin, og en morgen gikk han ut og så to små spirer. Alle som har dyrket mais, vet at det er slik det kommer opp. Det vi kaller 'spiremais' i Sørstatene, kommer opp på den måten – to små spirer."
Jeg sa: "Mannen sto på dørstokken og sa: 'Pris Herren for min maisavling.' Så spurte jeg: 'Hadde han en maisavling da?'"
Han svarte: "Vel, han hadde en begynnelse."
Jeg fortsatte: "Potensielt hadde han en maisavling. Han hadde den i sin tidlige form." Så sa jeg: "Det var dere lutheranere."

And I said, "Finally, that corn growed up to a place it had a tassel. And you know what the tassel did? The tassel looked back down at the blades, and said, 'I have no use for you anymore. I'm a tassel.' But it had to use the blade again, in order to reproduce itself. Then it brought forth … from this tassel back into the blade it brought forth a ear."
I said, "Now, the first was you Lutheran; the second was the Methodist move of God; and the third, the ear, was the Pentecostal group that brought back a restoration of the gifts to the church, of the original grain that went into the ground. It's just restoring again, as Joel says," see. I said, "Now I know we got a lot of fungus on that ear; but yet we've got some grains there, too, you know."
And he said, "Well…"
I said, "That is the original grain." I said, "Now the Pentecostal church is the advanced Lutheran church. After all, if there had been no leaf, there would have been no tassel; and the life that was in the leaf made the tassel. And the life that was in the tassel made the grains. So it's an advanced church of the living God."

Jeg sa, "Til slutt vokste maisen opp til det fikk en dusker. Og vet du hva duskene gjorde? De så ned på bladene og sa: 'Jeg har ikke bruk for dere lenger. Jeg er en dusk.' Men den måtte bruke bladene igjen for å reprodusere seg. Deretter brakte den frem ... fra duskene tilbake til bladene kom det frem et kornaks."
Jeg sa, "Nå, det første var dere lutheranere; det andre var metodistenes Guds-bevegelse; og det tredje, kornakset, var pinsebevegelsen som brakte tilbake en gjenopprettelse av gavene til menigheten, av det opprinnelige kornet som ble sådd i jorden. Det handler bare om gjenopprettelse, som Joel sier," se. Jeg sa, "Nå vet jeg at vi har mye sopp på dette kornakset, men vi har også noen korn der, vet du."
Og han sa, "Vel ..."
Jeg sa, "Det er det opprinnelige kornet." Jeg sa, "Nå er pinsemenigheten den videreutviklede lutherske menigheten. Tross alt, hvis det ikke hadde vært noe blad, ville det ikke vært noen dusk; og livet som var i bladet skapte duskene. Og livet som var i duskene skapte korna. Så det er en videreutviklet menighet av den levende Gud."

He stopped, pushed back his plate. He said, "Brother Branham, I went west one time. I heard … a book wrote about all the spiritual gifts." And said, "I went west to find the man." And said, "When I did, he said, 'Oh, I just wrote about them. I didn't have them.' Said, 'I just wrote about them.' Well," said, "I could have done that."
And said, "I went around and I noticed all this, and I went to the Pentecostal groups and so forth." And said, "I noticed them shouting."
You see, it just happened to be there. The devil put him there at the wrong time, you know, when the people … really rejoicing. And there he's got an opinion, and went out, see.
And he said, "I apologize for the letter that I wrote you." Said, "I built myself up with such a place that I was against it, and that's where I pinned it down, right there; and said you wasn't nothing but a soothsayer." He said, "I ask you to forgive me."
I said, "Why, certainly, sir. I would never hold nothing, and never did---what I told you in the letter."

Han stoppet, skjøv tallerkenen fra seg og sa: "Bror Branham, en gang dro jeg vestover. Jeg leste en bok om alle de åndelige gavene," og fortsatte, "jeg dro vestover for å finne mannen. Da jeg traff ham, sa han: 'Å, jeg bare skrev om dem. Jeg hadde dem ikke.' Vel," sa han, "det kunne jeg også ha gjort."
Han fortalte videre: "Jeg reiste rundt og observerte alt dette. Jeg besøkte de pinsekarismatiske gruppene og lignende," og la til, "jeg la merke til at de ropte i begeistring."
Du skjønner, det var tilfeldigheter som gjorde at han var der akkurat da. Djevelen plasserte ham der på feil tidspunkt, når folk virkelig frydet seg. Det førte til at han dannet seg en oppfatning og dro derfra med den.
Han sa: "Jeg beklager brevet jeg skrev til deg. Jeg bygde meg selv opp til et punkt der jeg var imot det, og det var det jeg la fram i brevet; jeg kalte deg en spåmann." Han ba om tilgivelse.
Jeg svarte: "Selvfølgelig, sir. Jeg ville aldri bære nag, og har aldri gjort det---det jeg skrev i brevet var ærlig ment."

He said, "I wanted to hear it from your lips." He said, "Now, Brother Branham, to me and all the students, we're all hungering for the Holy Ghost. What must we do?"
So you know what I told him, don't you? I said, "Turn your backs this way, and your faces to the wall all the way around. And make a purpose in your heart that you'll never leave your knees until God gives you the baptism of the Holy Ghost." And I said, "Now don't think about this, or that, or the other. Just stay there and say, 'God, I want the Holy Ghost.' "
I went around and laid hands on them, and forty received the Holy Ghost right then. And now, there's about five hundred of them, strong, going, having signs, miracles and wonders, and so forth, see.

Han sa: "Jeg ville høre det fra dine lepper." Han sa: "Nå, Bror Branham, vi og alle studentene lengter etter Den Hellige Ånd. Hva må vi gjøre?"
Du vet hva jeg svarte, ikke sant? Jeg sa: "Vend ryggen denne veien og ansiktet mot veggen rundt omkring. Bestem dere i hjertet for at dere ikke skal reise dere før Gud gir dere dåpen i Den Hellige Ånd." Jeg sa: "Ikke tenk på dette eller hint. Bare bli der og si: 'Gud, jeg vil ha Den Hellige Ånd.'"
Jeg gikk rundt og la hendene på dem, og førti mottok Den Hellige Ånd med det samme. Nå er det omtrent fem hundre av dem, sterke i troen, som opplever tegn, mirakler og under, og så videre.

I don't want to stand here. I want to read just a word or two from the Bible and talk to you just a moment. But I wanted… I know you got to go, and I have too, and I got that breakfast Saturday morning; and then anticipating to stay for Monday night to another one down here. I don't know just yet. I have to talk to Brother Borders, and so forth. But I want to leave this with you: that I'm here to help you. It's just … we don't have but … just sit together a few minutes. I wish we could just stay here until the service started this afternoon, then in the morning come back again. And I listened to what you brethren had to say, and how I appreciate it.
But, just to let you know my heart. I appreciate you, and I'm going to do all that I can to help you, as my brothers, with what little ministry the Lord's given me, and what He's given you, that we're putting it together now to see what we can do for his kingdom. Let us bow our heads just a moment, before we approach his Word.

Jeg vil ikke stå her lenge. Jeg vil lese et par ord fra Bibelen og snakke med dere en liten stund. Men jeg vet at dere må gå, og det må jeg også. Jeg har frokostmøte lørdag morgen, og vurderer å bli til mandag kveld for et annet møte her. Jeg må snakke med Bror Borders og andre før jeg vet det sikkert.
Jeg er her for å hjelpe dere. La oss bruke noen minutter sammen. Jeg skulle ønske vi kunne bli her til møtet startet i ettermiddag, og deretter komme tilbake i morgen. Jeg har hørt på hva dere brødre har sagt, og jeg setter stor pris på det.
Jeg vil dele mitt hjerte med dere. Jeg setter virkelig pris på dere, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe dere, mine brødre, med den lille tjenesten Herren har gitt meg og det Han har gitt dere. Vi skal samarbeide for Hans rikes skyld. La oss bøye hodene et øyeblikk før vi nærmer oss Hans Ord.

Most gracious God, in the name of Jesus Christ we come to Thee with humble, contrite spirits; broken up, Lord, knowing that we're ready for the molding, as the prophet went down to the potter's house to be molded. And Father, we desire this morning in our hearts that You'll break us, so that we'll be molded into different characters, characters that will represent Jesus Christ. Take my foolish heart, Lord. Take my stammering words, and break them to pieces, Lord. Break my own self will out, and make a new person in Christ. Grant it, Lord. That's the desire of our hearts. That's why we're here.
And, Lord, while we speak of You over this altar, where this little Jewish brother who believes in You, Brother Michaelson, I pray for him, Father. I pray that You'll bless him. And we're thankful for the opportunity to be here in this Christian synagogue.

Mest nådige Gud, i Jesu Kristi navn kommer vi til Deg med ydmyke og angrende ånd; knust, Herre, vel vitende om at vi er klare for formingen, som profeten gikk ned til pottemakerens hus for å formes. Far, vi ønsker i våre hjerter denne morgenen at Du vil bryte oss, slik at vi kan formes til ulike karakterer, karakterer som vil representere Jesus Kristus. Ta mitt tåpelige hjerte, Herre. Ta mine stammende ord, og bryt dem i stykker, Herre. Bryt ned min egen vilje, og skap en ny person i Kristus. Gi oss det, Herre. Det er våre hjerters ønske. Det er derfor vi er her.
Og, Herre, mens vi taler om Deg over dette alteret, der denne lille jødiske broren som tror på Deg, Bror Michaelson, befinner seg, ber jeg for ham, Far. Jeg ber om at Du vil velsigne ham. Og vi er takknemlige for muligheten til å være her i denne kristne synagogen.

Bless us together now, as we just wait a few moments on reading the Word. Bless it to our thoughts. Bless our services, Lord.
God, You know our hearts. And I just want to be knitted with one heart, and one soul, and one purpose, that is with my brethren here---that here in this dark, dismal, land of this twentieth century, down here in 1962, near the turn of the century again, the time is up.
And over here on the West Coast, where civilization has traveled from east to west, and we realize that it can't go no further, now. We go back east again when we leave this coast. And as civilization has come, we realize the sun travels east to west. And there was a time when the S-o-n came upon the Eastern people, and He showed great light, and signs that He was the Messiah. And He promised…

Velsign oss nå mens vi venter noen øyeblikk på å lese Ordet. Velsign det for våre tanker. Velsign møtene, Herre.
Gud, Du kjenner våre hjerter. Jeg ønsker å være forent i ett hjerte, én sjel og ett formål sammen med mine brødre her—i dette mørke og dystre landet i det tjuende århundre, her i 1962, nær århundreskiftet igjen. Tiden er inne.
Her på vestkysten, hvor sivilisasjonen har beveget seg fra øst til vest, innser vi at den ikke kan gå lenger. Vi må tilbake østover når vi forlater denne kysten. Akkurat som sivilisasjonens bevegelse, vet vi at solen reiser fra øst til vest. Det var en tid da Sønn kom til de østlige folkene og viste stort lys og tegn på at Han var Messias. Og Han lovet...

The prophet said there would be a day that could not be called day nor night. We've had this dismal, foggy day of two thousand years, almost, of just being able to believe---enough light to get around by, and knowing that He was the Son of God, and build us a church, and an organization, and try to hold brothers and sisters together, and cause them to live right.
But, Lord, the fog is clearing away, and there's coming a light on the Western people, the same S-o-n with the same signs, the same gospel, a restoration.
You promised in the last days that there would come forth the message that would restore the faith of the children back to the fathers. O God, let us return to that original day of Pentecost. Let us come back to that great faith that was once delivered to the saints.

Profeten sa at det skulle komme en dag som ikke kunne kalles dag eller natt. Vi har hatt denne dystre, tåkete perioden i nesten to tusen år, hvor vi så vidt har kunnet tro—nok lys til å finne veien, og vite at Han er Guds Sønn, bygge oss en menighet og en organisasjon, og prøve å holde brødre og søstre sammen, og få dem til å leve rett.
Men, Herre, tåken letter, og det kommer et lys for det vestlige folk, den samme Sønn med de samme tegn, det samme evangelium, en gjenopprettelse.
Du lovet i de siste dager at det skulle komme et budskap som ville gjenopprette barnas tro tilbake til fedrene. O Gud, la oss vende tilbake til den opprinnelige pinsedagen. La oss komme tilbake til den store tro som en gang ble overlevert til de hellige.

May the great bride tree of God, that the palmerworm has eaten down, bring forth in the top of it the fruit that the evening lights will ripen for the coming of the Son of God. Grant it, Lord. Help us as we pull together for this purpose.
We commit ourselves to You. We are yours. Do with us Lord, as You see fit. We commit ourselves this morning in this synagogue into your hands, Lord. May your great purpose be achieved in our lives as we give ourselves wholly to You. Not as Samson---Samson gave his strength but he never give his heart. God, may our heart, our strength, our all, be given to You. Make it mighty, Lord. Multiply it for the kingdom of God's sake. We ask it in Jesus' name. Amen.

Må Guds store brudetre, som gnageren har ødelagt, bringe frem frukt på toppen som kveldslyset kan modne for Guds Sønns komme. Innvilg det, Herre. Hjelp oss å dra sammen for dette formålet.
Vi overgir oss til Deg. Vi tilhører Deg. Gjør med oss som Du ser hensiktsmessig, Herre. Vi overgir oss til Deg denne morgenen i denne synagogen. Må Ditt store formål bli oppfylt i våre liv når vi gir oss helt til Deg. Ikke som Samson—Samson ga sin styrke, men han ga aldri sitt hjerte. Gud, må vårt hjerte, vår styrke, vårt alt, bli gitt til Deg. Gjør det mektig, Herre. Mangfoldiggjør det for Guds rikes skyld. Vi ber i Jesu navn. Amen.

In the 16th Psalm, just for a way of reading the last verse:
Thou wilt shew me the path of life: and in thy presence is fullness of joy; at thy right hand there is pleasure forevermore.
And now, you know I wouldn't try to preach. I would just like to talk to you a minute, or I'll say for instance about fifteen, twenty minutes. David here was speaking of life. "Thou will show me the path of life." Did you notice it? Will You show me? or could You show me? I hope You show me; "Thou will show me."
I believe that every one that God has called will hear, and will come. Now I believe that that's what we are facing now in our meetings. We can only sow the seed. Some will fall by the wayside; some will fall one way, and some fall another. But some will fall on good ground. That is right. "Show me the path of life."

I det 16. Salme, bare for å lese den siste versen:
"Du vil vise meg livets vei: i Din nærhet er fylden av glede; ved Din høyre hånd er det lyst for evig."
Og nå, du vet at jeg ikke ville prøve å forkynne. Jeg vil bare snakke med deg et øyeblikk, si for eksempel cirka femten til tjue minutter. David snakket her om livet: "Du vil vise meg livets vei." La merke til det? Vil Du vise meg? eller kunne Du vise meg? Jeg håper Du viser meg; "Du vil vise meg."
Jeg tror at hver eneste en som Gud har kalt vil høre, og vil komme. Jeg tror det er det vi står overfor nå i våre møter. Vi kan bare så såkornet. Noen vil falle ved veikanten; noen vil falle på en annen måte, og noen vil falle på en annen. Men noen vil falle i god jord. Det stemmer. "Vis meg livets vei."

Now, life is the greatest thing that we could achieve. There's nothing no greater than life. If I could go to glory this morning, and we could all go up there, and I could meet Abraham…
"What's the greatest thing there, is Abraham?"
He'd say, "Life." There … no matter what anything else is, life is the greatest thing that anyone can achieve---is life. What would you give for life?
I've got a book at home. I believe it was wrote by Brother Nugent, a chaplain from the prisons. And he gives the testimonies in this book of the great people that's died on earth from the time of Christ down. And he gives the testimony of the wicked great, and the testimony of the spiritual great on the other side of the book. And I was reading there, I believe it was bloody Mary of England, where she said, "If I could… I'd give my kingdom for five minutes more life,"---the kingdom that she'd put so many to death because … and so forth. And yet, she would give that kingdom for five more minutes of life.

Livet er det største vi kan oppnå. Det finnes ingenting større enn livet. Hvis jeg kunne dra til herligheten i dag, og vi alle kunne dra dit, og jeg kunne møte Abraham...
"Hva er det største der, Abraham?"
Han ville si, "Livet." Uansett hva annet som finnes, er livet det største man kan oppnå—livet. Hva ville du gitt for livet?
Jeg har en bok hjemme. Jeg tror den er skrevet av Bror Nugent, en fengselsprest. Han gir vitnesbyrdene i denne boken om store mennesker som har dødd på jorden fra Kristi tid og frem til nå. Han skiller mellom vitnesbyrdene til de onde storhetene og de åndelige storhetene i ulike deler av boken. Jeg leste om dronning Mary I av England, kjent som "Bloody Mary," hvor hun sa: "Jeg ville gitt mitt rike for fem minutter mer liv"—riket hun hadde dømt så mange til døden for. Likevel ville hun gitt hele riket for fem minutter mer liv.

I still remember the testimony of Paul Rader right out here, when he died there in the Tabernacle … or where they had the Tabernacle, when he said … When he was dying, he called Luke, his brother. They kind of chummed together like Billy Paul, my son, and I.
And as I understand it from the Moody school that they had a quartet in there, singing. And Paul had a sense of humor. They was singing, "Nearer my God to Thee," and he said, "Say, who's dying here? me or you?" And said, "Raise up them shades, and sing me some snappy gospel songs." And they started singing, "Down at the Cross," something like that, the quartet. And he said, "Where's Luke?"
He was in the next room. They brought him in. He took a hold of Luke's hand. He said, "Luke, think of it! In five minutes from now, I'll be standing in the presence of Jesus Christ, clothed in his righteousness." Let me go like that.

Jeg husker fortsatt vitnesbyrdet til Paul Rader der ute, da han døde i Tabernaklet, eller der de hadde Tabernaklet. Da han nærmet seg slutten, kalte han på sin bror, Luke. De hadde et nært forhold, slik som min sønn Billy Paul og jeg.
Som jeg forstår det fra Moody-skolen, hadde de et kvartett inne som sang. Paul, som hadde en sans for humor, hørte dem synge "Nærmere deg, min Gud" og spurte: "Si meg, hvem er det som dør her? Meg eller dere?" Han ba dem også om å trekke opp gardinene og synge noen livlige gospelsanger. Kvartetten begynte da å synge "Nede ved korset" eller noe lignende.
Paul spurte etter Luke, som var i naborommet. Luke ble hentet inn, og Paul tok tak i hans hånd. Han sa: "Luke, tenk på det! Om fem minutter vil jeg stå i Jesu Kristi nærvær, ikledd Hans rettferdighet." La meg gå slik.

Dwight Moody, you know what his testimony was, when he raised up, and said, "This is death?" Said, "This is my coronation day." That's the way I'd like to go.
I held the hand of my precious mother just recently, going. I held the hand of my wife when she went. I've watched them when they come to the end of the road. Life is the greatest thing there is. And those who have no hope after this is over, it's a terrible thing. We walk down the paths of life.
So many people say, "What is life? Where can I find it?"
Why, it's just all around us. God has made it so much …

Dwight Moody, du kjenner til hans vitnesbyrd. Da han sto opp og sa: "Dette er døden," sa han, "Dette er min kroningsdag." Slik ønsker jeg å gå bort.
Nylig holdt jeg hånden til min kjære mor da hun gikk bort. Jeg holdt hånden til min kone da hun døde. Jeg har sett mennesker ved enden av veien. Livet er det største som finnes. For dem som ikke har noe håp etter døden, er det en forferdelig tilværelse. Vi vandrer ned livets stier.
Mange spør: "Hva er livet? Hvor kan jeg finne det?"
Det er overalt rundt oss. Gud har gjort det så...

even like in Job. We find out in Job he asked about it. All down through life we hear it, asking about it.
Reminds me of a little boy that lived in Jeffersonville, where I live. One day, they said he was… Went to his mother, and he said, "Mother? God, this God that you talk about, is such a great person. Could anybody see Him?"
She said, "Ask the pastor."
So, went to the pastor and asked him, and he said… No, Sunday school teacher. And the Sunday school teacher said, "You'd better ask the pastor." She didn't know.
So he went to the pastor.
He said, "No, no, son." He said, "No man can see God and live." Said, "You don't see God." Well, it kind of disappointed the little fellow.

Akkurat som i Jobs bok finner vi at Job stilte spørsmål om det. Gjennom livet hører vi dette spørsmålet bli stilt.
Dette minner meg om en liten gutt som bodde i Jeffersonville, hvor jeg også bor. En dag gikk han til moren sin og spurte: "Mor, denne Gud som du snakker om, er en så stor person. Kan noen se Ham?"
Hun svarte: "Spør pastoren."
Så gikk han til pastoren og spurte, men pastoren sa: "Nei, nei, gutten min. Ingen kan se Gud og leve. Du kan ikke se Gud." Dette skuffet den lille gutten.

And there was an old fisherman. And he was up on the river, one day, with this old fisherman fishing, and there come up a storm. As many of you, I guess, are from the east and know how the … washes off the leaves, and it was coming down the river. And the little boy was sitting in the back of the boat. And the sun was setting to the west, and a rainbow come across the river like that.
And the old fisherman, oaring… The waters had quietened from the storm, and everything was fresh and the smell of the blossoms. And as he paddled, over his gray beard big silver tears begin to flow down his beard, as he looked.
The little boy looked around to see what he was looking at. He looked at the old fisherman. And he run up from the stern of the boat, up to the center of the boat, and he sat down by the old fisherman's knees.
And he said, "Sir, I want to ask you something. My mother's not able to answer me, my Sunday school teacher, nor my pastor." Said, "Is … God, being so great, could any man see Him?"
And the old fisherman pulled the oars into his lap, put the little boy's head over against his shoulder, said, "God bless your little heart, honey. All I've seen for the past forty years has been God," see. He was just… You have to have God in here to see Him out there, see---God on the inside looking through your eyes.

Det var en gammel fisker som en dag var oppe ved elven og fisket. En storm bygget seg opp. Som mange av dere sannsynligvis vet, er hvordan stormen vasker av bladene, og dette skyllet ned elven. Gutten satt bakerst i båten, og solen gikk ned mot vest. En regnbue strakte seg over elven.
Den gamle fiskeren rodde båten. Vannet hadde roet seg etter stormen, alt var friskt, og blomstenes duft fylte luften. Mens han padlet, begynte store sølvgrå tårer å renne nedover fiskerens grå skjegg.
Gutten snudde seg for å se hva fiskeren så på. Han sprang fra akterenden av båten til midten og satte seg ved den gamle fiskerens knær.
"Herre," sa gutten, "Jeg vil spørre deg noe. Min mor, søndagsskolelæreren og pastoren min kan ikke svare meg. Kan noen virkelig se Gud, når Han er så stor?"
Den gamle fiskeren trakk årene inn på fanget, la guttens hode mot skulderen sin og sa, "Gud velsigne deg, lille venn. Alt jeg har sett de siste førti årene har vært Gud," sa han. "Ser du, du må ha Gud innenfor for å kunne se Ham der ute. Gud på innsiden ser gjennom dine øyne."

I'm looking across the street to a tree. I'm thinking now, when I come through the Mojave desert, or the desert coming down here, everything seemed to be so dead. And just as I got there close to the Colorado River, there was one little green bush. It was so conspicuous. I thought, "Where is it getting its life from?" See, it had life. It was a-living. God is in life. He's … everything that's alive has God in it.
Job said one day, "If a tree dies, it'll live again. But man layeth down, he giveth up the ghost, and where is he? His sons come to mourn and pay him honor, but he perceive it not. Oh, that thou would hide me in the grave, and keep me in the secret place till thy wrath be passed."
And he seen … he noticed God in his nature, life, how a little flower comes up, and stands there. And after a while… It's pretty, and there's some young ones in the bed of the flowers, and some middle-aged, and some old ones. But when the frost comes and strikes them, it kills them all. And the little flower drops its little petals off. And out of that flower bud, there's a little black seed. Little, teeny, fellow falls out.
And as strange as it seems… But yet, God has a funeral procession for that flower. Did you know that? The fall rains come, and it cries great big tears down of water. And He buries that little seed down in the ground. Along comes the winter freeze, and freezes … it bursts. The pulp runs out of it. Every natural thing that you could look at is gone.

Jeg ser over gaten mot et tre. Når jeg kom gjennom Mojave-ørkenen, eller ørkenen på vei hit, virket alt så dødt. Men rett før jeg nådde Colorado-elven, var det en liten grønn busk. Den var så iøynefallende. Jeg tenkte: "Hvor får den livet sitt fra?" Se, den hadde liv. Den levde. Gud er i livet. Alt som lever har Gud i seg.
Job sa en gang: "Hvis et tre dør, vil det leve igjen. Men når en mann legger seg ned, gir han opp ånden, og hvor er han da? Hans sønner kommer for å sørge og ære ham, men han merker det ikke. Å, at du ville skjule meg i graven, og holde meg i det hemmelige stedet til din vrede er gått over."
Han så og la merke til Gud i naturen, livet, hvordan en liten blomst kommer opp og står der. Og etter en stund... Det er vakre blomster, noen unge, noen middelaldrende og noen gamle. Men når frosten kommer, dreper den dem alle. Den lille blomsten mister sine kronblad. Og ut av blomsterknoppen faller et lite sort frø. En liten, bitteliten skapning faller ut.
Og så merkelig som det virker... Men likevel har Gud en begravelsesprosesjon for den blomsten. Visste du det? Høstregnet kommer, det gråter store tårer av vann. Og Han begraver det lille frøet i jorden. Vinterkulden kommer, fryser det, og det sprekker. Pulpen renner ut av det. Alt det naturlige du kunne se er borte.

A scientist could take a handful of that dirt, and take it down to the laboratory, and examine it back and forth. And you cannot find that germ of life. It's not there. The potash, and calcium, and petroleum, and moisture---everything that's in it has returned back into the dust. But somewhere hid in there is the germ of life. And just as sure as the sun rises again in the springtime, it'll live again. God has provided a way for it.
You take and put concrete down through your yard in the wintertime, lay stones. Where is your greatest grass bed? Is right around the edge of your walk. Why? It's those seeds that was covered up. And when that sun begins to shine upon that botany life, that little seed of life'll wind its way around all that concrete, over every rock, down under every stick, and come around till it sticks its little head up outside, and praises the God of life. You just can't hide life. That's what we're here for, brethren, to bring life.

En forsker kan ta en håndfull av den jorden, bringe den til laboratoriet og undersøke den grundig. Men du kan ikke finne livsspirene der. De finnes ikke. Kalium, kalsium, petroleum og fuktighet—alt som fantes i jorden har gått tilbake til støv. Men et sted der inne er livets kime gjemt. Og like sikkert som solen står opp om våren, vil den leve igjen. Gud har sørget for det.
Legg betong i hagen din om vinteren, plasser steiner. Hvor finner du den frodigste gressplenen? Rett langs kanten av stien. Hvorfor? Det er de frøene som ble dekket over. Og når solen begynner å skinne på den botaniske livet, vil den lille livsspirenen sno seg rundt betongen, over hver stein, under hver pinne og komme ut på overflaten og lovprise Livets Gud. Liv kan ikke skjules. Det er det vi er her for, brødre, å bringe liv.

Not long ago I was sitting, eating dinner with an old Methodist minister, gracious old saint of God. He had the Holy Spirit in his life. And we were listening to the Agricultural Hour come on from Louisville. And the 4H club had a machine that they could perfect a grain of corn so perfect that it would make just as good a cornbread as the one that was growed out of the field---same kind of corn flakes.
And actually, you could cut them open, put them in a laboratory. And the heart was in the right place, the right amount of moisture and potash and all that's in the corn. You could not separate them. Once mixing them together, you could not tell one from the other, it was so perfect.
He said … "The only way that you can tell which is which is bury them. The one that the machine made rots, and that's all of it. But the one that God growed, it's got a life in there that'll rise up again."

For ikke lenge siden satt jeg og spiste middag med en gammel metodistpredikant, en nådig gammel Guds hellige. Han hadde Den Hellige Ånd i sitt liv. Vi lyttet til Landbrukstimen fra Louisville. 4H-klubben hadde en maskin som kunne perfeksjonere et korn til å bli like bra til å lage maisbrød som det som var dyrket på åkeren—samme type maisflak.
Man kunne faktisk skjære opp kornet, analysere det i et laboratorium, og se at hjertet var på riktig sted, med riktig mengde fuktighet og kalium, og alt annet som finnes i mais. Man kunne ikke skille dem fra hverandre. Når de ble blandet, var det umulig å se forskjellen. De var så perfekte.
Han sa: "Den eneste måten å skille dem på er å begrave dem. Det kornet som maskinen laget, råtner og det er alt. Men det kornet som Gud dyrket, har et liv i seg som vil reise seg igjen."

A man might look like a Christian, impersonate a Christian, or walk like a Christian, or so forth. But unless that germ of life is there, he cannot rise again.
Jesus said, "I come that they might have life,"---zoe, God's own life in them. And there's … everything that had a beginning has an end. It's those things which had not a beginning that has no end. There's only one thing that never had a beginning. That was God. And we become his children, part of Him. Then zoe, God's own life---eternal life---is imparted to us. And that's the only way that we can live. And that's the only way that our lost friends out here, even church members, can ever live again is because zoe has been imparted to them, and we become a part.

En person kan se ut som en kristen, etterligne en kristen eller oppføre seg som en kristen. Men hvis ikke kimen til livet er der, kan han ikke stå opp igjen. Jesus sa: "Jeg er kommet for at de skal ha liv,"---zoe, Guds eget liv i dem. Alt som har en begynnelse har en slutt. Det er de ting som ikke hadde noen begynnelse som ikke har noen slutt. Det er bare én ting som aldri hadde en begynnelse, og det er Gud. Når vi blir Hans barn, blir vi en del av Ham. Da blir zoe, Guds eget liv---det evige liv---impartiert til oss. Det er den eneste måten vi kan leve på. Og det er den eneste måten våre tapte venner, selv menighetsmedlemmer, kan få liv igjen på, fordi zoe er blitt impartiert til dem, og vi blir en del av det.

Did you notice on the day of Pentecost? How that this great pillar of fire which we all know was the messenger of the covenant, which was Jesus Christ---that… Moses esteemed the reproach of Christ greater riches than the treasures of Egypt, for he forsook Egypt, following that great messenger, this light.
On the day of Pentecost, when this great light came in there, God divided Himself. Tongues of fire sat upon each of them, and they were all filled with the Holy Ghost, and began to speak with other tongues as the Spirit gave them utterance---God separating Himself from one being to being, in his church, dividing his life with his people. That's the message we must get to the people. They'll perish without it. They have to.

La merke til hva som skjedde på pinsedagen? Hvordan denne store ildsøylen, som vi alle vet var paktsbudbringeren, som var Jesus Kristus... Moses anså Kristi vanære som større rikdommer enn skattene i Egypt, for han forlot Egypt og fulgte den store budbringeren, dette lyset.
På pinsedagen, da dette store lyset kom inn, delte Gud Seg Selv. Ildtunger satte seg på hver enkelt av dem, og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale på andre tungemål, slik Ånden ga dem å tale. Gud splittet Seg Selv fra én væren til væren, i Sin menighet, og delte Sitt liv med Sitt folk. Det er budskapet vi må bringe til folket. De vil gå fortapt uten det. De må ha det.

My own mother just passed away recently when I stood by her side. And she said, "Billy…" All of her children was standing there, what was living. Two of us was gone out of ten. And the girl… She looked at me, and she said… First she looked at Dolores. She said, "My last, and my first." And mother was a gracious Christian, and I'd led her to Christ and baptized her many years ago.
And she said, "Dolores, you've been good to me. You've helped me. You have done me … a washing for me when I've gotten old and can't wash. You've come down to clean up my house. You'd do these things." She said, "I love you, honey."
And Dolores, a young Christian, standing there choking, looking down, and she said, "Mother, it was so little."
She said, "Billy, you seen that I didn't go hungry."
And I said, "Mama, how many times have you walked away from the table so I could have something to eat, when we had nothing to eat?" And I said, "It was just a duty, mother."
And she said, "Then you've kind of been a spiritual guide to me, Billy. You've baptized me. You've told me the way of life."
I said, "Mama, you know our background is Catholic." And I said, "I went to the church, but they said, "This is the church," and it was contrary to the Word. I went from church to church, and I found out it was so contrary. So I stayed with the Word, Mother. And," I said, "I've tried to tell you what was right and lead you to Christ."
And the dear old saint went away to meet God. And then I committed her soul back to God.

Min egen mor gikk nylig bort mens jeg sto ved hennes side. Hun sa: "Billy…" Alle hennes barn som fortsatt levde, sto rundt henne. To av oss var borte av ti. Hun så på meg og sa… Først så hun på Dolores. Hun sa: "Min siste og min første." Mor var en nådig kristen, og jeg hadde ført henne til Kristus og døpt henne for mange år siden.
Hun sa: "Dolores, du har vært god mot meg. Du har hjulpet meg. Du har vasket klær for meg når jeg ble gammel og ikke klarte det selv. Du har kommet ned for å gjøre rent i mitt hus. Du har gjort disse tingene." Hun sa: "Jeg elsker deg, kjære."
Dolores, en ung kristen, sto der gråtkvalt og så ned, og hun sa: "Mor, det var så lite."
Mor sa: "Billy, du sørget for at jeg ikke gikk sulten."
Jeg sa: "Mama, hvor mange ganger har du gått bort fra bordet så jeg kunne få noe å spise når vi ikke hadde noe mat?" Jeg sa: "Det var bare en plikt, mor."
Da sa hun: "Du har også vært en slags åndelig veileder for meg, Billy. Du døpte meg. Du viste meg livets vei."
Jeg svarte: "Mama, du vet at vår bakgrunn er katolsk." Jeg fortsatte: "Jeg gikk til kirken, men de sa: 'Dette er kirken,' og det var i strid med Ordet. Jeg gikk fra kirke til kirke og fant ut at det var så motstridende. Så jeg holdt meg til Ordet, Mor. Og," sa jeg, "jeg har prøvd å fortelle deg hva som er rett og føre deg til Kristus."
Den kjære gamle helgen gikk bort for å møte Gud. Og da overga jeg hennes sjel tilbake til Gud.

Dolores called me, and she said, "Billy, I just can't get over it." She said, "Mother!"
I said, "Dolores, look out across the road from where you live. Isn't there a large oak tree standing there?"
She said, "Yes." This was just a few days before Mother died. And she said, "Yes."
I said, "It's coming fall now." I said, "About a month ago those leaves were real pretty and green."
"Yes," she said, "Bill."
I said, "When was… What does it look like now?"
And she said, "Well, they're yellow, and brown, and green, red."
And I said, "Dolores, what makes them turn yellow, brown, green, and red?"
She said, "They're dying."
I said, "When was the tree its prettiest?"
She said, "Now."
I said, "The Bible said precious in the sight of the Lord is the death of his saints," see. That's when the time comes. I said, "The life is going back. Life is a tree. We are all hanging on a tree of life. That is right."

Dolores ringte meg og sa: "Billy, jeg klarer ikke å komme over det." Hun sa, "Mor!"
Jeg sa: "Dolores, se over veien der du bor. Er det ikke et stort eiketre der?"
Hun svarte: "Jo," Dette var bare noen få dager før Mor døde. Og hun sa: "Jo."
Jeg sa: "Det er høst nå. For en måned siden var bladene flotte og grønne, ikke sant?"
"Ja," svarte hun.
Jeg spurte: "Hvordan ser de ut nå?"
Hun sa: "Vel, de er gule, brune, grønne og røde."
Jeg spurte: "Dolores, hvorfor blir de gule, brune, grønne og røde?"
Hun svarte: "De dør."
Jeg sa: "Når var treet på sitt vakreste?"
Hun sa: "Nå."
Jeg sa: "Bibelen sier at det er dyrebart i Herrens øyne når Hans hellige dør." Se, det er da tiden kommer. Jeg sa: "Livet vender tilbake. Livet er et tre. Vi henger alle på livets tre. Det er riktig."

Mr. Wood, who's a book salesman in the meeting, he was a Jehovah Witness. And he had a boy that's with him also, his leg drawed up like this with polio. And he'd been in Louisville in one of the meetings, and he noticed that discernment. And he said, "Now that seems right to me."
And so he went to Houston, Texas, when I was there with Brother Kidson and them, when the picture of the angel of the Lord was taken. And, well, it's been taken several times, and just recently taken again. It was taken in Germany, and many times.

Mr. Wood, en bokselger som var til stede på møtet, var en Jehovas vitne. Han hadde med seg en gutt med en polioskadet og sammentrukket legg. Wood hadde vært på et møte i Louisville og lagt merke til åpenbaringen der. Han sa: "Dette virker riktig for meg."
Han reiste deretter til Houston, Texas, hvor jeg var sammen med Bror Kidson og de andre, da bildet av Herrens engel ble tatt. Bildet har blitt tatt flere ganger siden, både nylig og tidligere, blant annet i Tyskland og flere andre steder.

So, and Brother Wood had brought his boy, and was up at one of the meetings. And they were sitting way back, oh, almost a half a city block, or farther away. One night standing on the platform, never heard of him in my life, just standing there looking around. I noticed a vision in front of me, and I said, "There's a man. He's sitting way back in the back, him and his wife. And they're from the state of Kentucky, way down to a place called LaGrange, Kentucky. His name is Wood. He is a carpenter. He's got a boy that has a polio damage that's pulled his leg up. Thus saith the Lord, 'The boy's healed,'" and just started on like that. And his wife was a Methodist, so … or I believe the Church of God---Anderson Church of God.
Said, "Did you hear that, Ruby?" And so, he said, "David, stand up." His leg was just as perfect as the other. He's in the meeting. And then that Jehovah Witness gave himself to Christ.

Bror Wood hadde tatt med seg sønnen sin og deltok på et av møtene. De satt langt bak, nesten en halv byblokk unna, om ikke lenger. En kveld stod jeg på plattformen, og jeg hadde aldri hørt om ham før. Jeg stod der og så meg rundt. Jeg så en visjon foran meg og sa: "Der er en mann. Han sitter langt bak sammen med sin kone. De er fra Kentucky, fra et sted kalt LaGrange, Kentucky. Navnet hans er Wood. Han er snekker, og han har en sønn som har polioskader som har trukket opp beinet hans. Så sier Herren: 'Guttens bein er helbredet.'" Og så fortsatte jeg på den måten. Kona hans var metodist, eller kanskje fra Church of God—Anderson.
Han sa: "Hørte du det, Ruby?" Og deretter sa han: "David, reis deg." Beinet hans var like perfekt som det andre. Han deltok på møtet. Deretter ga den tidligere Jehovas vitne seg til Kristus.

And then, from that come his brother down to … oh, you know how the Jehovah Witness feel. They come down to turn his brother out from their fellowship. He said, "You listening to such a thing as that?" Said, "These false things going around like that? You've been…?" His father's a reader in the Jehovah Witness. He said, "You know better than such a thing as that." He said, "If I ever see that man, I'll give him a piece of my mind." Said, "I know teaching my Daddy's give me."
Said, "That's him mowing grass out there."
And I come in with an old flop-down hat, you know, and sat down and talked to him. He said, "Well," he said, "I tell you, Mr. Branham," he said, "we were raised Jehovah Witness."
I said, "That's very fine." I said, "I'd rather be a Russellite than no light at all," and just went on like that, not disregarding anything that he'd said; and talked to him the best that I could. And I said, "I see that you are a married man, and you have two children." And I said, "But you've separated from your wife."

Og så kom hans bror ned... Å, du vet hvordan Jehovas vitner føler. De kom ned for å ekskludere broren hans fra deres fellesskap. Han sa: "Lytter du til sånt noe?" Han fortsatte: "Disse falske tingene som sirkulerer slik? Har du vært...?" Faren hans er leseleder hos Jehovas vitner. Han sa: "Du vet bedre enn å tro på noe sånt." Han sa: "Hvis jeg noen gang ser den mannen, skal jeg gi ham et stykke av mitt sinn." Han sa: "Jeg kjenner opplæringen min Far har gitt meg."
Han sa: "Der er han, han klipper gresset der ute."
Og jeg kom inn med en gammel slappende hatt, du vet, og satte meg ned og snakket med ham. Han sa: "Vel," sa han, "jeg forteller Dem, Mr. Branham, vi ble oppdratt som Jehovas vitner."
Jeg sa: "Det er veldig fint." Jeg fortsatte: "Jeg ville heller vært en Russellite enn ikke ha noe lys i det hele tatt," og fortsatte slik, uten å avvise noe av det han hadde sagt; og snakket med ham så godt jeg kunne. Jeg sa: "Jeg ser at De er en gift mann, og at De har to barn." Og jeg sa: "Men De har skilt Dem fra Deres kone."

And he looked over to Banks. That's Mr. David Wood's father, the one that's here in the meeting. Looked over---he thought maybe Mr. Wood had told me that, and I caught his thought right quick, see.
So I said, "You thought that Brother Banks had told me that. He did not. He's told me nothing about his family." But I said, "Maybe you think if Banks told me this… Night before last you was with an auburn-haired woman. You were in the room with her when her lover come up to the door, and knocked at the door. And she went to the door, and wouldn't let you come, and you looked through the window. It was a good thing. It'd shot your brains out." I said, "The man was standing there with a dark suit on, a red tie."
Oh, he liked to fell over on the floor. He said, "That's the truth. That's the truth!" And there I baptized him. And a few days later from that, here come his daddy down. Here come his sister down. She was going to come down straighten both the boys out. Baptized her the same day she come, by the same thing. Down come his daddy, and he was going to straighten us all out. So he wanted to take us…

Han så bort på Banks. Det er faren til Mr. David Wood, som er her på møtet. Han kikket bort---han trodde kanskje Mr. Wood hadde fortalt meg dette, og jeg fanget tanken hans med en gang.
Så jeg sa, "Du tenkte at Bror Banks hadde fortalt meg det. Det gjorde han ikke. Han har ikke fortalt meg noe om familien sin." Men jeg sa, "Kanskje du tror Banks fortalte meg dette... Natt før sist var du sammen med en rødhåret kvinne. Du var i rommet med henne da kjæresten hennes kom til døren og banket på. Hun gikk til døren og ville ikke slippe deg til, og du så gjennom vinduet. Det var heldig. Han ville skutt hjernen ut av deg." Jeg sa, "Mannen sto der i en mørk dress og med et rødt slips."
Han var nær ved å falle i gulvet. Han sa, "Det er sant. Det er sant!" Så døpte jeg ham. Og noen dager senere kom faren hans ned. Så kom søsteren hans ned. Hun skulle komme og sette begge guttene på plass. Jeg døpte henne samme dag som hun kom, på samme måte. Faren kom ned, og han skulle rette opp i alt. Han ville ta oss...

I said… He was a fisherman. I said, "Now, Banks, let's take him a-fishing." So we started across the river. It'd rained all night. You know how it is in the east. Them rivers get up, and things. We was going down to Wolf Creek Dam. And on the road over… He never said nothing about religion yet, very stern old man. And he said… And smart as he could be. So he crossed the river.
I said, "Well…" I saw a vision come before me there as I was sitting. Banks was driving, and I watched the vision. I said, "Now every stream we cross…"
He'd just said … that night he'd said, "If I could ever see anything like that happen, I'd believe it."
And so that morning … the Lord's grace, and said, "Every stream we cross will be muddy. When we get to the Wolf Creek Dam… The rain went above the dam … or below the dam, rather, and it won't be muddy, and we'll fish today. We'll catch nothing today until evening.
"And then Mr. Wood here, Banks Wood, you're going to catch one small catfish. I'm going to catch about twenty pounds, and some of them will weigh as much as ten pounds apiece. You'll fish with the same bait in the same place, you won't catch anything.
"We'll fish to about eleven o'clock at night. The fish'll quit biting. We'll go in and eat our supper at eleven o'clock at night, stay all night. And the next morning, we'll go out, and I'm going to catch a large fish that has scales on him, and that'll be the last thing that's caught. We won't … we'll fish the rest of the day, and catch nothing."
And the old man looked around, kind of like that. We went down and everything happened, just perfectly to the dot, the way it did. And when I come out on the banks that evening he said, "Here's water. What does hinder me from being baptized?" And there, the whole group of them. Oh, it's a glorious thing to know that we're hanging on the tree.

Jeg sa… Han var en fisker. Jeg sa: "Nå, Banks, la oss ta ham med på fisketur." Så vi startet over elven. Det hadde regnet hele natten. Du vet hvordan det er i øst. Elvene stiger, og alt mulig skjer. Vi skulle ned til Wolf Creek Dam. På veien over… Han hadde ikke sagt noe om religion enda, en svært streng, eldre mann. Han var så klok som han kunne være. Så vi krysset elven.
Jeg sa: "Vel…" Jeg så et syn foran meg mens jeg satt der. Banks kjørte, og jeg fulgte med på synet. Jeg sa: "Nå, hver elv vi krysser…"
Han hadde nettopp sagt… Den kvelden hadde han sagt: "Hvis jeg noen gang kunne se noe slikt skje, ville jeg tro det."
Og så, den morgenen, ved Herrens nåde, sa jeg: "Hver elv vi krysser vil være grumsete. Når vi kommer til Wolf Creek Dam… Regnet gikk over demningen… eller rettere sagt, under demningen, og det vil ikke være grumsete, og vi skal fiske i dag. Vi vil ikke fange noe i dag før om kvelden.
"Og da Mr. Wood her, Banks Wood, du skal fange en liten maller. Jeg skal fange omtrent tjue pund, og noen av dem vil veie så mye som ti pund hver. Du vil fiske med samme agn på samme sted, men du vil ikke fange noe.
"Vi vil fiske til omtrent elleve om kvelden. Fiskene vil slutte å bite. Vi vil gå inn og spise middag klokka elleve om kvelden, bli der natten over. Og neste morgen, vil jeg fange en stor fisk med skjell på, og det vil være det siste som blir fanget. Vi vil fiske resten av dagen, men ikke fange noe."
Den gamle mannen så rundt seg, litt sånn. Vi dro ned, og alt skjedde nøyaktig slik som jeg sa. Og da jeg kom ut på bredden den kvelden sa han: "Her er vann. Hva hindrer meg fra å bli døpt?" Og der, sammen med hele gruppen. Å, det er en herlig ting å vite at vi henger på treet.

Now, there was … Mr. Woods and I was squirrel hunting. As you know, I like to hunt. And so we were squirrel hunting together down in Kentucky, about two years ago now. I'd come in on my vacation at fall. And I've hunted in Africa, India, and all over the world nearly, but I … just give me a foggy morning in August, sometime up in … with a twenty-two rifle.
And so then, I just love to hunt squirrels. And we were down in Kentucky on a two weeks' stay, and it got real hot. Now, you Californians may not know what I'm speaking about, when the leaves and everything's so hot… And you step on there, and them little gray squirrels…
And we only shoot the eye only, at fifty yards. If he's forty yards, we back off to the fifty yards, and shoot at the eye. If they don't… If it strikes below his eye, or above his eye, I'm going to change the rifle. There's something wrong. And so we stay right with it. That's the way … I've tried to train myself to that, to shoot exactly to the spot.

For omtrent to år siden var Mr. Woods og jeg på ekornjakt i Kentucky. Som dere vet, liker jeg å jakte. Vi jaktet sammen under min høstferie. Jeg har jaktet i Afrika, India, og nesten over hele verden, men jeg foretrekker en tåkete morgen i august med en 22-kaliber rifle.
Jeg elsker virkelig å jakte på ekorn, og vi var nede i Kentucky for et to-ukers opphold. Været ble veldig varmt. Nå, dere fra California forstår kanskje ikke helt hva jeg snakker om, men når bladene og alt annet blir så varmt... Og når du går der, kan du høre de små grå ekornene...
Vi skyter kun på øynene til ekornene fra femti yards avstand. Hvis avstanden er førti yards, trekker vi oss tilbake til femti yards for å sikte på øyet. Bommer vi under eller over øyet, bytter vi rifle. Da er det noe feil. Jeg har trent meg selv til å treffe akkurat målet.

And so, then up there camping, and it got so awful hot. And them little gray squirrels! You talk about Houdini being an escape artist---he's a minor to one of them. Just strike a little brush, and he's gone.
You all know Brother G. H. Brown. Just ask him about it one time. We've hunted together. So then … and I tease him about that old automatic shotgun his wife bought him, you know, about twenty years ago, so---shooting squirrels with a shotgun.

Og der oppe på camping, ble det fryktelig varmt. Og de små grå ekornene! Snakk om at Houdini er en rømningskunstner—han er ingenting i forhold til et ekorn. Bare rør litt på buskene, så er det borte.
Dere kjenner alle Bror G. H. Brown. Bare spør ham om det en gang. Vi har jaktet sammen. Jeg erter ham ofte om den gamle automat-geværet hans kone kjøpte til ham for rundt tjue år siden—skyte ekorn med et haglegevær.

So then, we were hunting, and there was… Brother Wood said, "You know, Brother Branham," he said, "over here at a certain place there's some hollows." I don't think you have them in California. It's down … way down where the creeks run down through, makes it damp. Up on the flat ground, you touch that brush, and they're gone. You can't get on them, for … they go two or three hundred yards away. They're gone that quick.
So then, we said, "We'll go over here, and see if he'll let us hunt. He has about five hundred acres."
And I said, "Well, that'd be fine."
So we went down---not nice roads like you have here---but through hog paths, and everything else, through brush, over hollows, till we got in there. He said, "Now, there's just one defect about this. Said, "This old man," said, "he's an infidel. And, oh, he's rough."
I said, "Oh, I'll just let you do the talking." So I sat in the little truck, and we drove up to a nice white house, way back down at the foot of a big hill, and a big weed field and a corn patch on this side. We drove up. There was two old men sitting out there, very Kentucky. And Kentucky has its own way of living, you know.

Så vi var på jakt, og Bror Wood sa: "Vet du, Bror Branham, over her på et bestemt sted er det noen senkninger." Jeg tror ikke dere har dem i California. Det er langt nede der bekkene renner gjennom og gjør det fuktig. På flat mark, hvis du rører ved buskaset, så er de borte. Du kan ikke få tak i dem, for de går to-tre hundre meter unna med en gang. De er borte så raskt.
Så vi sa: "Vi går dit og ser om han lar oss jakte. Han har rundt fem hundre mål."
Jeg sa: "Det ville vært flott."
Vi kjørte nedover—ikke fine veier som dere har her—men gjennom krøtterstier og alt mulig, gjennom buskas og over senkninger, til vi kom frem. Han sa: "Det er bare én mangel her. Denne gamle mannen er en ateist. Og, åh, han er tøff."
Jeg sa: "Åh, jeg lar deg ta praten." Så jeg satte meg i den lille lastebilen, og vi kjørte opp til et fint, hvitt hus, langt nede ved foten av en stor bakke, med en stor ugresseng og et maisfelt på den ene siden. Vi kjørte opp. Det satt to gamle menn der ute, veldig Kentucky. Og Kentucky har sin egen måte å leve på, vet du.

Brother David, back there, the Greek brother said, "Brother Branham, I listened to your tape." Said, "I…" This is kind of awful to say this after breakfast. He said, "You mentioned a hair in the biscuit." Said, "I've looked. I can't find what that is."
And I said, "That's just Kentucky, you see, hair in the biscuit." I said, "Don't try to find that in the dictionary 'cause it won't be there." I said, "In Kentucky…"

Bror David, tilbake der, den greske broren sa, "Bror Branham, jeg lyttet til ditt opptak." Han sa, "Jeg…" Dette er litt ubehagelig å si etter frokost. Han sa, "Du nevnte et hår i kjeksene." Han sa, "Jeg har sett, men jeg kan ikke finne ut hva det betyr."
Jeg svarte, "Det er bare et uttrykk fra Kentucky, du ser, hår i kjeksen." Jeg sa, "Ikke prøv å finne det i ordboken, for det vil ikke være der." Jeg sa, "I Kentucky…"

So we got back there in that sassafras hollow, you know, and the big old hats hanging down. We stopped, and Brother Wood got out, went around. Was two old men sitting there, and he walked up to one them.
He called him, said, "How do you do?"
And he said, "How do you do, sir?" And he said, "I am… My name is Wood. I'm Banks Wood." He said, "I wonder … we've been hunting over here on Dutton…" They name their places by the creeks. Said, "We've been hunting over on Dutton, and we wondered if we could hunt on your place."
He said, "What Wood are you?"
He said, "I'm Jim Wood's boy."
Said, "Anything them…" [That was one bunch of Jehovah Witness that was genuine people.] He said, "Anything that Jim Wood, any of his people, is welcome to anything I got on this place." He said, "Old man Jim, is he still living?"
He said, "Yes. He's out in Indiana now," and said, "I'm living out there too." Said, "And I come down squirrel hunting each fall."

Vi kom tilbake til den hulen med sassafras, vet du, med de store gamle hattene som hang ned. Vi stoppet, og Bror Wood gikk ut og gikk rundt. Der satt to gamle menn, og han gikk bort til en av dem.
Han hilste og sa: "Hvordan har du det?"
Den gamle mannen svarte: "Hvordan har du det, sir?" Bror Wood sa: "Jeg heter Wood, Banks Wood. Vi har jaktet ved Dutton..." (De gir steder navn etter bekkene der.) Han fortsatte: "Vi har jaktet ved Dutton, og lurte på om vi kunne jakte på ditt område."
Mannen spurte: "Hvilken Wood tilhører du?"
Han svarte: "Jeg er sønnen til Jim Wood."
Mannen sa: "Alt som tilhører Jim Wood eller hans folk, er velkomment til alt jeg har på denne eiendommen." Han spurte videre: "Lever gamle Jim fremdeles?"
Bror Wood svarte: "Ja, han bor ute i Indiana nå, og jeg bor også der." Han la til: "Og jeg kommer ned for å jakte ekorn hver høst."

He said, "Help yourself. I got five hundred acres, and plenty of hollows and things. Just help yourself."
He said, "Well, thank you, very much." He said, "I brought my pastor along." He said, "You wouldn't mind him hunting too?"
He said, "Wood, do you mean to tell me you've got so low down till you have to carry a preacher with you wherever you go?" And he said…
So I thought it was about time for me to get out of the car. So I get out of the car, you know, and walk over there, and I said, "How do you do?"
He said, "Howdy." And he said… Before they could introduce me, he butted right in. He said, "Well, I ain't got much use for you guys."
I said, "Well, I admire your honesty."
And he said, "The reason it is, is this one thing." He said, "The first place, you don't look like a preacher [squirrel blood and whiskers, and hadn't had a bath for two weeks, I…]"
So I said, "Well, I guess that's right too."

Han sa, "Forsyn deg selv. Jeg har fem hundre mål og masse hulrom og slikt. Bare forsyn deg."
Han svarte, "Tusen takk." Han fortsatte, "Jeg tok med pastoren min. Har du noe imot at han også jakter?"
Verten svarte, "Wood, mener du å fortelle meg at du er sunket så lavt at du må ha med deg en forkynner overalt?"
Da tenkte jeg det var på tide å komme seg ut av bilen. Jeg gikk bort og sa, "Hvordan har du det?"
Han svarte, "Hei." Før de rakk å introdusere oss, avbrøt han. Han sa, "Vel, jeg har ikke mye til overs for sånne som dere."
Jeg svarte, "Jeg beundrer ærligheten din."
Han fortsatte, "Grunnen er følgende." Han sa, "For det første, du ser ikke ut som en forkynner [ekornblod og skjegg, og har ikke badet på to uker, jeg…]"
Så sa jeg, "Vel, det har du nok rett i."

And he said, "The thing that I got against you fellows, you are barking up a tree that there's nothing in."
Now, I don't know whether you know what that is. That's another "Kentucky," David. Don't try to find that in the dictionary. When a coon dog is a liar, he'll run to a tree. And a coon's got a trick. He'll run, jump up on a tree, and then jump off, you see. And if a dog ain't well trained, he'll run to this tree where he seen the coon, smell where he tracked around the tree, and stand there and bark. And there's nothing in the tree. So they usually shoot that dog.
So he said, "You guys … that's what you need ---a good load of buckshot," he said. "because you're barking up a tree that there's nothing there." You know what I mean, preaching. He said, "I'm considered an infidel."
I said, "Well, every man to his own opinion. But to me, that's nothing to brag about."

Han sa: "Det jeg har imot dere, er at dere bjeffer opp et tre der det ikke er noe."
Vel, jeg vet ikke om dere forstår hva det betyr. Det er et uttrykk fra Kentucky, David. Ikke prøv å finne det i ordboken. Når en vaskebjørnhund er en løgner, løper den til et tre. En vaskebjørn har et knep; den vil løpe, hoppe opp på et tre, og deretter hoppe ned igjen. Hvis hunden ikke er godt trent, vil den løpe til dette treet der den så vaskebjørnen, lukte sporene rundt treet og stå der og bjeffe. Og det er ingenting i treet. Vanligvis skyter de den hunden.
Så sa han: "Dere gutter trenger en god mengde hagl, for dere bjeffer opp et tre der det ikke er noe." Forstår du hva jeg mener, når jeg sier forkynning? Han sa: "Jeg blir betraktet som en vantro."
Jeg sa: "Vel, enhver mann har sin mening. Men for meg er det ikke noe å skryte av."

He said… "Well," he said, "the thing of it is," said, "you're talking about something that there isn't such a thing."
Said, "Yes, sir." I said, "Of course, that's to opinion."
And he said, "Well," he said, "you guys talking about a God, and there is no such a thing." And he said, "If there was one I could see Him." And said, "I've lived all these years. I'm seventy-something years old and," said, "I ain't seen nothing of Him yet." And he said, "There's just no such a thing, and you guys are barking up the wrong tree. And you're taking the people's money for your livelihood, and things like that, and you're nothing but a bunch of cheaters."
I thought, "Oh, my!" I said, "Yes, sir. 'Course that's opinion." I thought, "O God, if You don't help me…" So I said, "Yes, sir. That's, 'course, opinion." I said…

Han sa: "Vel," sa han, "saken er," sa han, "du snakker om noe som ikke finnes."
"Ja, sir," sa jeg. "Selvfølgelig er det din mening."
Han fortsatte: "Vel," sa han, "dere snakker om en Gud, men det finnes ikke noe slikt. Hvis det var en Gud, ville jeg ha sett Ham." Han sa: "Jeg har levd i over sytti år, og jeg har ikke sett noe til Ham ennå. Det finnes simpelthen ikke, og dere er på feil spor. Dere tar folks penger for å livnære dere, og dere er bare en gjeng bedragere."
Jeg tenkte: "Å, min Gud!" Jeg sa: "Ja, sir. Selvfølgelig er det din mening." Jeg ba: "O Gud, hvis Du ikke hjelper meg…" Så sa jeg: "Ja, sir. Det er selvfølgelig din mening."

And you know, Mama, my old southern Mama, always give me good advice, and she give me an expression one time. She said, "Give a cow enough rope, and she'll hang herself," you see. So I thought that was a good one for him: just let him go ahead and bark awhile. We'll see what tree he's up, you see. So then, I let him go ahead and talk, and I found something. And something come to my mind.
And there was an apple tree there they was sitting under. And along in the fall of the year the apples was (about the last week in August), the apples was dropping off, and the yellow jackets was eating them. You know what yellow jackets is? All right. Well, what part of Kentucky you from? And so, then I said to him, I said, "Do you mind if I have one of them apples?"
He said, "Help yourself. The yellow jackets are eating them."

Og du vet, Mama, min gamle sørstats-Mama, ga meg alltid gode råd, og hun delte et uttrykk med meg en gang. Hun sa: "Gi en ku nok tau, og hun vil henge seg selv." Jeg syntes det var et godt råd for ham: bare la ham bjeffe en stund. Vi får se hvilket tre han er oppi.
Så jeg lot ham fortsette å snakke, og noe slo meg. Der var et epletre de satt under. På høsten, omtrent rundt siste uken i august, falt eplene av, og vepsene spiste dem. Vet du hva veps er? Greit. Hvilken del av Kentucky er du fra?
Så sa jeg til ham: "Gjør det noe om jeg tar et av disse eplene?"
Han svarte: "Forsyn deg. Vepsene spiser dem."

I reached over and got it, and rubbed it on these old bloody pants, you know, and bit off and said, "My, it's a good apple."
Said, "Yeah, it's a dandy."
I said, "Looks like she bears pretty heavy. "Yes, sir." Said, "I get so many bushels every year."
Said, "How old is the tree?", changing the subject on him, you know.
And he said, "Oh," he said, "You see where that old chimney stands up yonder?" Said, "I was born up there." Said, "Mammy and Pappy lived there," and said, "and fire burned it down. We built this new home down here." And said, "Then I was raised up here." And said, "When Pappy and Mammy died, I just stayed with the home."
And said, "When we moved down here I put that tree in there forty, fifty years ago, or something." And said, "It's been there ever since."
I said, "That's good." I said, "My, that's wonderful."

Jeg rakte ut hånden, tok eplet og tørket det av på de blodige buksene. Jeg tok en bit og sa: "Det var et godt eple."
Han svarte: "Ja, det er utmerket."
Jeg sa: "Det ser ut som treet gir mye frukt." "Ja, sir," svarte han. "Jeg får mange tønner hvert år."
Jeg spurte: "Hvor gammelt er treet?" og skiftet tema.
Han sa: "Ser du hvor den gamle skorsteinen står der borte?" "Jeg ble født der oppe," fortsatte han. "Mamma og pappa bodde der, men huset brant ned. Vi bygde dette nye hjemmet her nede." Og han sa: "Jeg vokste opp her." Da foreldrene mine døde, ble jeg boende her."
Han fortsatte: "Da vi flyttet hit ned, plantet jeg treet for førti, femti år siden, eller noe sånt. Det har stått der siden."
Jeg svarte: "Det er bra." Og sa: "Det er fantastisk."

He said, "Yes, sir." He said, "Back to being a preacher." Said, "I want to ask you something."
I said, "Yes, sir. What is it?"
He said, "You guys, if you could produce anything, why, it would be different." He said, "Now I heard a preacher one time, or heard of him."
Said, "Old Sister (somebody) up here on the hill," said, "she was dying with cancer." And said, "There was a preacher come over here to Acton, Kentucky [was about thirty miles from there. And Woods looked over at me, and I shook my head], he said, "over at the Methodist campground."
He said, "This preacher was from out in Indiana." And he said, "And he come over there, and said … they said there was about 2,500 people gathered out there that night." And that's away back in the hills, you know. They come on horseback and everything to get there.

Han sa: "Ja, sir. Tilbake til å være forkynner." Han sa: "Jeg vil spørre deg om noe." Jeg sa: "Ja, sir. Hva er det?" Han sa: "Dere, hvis dere kunne produsere noe, ville det være annerledes." Han sa: "Nå, jeg hørte en forkynner en gang, eller hørte om ham."
Han sa: "Gamle Søster (noen) her oppe på haugen," sa han, "hun holdt på å dø av kreft." Og han sa: "Det kom en forkynner hit til Acton, Kentucky [var omtrent tretti mil herfra. Woods så bort på meg, og jeg ristet på hodet], han sa, "til metodistens leirplass."
Han sa: "Denne forkynneren var fra Indiana." Og han sa: "Han kom dit, og sa ... de sa det var omtrent 2,500 mennesker samlet der den kvelden." Og det er langt inne i åsene, vet du. De kom på hesteryggen og alt mulig for å komme dit.

And said, "He was there for three nights."
And said, "On the second night," said, "this old lady's sister lives up at a place called Campbellsville. And while this preacher was preaching, he looked back in the audience way back where this woman was and called her name, and said, 'Tonight, before you left home, you looked into a dresser drawer on the left hand side. You picked up a little handkerchief with a blue figure in the corner of it. You've got it in your pocketbook, and you've got a sister by the name of So-and-so, that's dying with cancer of the stomach. Go take that handkerchief and lay it on the woman, and she'll be made well.'
"Well," said, "about midnight that night we thought they had the Salvation Army up there on top of the hill." He said, "I never heard such a roar in my life, and they were screaming. [If any of you know, that was Brother Ben, and them, up there putting that handkerchief on the woman.]" And said, "We thought maybe the old lady died.
"And the next morning," said, "we went up there to see when they make arrangements for the funeral." And said, "She was sitting there at the table, her and her husband, eating fried apple pies, and drinking coffee."

"He var der i tre netter," sa han. "På den andre natten, bodde denne gamle damens søster i et område kalt Campbellsville. Mens predikanten forkynte, så han bakover i salen, hvor denne kvinnen satt, og ropte navnet hennes. Han sa: 'I kveld, før du dro hjemmefra, kikket du i en kommode på venstre side. Du plukket opp et lite lommetørkle med en blå figur i hjørnet. Du har det i vesken din, og du har en søster som heter Så-og-så, som døende av mageskreft. Gå og legg det lommetørkleet på henne, så skal hun bli frisk.'"
"Vel," sa han, "omtrent ved midnatt trodde vi at Frelsesarmeen var der oppe på toppen av åsen." Han sa: "Jeg har aldri hørt en slik larm i mitt liv, de skrek. [Hvis noen av dere vet, var det Bror Ben og de andre som la lommetørkleet på kvinnen.]" Han sa: "Vi trodde kanskje den gamle damen var død.
"Neste morgen," sa han, "gikk vi opp dit for å se når de skulle ordne med begravelsen." Han sa: "Hun satt der ved bordet, hun og mannen hennes, og spiste stekte epleterter og drakk kaffe."

You know what a fried apple pie is? A half-moon turnover? I'm sure I'm at home. So then … you know, I like that with molasses on it, see. And I don't like to sprinkle. I baptize, you know. I really pour it on them. I like plenty of molasses on my pie. So I just love them things.
And so then, she was eating this fried apple pie. And said, "The day before there, she was in such a fix till we couldn't even … they could no more put her on the bed pan; that they had to just use a draw sheet." And said, "Me and my wife went up there, and changed her bed twice a day."
And said, "The doctor give her up about six weeks before that, and just give her enough Phenobarbital to last her until she was gone. The cancer … they opened her up, and just covered her over." Said, "There's no need of fooling with her anymore." And said, "And you know, she was sitting there eating, and jumped up, and run shook hands with us." And said…
I said, "You don't say so."
Said, "Yes." Said "Now…" And said, "If you don't believe it," said, "you go right up there and see. She'll tell you herself," See, he was preaching back to me then. Let him testify a while.

Vet du hva en stekt eplepai er? En halvmåneformet kake? Jeg føler meg hjemme. Så … du vet, jeg liker den med melasse på. Og jeg liker ikke å drysse; jeg døper, skjønner du. Jeg heller virkelig masse på. Jeg liker rikelig med melasse på paien min. Jeg elsker virkelig de greiene.
Så, hun spiste denne stekte eplepaien. Og hun sa: "Dagen før der var hun i en slik forfatning at vi ikke engang … de kunne ikke engang legge henne på bekken; de måtte bruke et laken." Og hun sa: "Min kone og jeg dro opp dit og skiftet sengen hennes to ganger om dagen."
Hun sa: "Legen ga henne opp omtrent seks uker før det, og ga henne bare nok Phenobarbital til å vare til hun var borte. Kreften … de åpnet henne, og bare dekket henne til." Hun sa: "Det var ikke noe vits i å prøve å hjelpe henne mer." Og så sa hun: "Og du vet, hun satt der og spiste, hoppet opp, løp og hilste på oss."
Jeg sa: "Du tuller?"
Hun sa: "Ja." Og sa: "Hvis du ikke tror meg," sa hun, "gå rett opp dit og se. Hun vil fortelle deg selv." Ser du, han forkynte tilbake til meg da. Jeg lot ham vitne en stund.

I said, "Oh, you don't believe that, do you?"
He said, "Sure." Said, "If you don't believe it, you go right up there on the hill and find out. I'll take you up there."
I said, "Uh-huh." Said, "No." I said, "I'll take your word for it," see. I said, "I'll take your word for it." I said, "Say, who was that guy?"
"I don't know." Said, "He's from out in Indiana, and they said he's going to come down here again." Said, I'm going to him when he comes." Said, "I'm going to walk up to him and say, 'I want to tell you something, preacher. Tell me how in the world that you knew that, when you was never in this country before.'" (I hadn't been, see.) Said, " 'How would you ever know that?'"
I said, "Yes, sir. I sure hope you meet him." I said, "I hope he helps you."
And he said, "Well, I'm going." He was chewing tobacco, you know, and he spit down like that, and leaves…

Jeg sa: "Å, du tror vel ikke på det, gjør du?"
Han svarte: "Jo, selvfølgelig. Hvis du ikke tror på det, kan du gå opp på den åsen og sjekke selv. Jeg kan ta deg med dit."
Jeg sa: "Nei, takk. Jeg tar ditt ord for det." Jeg spurte: "Hvem var den fyren?"
"Jeg vet ikke," sa han. "Han kommer fra Indiana, og de sier at han skal komme hit igjen. Jeg skal gå til ham når han kommer." Han fortsatte: "Jeg skal gå rett opp til ham og si, 'Jeg vil fortelle deg noe, forkynner. Fortell meg hvordan du visste det, når du aldri har vært i dette området før.'" (Jeg hadde ikke vært der, ser du.) Han la til: "'Hvordan kunne du vite det?'"
Jeg svarte: "Ja, jeg håper du møter ham. Jeg håper han kan hjelpe deg."
Han sa: "Vel, jeg skal dit." Han tygget tobakk og spyttet ned på bakken, og blader...

And I said, "And you mean to tell me now … back to this tree." I said, "I'm amazed at that." And I said, "You know, we haven't even had a cool night---no frost nor nothing." And I said, "Those leaves are dropping off of that tree on the ground. And that's why we come over here---out of them flat woods, where the leaves are dropping down, drying, and to get in these hollows here, where they fall in the water and get wet." I said, "And you … what in the world is them leaves dropping off that tree for?"
"Well," he said, "the life left them."
I said, "The what?"
He said, "The life left them."
"Left the leaf?"
"Yeah." He said, "That's what makes it drop off."
I said, "Well, we haven't had any frost, or any sign of any cold weather."
He said, "Well, it just … it leaves them."
And I said, "Well, what happens to the life?"
He said, "It goes down to the root of the tree."
I said, "What do you mean?"
Said, "Well, the winter would freeze it and it would kill that germ of life in the tree."
And I said, "Then it goes down to the root of the tree to hide there, until when?"
He said, "Till springtime."
"And it brings you up another mess of apples, and a bunch of leaves?"
"Yes, sir."

Jeg sa: "Og du mener å fortelle meg nå ... tilbake til dette treet." Jeg sa: "Jeg er forbauset over det." Så sa jeg: "Du vet, vi har ikke engang hatt en kjølig natt - ingen frost eller noe." Jeg fortsatte: "Disse bladene faller av treet og ned på bakken. Det er derfor vi kom hit - ut av de flate skogene, hvor bladene faller av og tørker, for å komme til disse dalene her, hvor de faller i vannet og blir våte." Jeg sa: "Og hvorfor i all verden faller disse bladene av treet?"
"Vel," sa han, "livet har forlatt dem."
Jeg sa: "Hva?"
Han sa: "Livet har forlatt dem."
"Forlot livet bladet?"
"Ja," sa han, "det er det som får det til å falle av."
Jeg sa: "Men vi har ikke hatt frost eller noen tegn på kaldt vær."
Han sa: "Vel, det bare ... forlater dem."
Jeg spurte: "Hva skjer med livet da?"
Han svarte: "Det går ned til treets rot."
Jeg spurte: "Hva mener du?"
Han forklarte: "Vinteren vil fryse det og drepe livskraften i treet."
Jeg sa: "Så det går ned til røttene for å skjule seg, inntil når?"
Han svarte: "Til våren."
"Og da gir det deg en ny mengde epler og en haug med blader?"
"Ja, sir."

"Huh," I said, "that's strange." I said, "I'd like to ask you something."
He said, "Yes, sir."
I said, "What intelligence tells that tree---that life in that tree---that wintertime's a-coming? And if you don't get out of these limbs and get down here, and covered with these roots, that you'll die; and that life obeys that intelligence, and goes down into the root of the tree, and stays down there until the wintertime's past; and then brings up a leaf again?" I said, "What intelligence does that, sir?"
And he said, "Oh, it's a nature."
I said, "What is nature?"
He said, "Well, it just actually does that." He seen my point, see, and he's trying to hide from it. He said, "Well, you see…"

"Hmm," sa jeg, "det er merkelig. Jeg har lyst til å spørre deg om noe."
Han sa, "Ja, vær så god."
Jeg spurte, "Hvilken intelligens forteller det treet---livet i det treet---at vinteren nærmer seg? Og hvis det ikke forlater grenene og trekker seg ned til røttene, vil det dø. Hva slags intelligens adlyder det, går ned til røttene og blir der til vinteren er over, og så kommer opp med et nytt blad igjen? Hva slags intelligens gjør det?"
Han svarte, "Å, det er naturen."
Jeg spurte, "Hva er naturen?"
Han sa, "Vel, det bare gjør det." Han forsto poenget mitt, ser du, og prøvde å unngå det. "Vel, ser du…"

I said, "Well, I tell you what. Let's take a bucket of water, and set it out here on that oak post. And now in the middle of August, it'll run down to the bottom of the post, and stay there till spring, and come back and fill the bucket up again. Will it do that?"
He said, "No, no."
And I said, "Well, tell me what intelligence? It's got to be an intelligence now, because the tree has no intelligence. It has to be an intelligence to make that life go from the tree up here in the branches down to the roots; and an intelligence to tell it it's time to come back up again."
He said, "I just hadn't thought of that."
And I said, "Now, you think on that a long time. And when you find out what intelligence that tells that sap in the tree, that life, to go down in the roots and hide, or it will die; then I'll tell you the intelligence that told me who that woman was, and what to do to save her life."
He said, "You're not the preacher?"
I said, "I am."

Jeg sa: "La oss ta en bøtte med vann og sette den her på den eikeposten. Nå, midt i august, vil det renne ned til bunn av posten og forbli der til våren, for deretter å komme opp og fylle bøtten igjen. Vil det gjøre det?"
Han sa: "Nei, nei."
Og jeg sa: "Vel, fortell meg hvilken intelligens? Det må være en intelligens nå, fordi treet har ingen intelligens. Det må være en intelligens som får livet til å gå fra treet her oppe i grenene ned til røttene; og en intelligens som sier at det er på tide å komme opp igjen."
Han sa: "Jeg har bare ikke tenkt på det."
Og jeg sa: "Nå, tenk på det lenge. Og når du finner ut hvilken intelligens som forteller sevjen i treet, det livet, å gå ned i røttene og gjemme seg, ellers vil det dø; da skal jeg fortelle deg intelligensen som fortalte meg hvem den kvinnen var, og hva jeg skulle gjøre for å redde hennes liv."
Han sa: "Du er ikke forkynneren?"
Jeg sa: "Jo, det er jeg."

There. Show me … "Thou will show me the path to life," though it be so simple. And there on his knees, with his hat off, I led him to Christ. "Show me thy path of life" to an ignorant farmer, that probably couldn't write his own name. But God has a way to take a path of life, to lead him to that. And brethren, we are hanging on the tree of life. And some day this old leaf is going to drop off.
But there will come a resurrection some day. A great millennium lays ahead of us, a great resurrection. We'll come back again some day, because we have eternal life. We understand it from the way of a word. If we had time, you know, how it is. We could approach it by many ways. People … some time you have to use different methods to get to a person.

Der. Vis meg ... "Du vil vise meg livets vei," selv om det er så enkelt. Og der, på kne med hatten av, ledet jeg ham til Kristus. "Vis meg Din livsvei" til en uviten bonde som sannsynligvis ikke kunne skrive sitt eget navn. Men Gud har en måte å vise livets vei på, for å føre ham dit. Og brødre, vi henger på Livets tre. En dag vil dette gamle bladet falle av.
Men det vil komme en oppstandelse en dag. Et stort tusenårsrike ligger foran oss, en stor oppstandelse. Vi kommer tilbake igjen en dag, fordi vi har evig liv. Vi forstår det fra Ordet. Hvis vi hadde mer tid, vet du hvordan det er. Vi kunne nærme oss det på mange måter. Noen ganger må man bruke forskjellige metoder for å nå en person.

Last year I went down, I thought, "I'll go hunt on the old man's place again." I drove up to the place, and weeds was growed up all around it. I seen an elderly lady sitting on the porch, peeling apples off of the same tree. I walked up. I said, "How do you do?"
She said, "How do you do, sir?"
And I said… I'd seen big posted signs all around before I got in there. And I said, "I wonder if it would be possible that I could hunt squirrel."
She said, "Sir, when my husband was living he was very odd. He posted the grounds." And said, "I have some boys … lives up in Kentucky, up in Louisville, Kentucky. Said, "And they come down to hunt."
I said, "I understood that. He told me that. Could I see him?"
She said, "He's gone on."
I said, "You don't mean so."
"Yes."
I said, "Well he told me when he was living that I could hunt."
She said, "Who are you?"
I said, "I'm Brother Branham."
She dropped her pan. She grabbed me by the hand. She said, "Brother Branham, he's in glory now." She said, "He lived a staunch Christian life from the hour."
I said, "And you're peeling apples from that same tree." I said, "The apples come back again, didn't they?" I said, "So will he some time, in the great resurrection."

I fjor tenkte jeg: "Jeg drar for å jakte på den gamle mannens eiendom igjen." Jeg kjørte opp til stedet og så at ugress hadde vokst opp rundt omkring. Jeg så en eldre dame sitte på verandaen og skrelle epler fra det samme treet. Jeg gikk bort og sa: "God dag."
Hun svarte: "God dag, sir."
Jeg hadde sett mange skilter med "ingen adgang" før jeg kom inn, så jeg spurte: "Er det mulig at jeg kan få jakte ekorn her?"
Hun sa: "Sir, da min mann levde, var han veldig spesiell. Han satte opp disse skiltene." Hun sa videre: "Jeg har noen gutter som bor i Kentucky, nærmere bestemt Louisville. De kommer ned for å jakte."
Jeg sa: "Det forstår jeg. Han fortalte meg det. Kan jeg få møte ham?"
Hun svarte: "Han har gått bort."
Jeg svarte: "Du mener ikke det?"
"Jo," sa hun.
Jeg sa: "Han fortalte meg når han levde at jeg kunne jakte her."
Hun spurte: "Hvem er du?"
Jeg sa: "Jeg er Bror Branham."
Hun slapp pannen og grep hånden min. Hun sa: "Bror Branham, han er i herligheten nå." Hun fortsatte: "Han levde et trofast kristent liv fra første stund."
Jeg svarte: "Og du skreller epler fra det samme treet. Eplene kom tilbake igjen, ikke sant?" Jeg la til: "Det vil han også gjøre, i den store oppstandelsen."

And brother, sister, we can't afford to let people that we love, and who Christ died for, get away from this life, to die without life eternal. Let's do everything we can, to get them into that place where that they can rise again in the resurrection. "Thou will show me the path of life."
You brethren are able to do it to your congregations, because many of you are studied ministers, and theologians. I don't have that ability. But my little … I have no ability, but a little gift that was given me---like to pull myself into a certain gear, that where the people … what they're thinking, what they're doing, and what should be done, that's a little way of my ministry. It's just one of the little paths that God lets me use, to bring his children over to that side.
And I'm joining mine with yours, now. And let's show the people the path of life that they might find the way of the Lord. And He said here, "For there's joy in the presence of God." There's joy, as we walk down this path, looking from side to side. The resurrection of the trees, the leaves, everything, speaks of God. So let's us be as God's creatures, speaking of God in everything that we do, or say. Let it shine forth to his glory. God bless you. Let us bow our heads just a moment now.

Bror, søster, vi har ikke råd til å la mennesker vi elsker, og som Kristus døde for, miste denne tilværelsen og dø uten evig liv. La oss gjøre alt vi kan for å lede dem til et sted hvor de kan stå opp igjen i oppstandelsen. "Du vil vise meg livets vei."
Dere, brødre, har muligheten til å gjøre dette for deres menigheter, fordi mange av dere er lærde forkynnere og teologer. Jeg har ikke den evnen. Men min lille gave ... Jeg har ingen evner, men en liten gave som ble gitt meg --- som å sette meg selv i et bestemt gir, hvor jeg kan forstå hva folk tenker, hva de gjør, og hva som bør gjøres. Det er en liten del av min tjeneste. Det er bare en av de små veiene Gud lar meg bruke for å bringe sine barn over på den andre siden.
Nå forener jeg min med deres. La oss vise folk livets vei, slik at de kan finne Herrens vei. Han sa her, "For det er glede i Guds nærvær." Det er glede mens vi vandrer på denne veien, ser fra side til side. Trærnes oppstandelse, bladene, alt taler om Gud. Så la oss være som Guds skapninger, og tale om Gud i alt vi gjør og sier. La det skinne til Hans ære. Gud velsigne dere. La oss bøye hodene et øyeblikk nå.

Lord Jesus, the great shepherd of the flock, I'm so glad, Lord, that You showed me the path of life. And I'm so glad to be walking down this grand old highway. I'm so thankful to have my arms joined with these brothers today, as we're standing by the side of the highway, screaming with our voices in all the talents that You've give us to that dying mass of humanity out there, to which You died for. Lord, help us will You please?
May each one of our lives be a tree, or something that will bring such conviction to the sinner and the unbeliever, that people … they might see the way of the Lord, and enter into the joys of the Lord. Grant it, Father. Bless us in our feeble efforts together. We thank You for this wonderful time of fellowship, this grand breakfast. And Father, we feel that we have just … our souls and our bodies are fed by the goodness of God.
Be with us, now, as we go further to go into more meeting, and be with us tonight, and may something be done that'll cause sinners to come quickly to the altar to be saved. May the sick be healed.
And those without the Holy Spirit, may they be baptized into the body of Christ. Grant it, Lord. We commit ourselves to You. We take our prayers, our faith, and we place them together, lay them upon your altar. And we send it to You, Lord. In the name of Jesus Christ, receive us. Amen.

Herre Jesus, den store hyrde for flokken, jeg er så glad, Herre, at Du har vist meg livets vei. Og jeg er så glad for å vandre på denne storslåtte gamle veien. Jeg er så takknemlig for å kunne stå sammen med disse brødrene i dag, mens vi står ved veikanten og roper med våre stemmer og de evnene som Du har gitt oss til denne døende massen av menneskeheten der ute, som Du døde for. Herre, vær så snill å hjelpe oss.
Måtte hvert av våre liv være et tre, eller noe som bringer slik overbevisning til synderen og den vantro, at mennesker ser Herrens vei og trer inn i Herrens gleder. Gi oss dette, Far. Velsign våre svake forsøk sammen. Vi takker Deg for denne vidunderlige tiden med fellesskap, denne flotte frokosten. Og Far, vi føler at både våre sjeler og våre kropper er mettet av Guds godhet.
Vær med oss nå, når vi går videre til flere møter, og vær med oss i kveld. Må det som skjer få syndere til raskt å komme til alteret for å bli frelst. Må de syke bli helbredet.
Og de uten Den Hellige Ånd, måtte de bli døpt inn i Kristi legeme. Gi oss dette, Herre. Vi overgir oss til Deg. Vi forener våre bønner og tro og legger dem på Ditt alter. Og vi sender dem til Deg, Herre. I Jesu Kristi navn, ta imot oss. Amen.

God bless you, my brethren. And I guess, now, one of the brethren will come for dismissing the church, or the congregation, formally, as it should be.
And while they're making up who's coming, I want to say I thank you for your fine attendance, and I'm sorry I've kept you here till right at noon time, almost five minutes after eleven by my watch here. And I could just sit and talk to you about great things I've seen happen---the Lord doing---over in the mission fields, and things of great … great things. Don't never be afraid. Just remember, God promised. God's got to keep his promise. He's just got to keep his promise. God bless you now. Brother Borders.

Gud velsigne dere, mine brødre. Jeg antar at nå vil en av Brødrene komme og formelt avslutte møtet, slik det bør gjøres.
Mens de avgjør hvem som skal komme, vil jeg takke dere for deres fine oppmøte, og jeg beklager at jeg har holdt dere her helt til nesten middagstid, fem minutter over elleve etter min klokke. Jeg kunne ha sittet og snakket med dere om store ting jeg har sett Herren gjøre på misjonsfeltene, og mange andre betydningsfulle hendelser. Vær aldri redd. Husk bare at Gud har gitt løfter, og Han må holde Sine løfter. Gud velsigne dere nå. Bror Borders.