Konferanser

Norsk tittel: Konferanser
Original tittel: Conferences
Dato: 1960-02-28
Sted: Phoenix, Arizona, USA

DENNE TALEN ER MASKINOVERSATT

Oppsett:

Engelsk:

Thank you very much, brother, the Lord bless you. Good evening, friends. It is a… [congregation claps] Thank you. That just makes me feel double welcome. And so nice to be here in Arizona tonight in this city of Phoenix, and this lovely tabernacle, with this fine fellowship, which I've looked forward to coming back since I was here last. And a few days ago it was mentioned, just before I went overseas, that … the possibilities of coming back to Phoenix, that none of the brethren was coming in this time. Well, that sure made me feel good, to know that I'd get to see my friends again out here. And while I was in Puerto Rico, in the Caribbean Islands, why, then when I returned I heard then that we was coming out here. And it certainly was a great privilege to get to come back.

Norsk:

Tusen takk, Bror, Herren velsigne deg. God kveld, venner. Det er en… [menigheten klapper]. Takk. Det får meg til å føle meg dobbelt velkommen. Det er så hyggelig å være her i Arizona i kveld, i denne byen Phoenix, og denne vakre tabernaklet, med dette fine fellesskapet, som jeg har sett frem til å komme tilbake til siden sist jeg var her. For noen dager siden, like før jeg dro utenlands, ble det nevnt mulighetene for å komme tilbake til Phoenix, siden ingen av brødrene kom denne gangen. Vel, det gjorde meg virkelig glad, å vite at jeg skulle få se vennene mine igjen her ute. Mens jeg var i Puerto Rico, på Karibiske øyer, fikk jeg høre at vi skulle komme hit. Det var virkelig et stort privilegium å få komme tilbake.

It always seems good to me when I come down across the mountains and see those deserts blooming and flowers beginning to come---after battling a snow storm for four days and then freezing up---and coming down here where it was nice and warm. It's just a little touch of heaven. This valley always has had an attraction for me since I was a little boy.
I remember my first visit to Phoenix. I was just about … well, I was about sixteen, seventeen years old. It's been around thirty years ago. And up on Sixteenth and Henshaw was a desert. That's where I stayed, up … just right out on an old country road. Rode down along an irrigation ditch coming into Phoenix. That's how I got down from the Henshaw Road coming into Phoenix. All gravel, just an old gravel road coming here. Certainly has changed,

Det føles alltid godt å komme ned fra fjellene og se ørkenene blomstre med blomster som spirer, etter å ha kjempet mot snøstorm i fire dager og deretter fryse, og så komme hit hvor det er deilig og varmt. Det er som en liten smak av himmelen. Denne dalen har alltid hatt en tiltrekning for meg siden jeg var en liten gutt.
Jeg husker mitt første besøk i Phoenix. Jeg var rundt seksten, sytten år gammel. Det er omtrent tretti år siden. Opp på Sixteenth og Henshaw var det en ørken. Der bodde jeg, rett ved en gammel landevei. Jeg syklet langs en vanningskanal som førte inn til Phoenix. Slik kom jeg ned fra Henshaw Road til Phoenix. Veien var bare grus, en gammel grusvei som førte hit. Det har virkelig forandret seg.

and there's people has changed. The valley has changed. Phoenix begins now at Apache Junction, coming this way.
It will continue to change if time goes on. That's the way we find everything in life---it changes. I've only found one thing that doesn't change: that's God. He doesn't change. I found Him around thirty years ago. I was running from Him when I come to Phoenix. But there's no need of running from Him---He knows where you are. And so then … but He has never changed and never failed to remain the same loving, sweet Saviour that I have … that I found. The only thing, in me, it just seems like He gets more dear to me each day as it goes by, because I'm getting just a little closer to Him. My life's running out, and I'm not the little boy I was a few years ago. But there's one great hope that I have: that's some day to return back to that again, only with immortal life, never to die.

Menneskene har forandret seg, og dalen har forandret seg. Phoenix begynner nå ved Apache Junction og strekker seg denne veien. Det vil fortsette å forandre seg så lenge tiden går. Slik er det med alt i livet—det forandres. Jeg har bare funnet én ting som ikke forandrer seg: Gud. Han forandrer seg ikke. Jeg fant Ham for omtrent tretti år siden. Jeg løp bort fra Ham da jeg kom til Phoenix, men det er ingen vits i å løpe fra Ham—Han vet hvor du er. Han har aldri forandret seg og aldri sviktet, Han er fortsatt den samme kjærlige, milde Frelseren som jeg fant. Det virker som om Han bare blir mer kjær for meg for hver dag som går, fordi jeg kommer nærmere Ham. Livet mitt ebber ut, og jeg er ikke den gutten jeg var for noen år siden. Men jeg har ett stort håp: å vende tilbake til det igjen, bare med evig liv, aldri å dø.

A few days ago, or some time ago I might say, I was combing what few hairs I had left. My wife said to me, she said, "Billy, you're almost bald-headed."
I said, "Yes." It was because, to start with, from a barber putting carbolic acid on my hair. It all come out, and then it never did come back right. I said, "But, Honey, I want to tell you, I haven't lost one of them."
She said, "Pray tell me where they're at."
I said, "Well, I will answer you if you'll answer me."
She said, "All right."
I said, "Where were they before I got them? They were bound to be a substance somewhere, and wherever they were before I received them, they are there waiting for me to come to them." Someday this … that is exactly right. Not one hair of our head but what's numbered. God knows all about it.

For noen dager siden, eller for en tid tilbake kan jeg si, kammmet jeg de få hårene jeg hadde igjen. Min kone sa til meg, "Billy, du er nesten skallet."
Jeg sa, "Ja." Det var fordi en barberer en gang brukte karbolsyre på håret mitt. Det falt av, og kom aldri tilbake som før. Jeg sa, "Men kjære, jeg vil fortelle deg at jeg ikke har mistet ett eneste hår."
Hun sa, "Hvor er de da?"
Jeg sa, "Vel, jeg skal svare deg hvis du svarer meg."
Hun sa, "Greit."
Jeg sa, "Hvor var de før jeg fikk dem? De måtte ha vært en substans et sted, og hvor enn de var før jeg fikk dem, er de der og venter på meg." En dag skal dette… det er helt riktig. Ikke et hår på vårt hode er tapt; Gud vet alt om det.

I slipped out a while ago, looking out to Camelback Mountain, and remembered as a little boy I rode a horse out there. I used to work up here above Wickenburg, went up with them to bring cattle down. I've often wondered how … if I could ever see a time that I could ever be that seventeen-, eighteen-year-old boy again. But God's Word teaches that I will be. There's nothing that God loses. He'll raise it up again at the last day. He promised that, Jesus did.
And then we're knowing that this life, no matter whatever happens in this life, all of our homes, our big city, our fine nation, this fine state of Cali… I better not say that, had I? The water rights are too… Arizona will fade and go away some day. All of our homes in this valley will be dust again, but our souls have immortality. When we're born again of the Spirit of God, God promised to raise us up again at the last day through His Son, Jesus Christ, and then we would be young forever. We'd never have to be sick no more, never have no more heartaches or sorrows. What a time that will be!
When He said in Revelation 21, "I saw a new heavens and new earth, for the first heaven and first earth was passed away, and there was no more sea," that's the one we're longing to go to, striving to go to.

For en stund siden gikk jeg en tur og betraktet Camelback Mountain. Jeg husker at jeg som gutt red på hest i det området. Jeg jobbet ofte her oppe over Wickenburg og hjalp til med å drive kveg. Jeg har ofte undret meg over om jeg noen gang kunne bli den 17–18 år gamle gutten igjen. Men Guds Ord lærer at jeg kan. Det er ingenting Gud mister; Han vil gjenoppvekke det på den siste dag. Jesus lovte det.
Vi vet at uansett hva som skjer i dette livet, vil våre hjem, våre store byer, vårt fine land, denne vakre staten... jeg bør kanskje ikke si det, bør jeg? Vannrettighetene er for viktige... Arizona vil en dag forsvinne. Alle hjemmene våre i denne dalen vil igjen bli til støv, men våre sjeler har udødelighet. Når vi blir født på ny av Guds Ånd, har Gud lovet å reise oss opp igjen på den siste dag gjennom Sin Sønn, Jesus Kristus. Da vil vi være unge for alltid, aldri mer bli syke, aldri mer ha hjerteverk eller sorg. Hvilken tid det vil bli!
I Åpenbaringen 21 sa Han: "Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer." Det er den vi lengter etter og streber mot.

And around the world as I go---preaching to the people, praying for their sick and afflicted, meeting my fine brethren of every church and every denomination, having great fellowship---I'm looking forward to the time when I shall meet them to never say good-bye again.
Today I was standing in Miller's Cafeteria, and the man who was taking care of the meat back there knew me. Then the boy, waiter, said, "Hello, Brother Branham." I sat down, and I met my friends, Brother and Sister Norman and their people from Tucson. A few moments, an elderly man and woman come up. And this lady, when they introduced themselves, was from Oakland; came over and going to be here for the meeting. They're probably present tonight. And she received, as I understand, the Holy Spirit two years before I was born. She's been preaching for forty one years, I think it is, the gospel.

Gjennom mine reiser rundt om i verden, hvor jeg forkynner for folket, ber for de syke og lidende, og møter mine kjære brødre i hver menighet og konfesjon, opplever jeg stor fellesskap. Jeg ser fram til den dagen når vi aldri mer skal måtte ta farvel.
I dag sto jeg i Millers Cafeteria, og mannen som tok seg av kjøttet der, kjente meg igjen. En kelner sa: "Hallo, Bror Branham." Jeg satte meg ned og møtte mine venner, Bror og Søster Norman, samt deres følge fra Tucson. Etter noen øyeblikk kom en eldre mann og kvinne bort til oss. Da de introduserte seg, viste det seg at denne damen var fra Oakland og kom over for å delta på møtet. De er sannsynligvis til stede i kveld. Hun fortalte at hun mottok Den Hellige Ånd to år før jeg ble født og har forkynnet evangeliet i 41 år, om jeg forstod riktig.

When I see people like that… And she said, "There's only one thing that worries me---I wish I could get out and keep going." My, I felt just about that big, standing beside of that woman. To think of an old saint, aged, and still, all that's in her, something cries out, "More God---if I could do something for Him." It should make us ashamed of ourselves. We should go right out into the field, start doing something for the Lord Jesus.
I want to thank our precious brother here tonight, and the board of this church, for inviting us and bringing us out here so we could associate and have great fellowship together, trusting that God will give us a great meeting. I think it's about fifteen days. My, can you put up with me that long? That'll be about as long as I ever held a meeting in my life---will be fifteen days, the longest meeting. I usually just stay three to five nights, and gone.

Når jeg ser folk som det ... Og hun sa: "Det er bare én ting som bekymrer meg---jeg skulle ønske jeg kunne komme meg ut og fortsette." Åh, jeg følte meg så liten stående ved siden av den kvinnen. Tenk, en gammel helgen, aldrende, og likevel er det noe i henne som roper, "Mer Gud---om jeg bare kunne gjøre noe for Ham." Det burde få oss til å skamme oss. Vi bør gå rett ut i felten og begynne å gjøre noe for Herren Jesus.
Jeg vil takke vår dyrebare bror her i kveld, og styret i denne menigheten, for å invitere oss og bringe oss hit slik at vi kan omgås og ha flott fellesskap sammen, i tillit til at Gud vil gi oss et stort møte. Jeg tror det varer omtrent femten dager. Kan dere holde ut med meg så lenge? Det vil være den lengste tiden jeg har holdt et møte i hele mitt liv---femten dager. Vanligvis holder jeg bare på i tre til fem netter, og så er jeg borte.

We was in Puerto Rico last week, or week before last, it was, I believe. We was in Kingston, Jamaica, and having about three thousand converts each night (and went to Puerto Rico), was there about three or four nights. Went to Puerto Rico for two nights, had three to four thousand each night there coming to the Lord. And here at Phoenix now for fifteen days. My, I just trust that the Lord will do something great for us.
And because of our coming together, I trust that it'll cause a revival, a real revival over the entire Maricopa Valley here, that there will be a revival in every church, and everywhere there'll break out the Spirit of God, of love and fellowship that'll be on its way to bring Jesus Christ, the Son of God, back to the earth again. Upon those thoughts, before I take a text, let us bow our heads for a word of prayer. Now, before we pray, would there be any like to be remembered in this prayer? If they would, just raise your hands up to God, inside or out. He sees and understands. Keep your thought in your mind now as we pray.

Vi var i Puerto Rico forrige uke, eller uken før, tror jeg. Vi var i Kingston, Jamaica, og hadde rundt tre tusen konvertitter hver kveld. Deretter dro vi til Puerto Rico og var der i tre-fire netter. Vi var i Puerto Rico i to netter, og hadde tre til fire tusen hver kveld som kom til Herren. Nå er vi her i Phoenix for femten dager. Jeg håper inderlig at Herren vil gjøre noe stort for oss.
Jeg håper vårt samvær her vil føre til en stor vekkelse over hele Maricopa-dalen, at det vil være en vekkelse i hver menighet, og at Guds Ånd vil bryte ut overalt, med kjærlighet og fellesskap som vil føre til at Jesus Kristus, Guds Sønn, kommer tilbake til jorden igjen. Med disse tankene, før jeg tar en tekst, la oss bøye våre hoder for en bønn.
Før vi ber, er det noen som ønsker å bli husket i denne bønnen? Hvis det er tilfelle, løft hånden til Gud, enten dere er innendørs eller utendørs. Han ser og forstår. Behold dette i tankene mens vi ber.

Our most gracious Father and God, who brought again the Lord Jesus from the dead, raised Him up on the third day, and presented Him to the church as the only mediator between God and man, the man Christ Jesus, Him leaving this most wonderful promise to us, that if we ask the Father anything in His name, He'll give it to us, it would be granted. So we come before thee tonight, Lord God, in the name of the Lord Jesus, Thy Son, to ask that You first will pardon us of every sin and every trespass that we have did against Thee.
And if we have sinned against our brother, or against our neighbor, or anyone, may the Holy Spirit reveal that to us at the beginning of this revival, that we might go and make these things right, that we might have clear hearts and clean hands and undefiled conscience before Thee that Thou could send us to the needy, those who are indifferent about God---our testimony would not be hindered, but the great Holy Spirit would go before us and help us to bring people to the Lord Jesus.

Vår nådige Far og Gud, Du som reiste Herren Jesus opp fra de døde, som løftet Ham på den tredje dagen og presenterte Ham for menigheten som den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, Kristus Jesus, som etterlot oss dette vidunderlige løftet: at hvis vi ber Faderen om noe i Hans navn, vil det bli gitt oss. Vi kommer derfor frem for Deg i kveld, Herre Gud, i Herrens Jesu navn, Din Sønn, for å be om at Du først tilgir oss hver synd og hver overtredelse vi har begått mot Deg.
Og hvis vi har syndet mot vår bror, vår nabo eller noen andre, må Den Hellige Ånd åpenbare det for oss ved begynnelsen av denne vekkelsen, slik at vi kan rette opp disse feilene. Måtte vi ha rene hjerter, rene hender og en uplettet samvittighet foran Deg, slik at Du kan sende oss til de nødlidende, de som er likegyldige overfor Gud—at vårt vitnesbyrd ikke blir hindret, men at Den Hellige Ånd går foran oss og hjelper oss å bringe mennesker til Herren Jesus.

We ask, Lord, that You'll bless this church and its pastor, and its board, and its members. Bless the body of Christ that's in the valley here, the members of every church.
And we pray not only for this church but for all, that there will come a great revival, and that the glory of God may be felt throughout the valley, and not only through the valley, but around the nations. And bring the Lord Jesus, as we see the time approaching. We'd ask, Lord, to remember those that are sick and afflicted, the shut-ins tonight, out in the hospitals and the convalescent homes and around. Let Thy Holy Spirit, Lord, minister graciously to them, through the name of the Lord Jesus.
Give unto us of Thy grace and Thy love, and give us Thy Word, Lord. May the Word each night be planted into our hearts, and the Holy Spirit water until we become real statures of God, members of His body, bringing forth love in such a measure that it would be so salty until all Phoenix would thirst to be like those Christians. For it is written of our Lord that He said these words, "Ye are the salt of the earth." And we realize that salt is a savor when it contacts. May we live such lives till our spirits will contact others and make them crave to be the people and live the life that the Holy Spirit lives through us.
Bless Thy Word as we read it tonight, and we pray that You'll establish it in our hearts, for we ask it in the name of the Lord Jesus, Thy Son. Amen.

Vi ber, Herre, at Du vil velsigne denne menigheten, dens pastor, styret og medlemmene. Velsign Kristi kropp her i dalen, medlemmene av hver menighet.
Vi ber ikke bare for denne menigheten, men for alle, at en stor vekkelse skal komme og at Guds herlighet skal kjennes over hele dalen, og ikke bare i dalen, men i nasjonene rundt. Bring Herren Jesus, når vi ser tiden nærme seg. Vi ber, Herre, at Du husker de som er syke og plaget, de som er innestengt i kveld, på sykehus og på rekonvalesenthjem og andre steder. La Din Hellige Ånd, Herre, tjene nådig til dem, i Herrens Jesu navn.
Gi oss Din nåde og kjærlighet og gi oss Ditt Ord, Herre. Måtte Ordet hver kveld plantes i våre hjerter, og Den Hellige Ånd vanne det, slik at vi blir virkelige guddommelige skikkelser, medlemmer av Hans kropp, som bringer frem kjærlighet i en slik grad at hele Phoenix vil tørste etter å være som disse kristne. For det er skrevet om vår Herre at Han sa disse ord: "Dere er jordens salt." Og vi forstår at salt er en savor når det kommer i kontakt. Må vi leve slike liv at våre ånder vil kontakte andre og få dem til å lengte etter å være de folkene og leve det livet som Den Hellige Ånd lever gjennom oss.
Velsign Ditt Ord når vi leser det i kveld, og vi ber at Du vil etablere det i våre hjerter, for vi ber om det i Herrens Jesu navn, Din Sønn. Amen.

Waiting inside and out, and around the walls… We know what it means to stand cramped and maybe stand a long time before the services start, so each night I'll try to hurry just quick as I can. But yet, I want to give ample time for the Holy Spirit to let the Word work, take its place in the heart, so that… You know, eternity's a long time. It never did begin or it never will end. We dropped down in time, but we'll be lifted into eternity one of these days or nights. And it will determine what stage of that---how we live here---what our outcome will be there, so let us be real deeply and sincerely every moment … that this would be the last message we'd ever hear in our lives.

Vi venter både inne og ute, og rundt veggene... Vi vet hva det betyr å stå trangt og kanskje vente lenge før møtene starter, så hver kveld vil jeg prøve å skynde meg så raskt jeg kan. Likevel vil jeg gi nok tid til at Den Hellige Ånd kan la Ordet virke og finne sin plass i hjertet, slik at... Dere vet, evigheten er lang. Den har verken en begynnelse eller slutt. Vi har falt ned i tiden, men en dag eller natt vil vi bli løftet inn i evigheten. Hvordan vi lever her vil avgjøre vår skjebne der, så vi må være dype og oppriktige hvert øyeblikk... som om dette var den siste beskjeden vi noen gang ville høre i våre liv.

I have chosen for a text tonight, found in the book of Isaiah, the first chapter, the eighteenth verse; and just for a while, after I read it, I pray the Holy Spirit give us the context of the Word.
Come now, … let us reason together, saith the Lord: though your sins be as scarlet, they shall be as white as snow; though they be red like crimson, they shall be white as wool.
I thought that would be a very appropriate thing to start out the service with tonight, and I want to take the text---if I should call it a text---of "Conferences." The prophet here has been called to… God said, "Come, and let us reason together. Let us just have a conference."

I kveld har jeg valgt en tekst fra Jesajas bok, første kapittel, attende vers. Etter at jeg leser den, ber jeg Den Hellige Ånd gi oss konteksten i Ordet:
Kom nå, ... la oss komme sammen for å se rim og råde, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.
Jeg syntes dette ville være en passende måte å begynne møtet på i kveld. Jeg vil ta utgangspunkt i teksten – om jeg kan kalle det en tekst – med tittelen "Konferanser." Profeten her er blitt kalt til... Gud sa: "Kom, la oss råde sammen. La oss holde en konferanse."

We've heard so much lately, in the last few years, about conferences. And what are conferences for? What's the reason for a conference? Usually a conference is held in a time of an emergency, when an emergency arises that the armies, or whatever, is … if it's a conference of that type, that the big men, the leaders, could get together and swap their ideas and reason out things, and work the best that they could for what they were working for---the cause, the purpose.
Many in here can remember a conference that I have in mind tonight. Was a few years ago, when they had what they called the "Big Four Conference." The free nations had come together and held a conference because that they was in emergency. At that time Germany was just about to take England; and the world, as it was, there was a state of emergency. And the Big Four powers of the free world met together, and they was trying to come upon some idea, something that they could put their hands on that they could change the strategy, to know how to win that war.

Vi har hørt mye om konferanser de siste årene. Og hva er egentlig formålet med en konferanse? Vanligvis holdes en konferanse i en nødsituasjon, når det oppstår en krise som krever at de ledende kreftene, om det er hærer eller andre, samles. Da kan de store mennene, lederne, møtes for å utveksle ideer, resonnere, og jobbe frem de beste løsningene for deres sak og formål.
Mange her kan huske en konferanse som jeg tenker på i kveld. For noen år siden holdt de det som ble kalt "De Fire Store Konferansen." De frie nasjonene samlet seg i en konferanse fordi de stod overfor en nødsituasjon. På den tiden var Tyskland i ferd med å overta England, og verden befant seg i en kritisk tilstand. De fire stormaktene i den frie verden møttes for å finne en strategi, noe som kunne endre situasjonen og hjelpe dem å vinne krigen.

I remember a minister friend of mine was in Louisville, and he was listening to the returns. Usually, when they have a conference of that type, the whole world was focused upon the outcome of that conference, because the whole world was involved in it. Usually, if there's not anything to your interest involved in the conference, why, you don't care about it. But let you have some interest in it, then you want to hear the returns, to hear what's taking place. This minister friend of mine was listening to the radio, and he was just walking the floor, listening at the speech, and, he said, someone knocked at the door.
And it was during the time that when we were having rough times. You couldn't have sugar in the coffee, and, well, we complained about that. Had to boil the coffee the second time, and we complained about that. Sometimes I wonder if we don't do a little bit too much complaining. When we think of having to boil the coffee twice and complaining about it---and men dying on the field. Young American blood being shed on the field, and blood of the nations poured out---and then we complain about some little sacrifice that we have to make. It seems like that … I hope this doesn't seem wrong, but we seem to be more or less an ungrateful people for the things that we do have. We don't put evaluation to the things that we do have.

Jeg husker en prestvenn av meg som var i Louisville og lyttet til rapportene. Vanligvis, når de har en konferanse av den typen, er hele verden fokusert på utfallet, fordi hele verden er involvert. Vanligvis, hvis det ikke er noe du er interessert i på konferansen, bryr du deg ikke om det. Men hvis du har en interesse i det, da vil du høre rapportene og følge med på hva som skjer.
Denne prestvennen min lyttet til radioen, og han gikk rastløst rundt mens han hørte på talen. Han fortalte at noen banket på døren. Det var også en tid hvor vi hadde det vanskelig. Man kunne ikke ha sukker i kaffen, og vi klaget over det. Vi måtte koke kaffen for andre gang, og vi klaget over det også. Noen ganger lurer jeg på om vi klager litt for mye. Når vi tenker på å måtte koke kaffen to ganger og klage over det---mens menn dør på slagmarken. Unge amerikanske liv ofres, og blod fra nasjonene flyter---og så klager vi over et lite offer vi må gjøre. Det virker som om... Jeg håper dette ikke virker feil, men vi synes å være et utakknemlig folk for det vi har. Vi verdsetter ikke de tingene vi har.

And this minister was pacing the floor and someone knocked at the door, and he went to the door to see what was going on. And there was … like a modern beatnik there, you know, with his whiskers all over his face, and dirty. And he said, "I'd like to talk to you a little while." Said, "I'm a poet. No one will buy my poetry; and you're an influential man in the city, and I feel if you'd go down and give me a little send-off, well, people would buy my poetry."
And he said, "My dear man, won't you come in and sit down just a moment?" He said, "I'm hearing the returns of the results of the Big Four Conference." And the young fellow wasn't interested in a conference; he was only interested in his own poetry. And he wouldn't even listen to the minister, till the minister had to take him to the door and make him sit on the porch until he had heard the returns; because it seemed the only thing in life to him was to sell this poetry that he had written.

Denne presten gikk frem og tilbake i rommet da noen banket på døren. Han åpnet for å se hva som foregikk. Der sto en moderne beatnik, skitten og med skjeggstubber over hele ansiktet. Han sa: "Jeg vil gjerne snakke med deg en stund. Jeg er poet, men ingen kjøper poesien min. Du er en innflytelsesrik mann i byen, og jeg føler at hvis du kunne gi meg en anbefaling, ville folk kjøpe diktene mine."
Presten svarte: "Min kjære mann, vil du ikke komme inn og sette deg ned et øyeblikk? Jeg venter på resultater fra Big Four-konferansen." Den unge mannen var ikke interessert i konferansen, bare sin egen poesi. Han hørte ikke etter hva presten sa, så presten måtte til slutt føre ham ut til verandaen og få ham til å sitte der til han hadde fått med seg resultatene. For poeten virket det som om det eneste viktige i livet var å selge diktene sine.

And then we could think of another conference. There was the Geneva Conference. We all remember the Geneva Conference, how that they selected that beautiful place. I've been there several times, and it's certainly a pretty place, in Geneva. And in the Geneva Conference and the results of that conference… And then recently, the Paris Conference. We remember the great Paris Conference, another great historical marker. And then, now our own beloved President Dwight Eisenhower, he's visiting the free world, conference after conference after conference. Khrushchev, he's also out, conference after conference after conference.

Vi kan også tenke på en annen stor konferanse: Genève-konferansen. Vi husker alle Genève-konferansen og hvordan de valgte det vakre stedet. Jeg har vært der flere ganger, og det er virkelig en nydelig plass i Genève. Resultatene av Genève-konferansen var betydelige. Nylig har vi også hatt Paris-konferansen, en annen kjent historisk begivenhet. Vår kjære president, Dwight Eisenhower, har nylig besøkt den frie verden, og deltatt på den ene konferansen etter den andre. Khrusjtsjov deltar også i konferanse etter konferanse.

Why? Because, it looks like that there is a state of emergency coming on. The world is in such a shape till any little nation could destroy the whole earth. Man has achieved by his scientific researches, and he's got beyond gunpowder and poison gas. He's got into hydrogen bombs and nuclear weapons, and so forth, that they could rise a submarine up out of the ocean somewhere and destroy the world. And everyone's getting afraid. That's why they're holding conferences, trying to get together and find out what we must do.
God also has conferences. God holds conferences when emergency arises. Let us look into some of those conferences. The first one that I can call, when emergency arose, was, we would call it, the Eden Conference. When word reached heaven that God's children had fallen, there immediately something had to be done, because His own son and His own daughter had fallen from grace. And there was a case and a stage of emergency. If man ever existed, there had to be something done.

Hvorfor? Fordi det ser ut som om det er en nødssituasjon på vei. Verden er i en slik tilstand at en hvilken som helst liten nasjon kunne ødelegge hele jorden. Mennesket har gjennom vitenskapelige fremskritt gått forbi krutt og giftgass. Vi har nå hydrogenbomber og atomvåpen som kan heve en ubåt opp fra havet og tilintetgjøre verden. Alle begynner å bli redde. Derfor holder de konferanser, i et forsøk på å komme sammen og finne ut hva vi må gjøre.
Gud har også konferanser. Gud holder konferanser når nødssituasjoner oppstår. La oss se på noen av disse konferansene. Den første jeg kan nevne, når en nødssituasjon oppsto, var det vi kan kalle Eden-konferansen. Da meldingen nådde Himmelen at Guds barn hadde falt, måtte noe gjøres umiddelbart fordi Hans egen sønn og Hans egen datter hadde falt fra nåden. Det var en nødsituasjon. Hvis mennesket skulle fortsette å eksistere, måtte noe gjøres.

I can imagine God, our Father, down in the garden of Eden, looking around to find a certain tree, to where He could call His children up in His presence under this tree. He selected a place. And He called that conference, and He stood Adam and Eve and the serpent, and there was a conference held.
They had trespassed His laws, and His laws were just and the penalty must be paid. And how are they going to live after the death sentence hangs on them? And there was a conference held, and there was a propitiation made for that sin. And temporarily---until the woman's seed was to bruise the serpent's head, that would pay the full penalty of sin---there was a lamb sacrifice, until that time to be fulfilled.
And there was something that was achieved, there was something done that was great---a way that man could be saved again.

Jeg kan forestille meg Gud, vår Far, nede i Edens hage, lete rundt for å finne et bestemt tre hvor Han kunne kalle Sine barn inn i Sin nærhet. Han valgte et sted. Og Han kalte den konferansen, og der stod Adam, Eva og slangen, og det ble holdt en konferanse.
De hadde overtrådt Hans lover, som var rettferdige, og straffen måtte betales. Hvordan skulle de leve med en dødsdom hengende over seg? En konferanse ble holdt, og det ble gjort en forsoning for den synden. Midlertidig - inntil kvinnens ætt skulle knuse slangens hode og betale hele syndens straff - ble et lam ofret, inntil den tiden var oppfylt.
Noe betydningsfullt ble oppnådd; det ble gjort noe stort - en måte for mennesket å bli frelst igjen.

I'm so glad that they had a conference. If they'd've had no conference, where would we have been tonight? There was something done. Agreements was met, and bylaws was made, and they went forward. That first conference meant the difference between life and death to the human race.
And then, let's call another conference. There was a time when there was a prophet that knowed the Lord God as his Saviour; and he had misbehaved himself, and tried to do it in his own way. May I stop here just for a moment to say this, my brother, or my sister? Any time that any person ever tries to do God's word or will in their own way, they need a conference right quick with God, because they're wrong. There's only two ways to do anything---that's right and wrong. That's your way, and God's way. Your way is always wrong.
Moses found out that his way didn't work. And as Moses learned the hard way, so have I learned it that way. No doubt but many of the people here tonight, sitting here or standing here, has learned it the same way. It's a hard way. It's best to surrender your will to God's will, and hold a conference with Him.

Jeg er så glad for at de hadde en konferanse. Hvis de ikke hadde hatt en konferanse, hvor ville vi vært i kveld? Noe ble gjort. Avtaler ble inngått, og vedtekter ble etablert, og de gikk videre. Den første konferansen betydde forskjellen mellom liv og død for menneskeheten.
La oss så kalle sammen en ny konferanse. Det var en tid da det var en profet som kjente Herren Gud som sin Frelser; han hadde oppført seg dårlig og forsøkt å gjøre det på sin egen måte. La meg stoppe her et øyeblikk for å si dette, min bror eller søster: Enhver som forsøker å gjøre Guds Ord eller vilje på sin egen måte, trenger straks en konferanse med Gud, for de tar feil. Det finnes bare to måter å gjøre noe på—riktig og galt. Det er din måte og Guds måte. Din måte er alltid feil.
Moses fant ut at hans måte ikke fungerte. Og på samme måte som Moses lærte det på den harde måten, har jeg også lært det slik. Det er ingen tvil om at mange her i kveld, enten sittende eller stående, har lært det samme. Det er en hard vei. Det er best å overgi din vilje til Guds vilje, og holde en konferanse med Ham.

And when… We find out that Moses, in his great schooling and his intellectual learning---smart, intelligent---he was so shrewd till he could teach the teachers. I'm not trying to support ignorance, but I think that when we get that way we're in the most dangerous stage we can get into---when we get so smart that we know more than everybody else. That's what's the matter with the world today. That's what's the matter with the nations today. Each one's trying to get smarter than the other. That's what's the matter with the people today. We're trying to out-smart something.
We're trying even in our churches to see how greater a steeple we can build, the better class, as we'd call it, to get in, the better dressed. Taking away the real jewels and nuggets of the gospel, and compromising upon them. Instead of the altar, a handshake; instead of the baptism of the Holy Spirit, we've compromised to a handshake; or a baptism by immersing to the sprinkling of some water. Anything to get our own plan in it, but it will never work. It never did work, and it never will work. God's way is always right. Got to be His way, is the only way.
Moses, in all of his great military mind and how that he could achieve, he thought murder was the question … or, murder was the way, and he slew an Egyptian. And his very beginning, he found himself defeated.

Og når... Vi ser at Moses, med sin omfattende utdannelse og intellektuelle lærdom—smart og intelligent—var så skarpsindig at han kunne undervise lærerne. Jeg prøver ikke å støtte uvitenhet, men jeg tror at når vi blir sånn, er vi på det farligste trinnet vi kan nå—når vi blir så smarte at vi tror vi vet mer enn alle andre. Det er det som er problemet med verden i dag. Det er det som er problemet med nasjonene i dag. Hver enkelt forsøker å overgå den andre i smarthet. Det er også problemet med menneskene i dag. Vi prøver å ut-smart noe.
Selv i våre menigheter prøver vi å vise hvor høye spir vi kan bygge, og tiltrekke oss en bedre klasse, som vi kaller det, med bedre klær. Vi tar bort de virkelige juvelene og skattene i evangeliet og inngår kompromisser med dem. I stedet for alteret, tilbyr vi et håndtrykk; i stedet for åndsdåpen, har vi gjort det til et håndtrykk; eller fra dåp ved neddykkelse til å sprute litt vann. Vi gjør alt for å få inn våre egne planer, men det vil aldri fungere. Det har aldri fungert, og det vil aldri fungere. Guds vei er alltid rett. Det må være Hans vei, det er den eneste veien.
Moses, med sitt store militære sinn og hvordan han kunne oppnå ting, trodde mord var løsningen... eller, at mord var veien, og han drepte en egypter. Allerede fra begynnelsen oppdaget han at han var beseiret.

I might say this: there's a many minister tonight in the land, and in other lands, and many Christians tonight, that in their heart they really want to serve God, but they find themselves defeated because they take their own intellectual conception of the gospel. Just join church, or do some good thing, or give someone some clothes, or do a little good deed---if that's all that it took, then the Eden Conference was in vain, and the death of the Lord Jesus was in vain. God laid a program down and we've got to come to that program; and sooner we get to that, the better the church will achieve the purpose of God---when we get to God's program.

Det er mange forkynnere i kveld både her i landet og i andre land, og mange kristne som i hjertet virkelig ønsker å tjene Gud, men som føler seg beseiret fordi de baserer sin forståelse av evangeliet på intellektuelle ideer. De mener at det å bare bli med i menigheten, gjøre noe godt, gi bort noen klær eller utføre en liten god gjerning er nok. Hvis det var alt som krevdes, var konferansen i Eden meningsløs, og Herrens Jesu død var forgjeves. Gud har lagt frem et program, og vi må følge dette programmet; jo raskere vi gjør det, desto bedre vil menigheten oppnå Guds hensikt—når vi følger Guds program.

Moses tried to work it out in his own way, and he found that he was wrong. And by doing so, like many others---who backslide from one revival to another, going up and trying to impersonate a Christian, or standing and making some kind of a sign, or some declaration of creed that we recite---we find ourselves in a few days defeated, because we're trying to do it in ourselves. It'll never work. We must meet God's program word by word, letter by letter.
See, anything that you try to do with a intellectual mind is so contrary to the Spirit. The intellectual mind thinks it has to be smart and wise. The Holy Spirit is humble. Break down all you ever knowed. Walk sweet and humble before the Lord, loving Him with all your heart, with all your mind, and with all your strength. There's where the Holy Spirit works. Makes you do things that you didn't think you ever would do. It'll make you repent, and go back and shake hands and make up with people. Like you could join church and still call yourself a Christian, and hate down in your heart; but you can't be led of the Holy Spirit and do that. You can't do it. You can't cheat, you can't lie, you can't pull shady deals. It's got to be out and above board and the Holy Spirit's approval on it.

Moses forsøkte å løse det på sin egen måte, men oppdaget at han tok feil. Slik er det også med mange andre—de som viker bort fra den ene vekkelsen til den andre, prøver å etterligne en kristen, eller fremsetter en slags trosbekjennelse—finner vi oss selv i nederlag etter noen få dager, fordi vi prøver å gjøre det av egen kraft. Det vil aldri fungere. Vi må følge Guds program ord for ord, bokstav for bokstav.
Alt man prøver å gjøre med en intellektuell tilnærming er så motstridende til Ånden. Den intellektuelle tanken mener den må være smart og vis. Den Hellige Ånd er ydmyk. Bryt ned alt du noen gang har visst. Gå søtt og ydmykt for Herren, elsk Ham av hele ditt hjerte, av hele ditt sinn og med all din styrke. Det er der Den Hellige Ånd virker. Den får deg til å gjøre ting du aldri trodde du ville gjøre. Den får deg til å angre, gå tilbake til folk, og ta dem i hånden for å gjenopprette forholdet. Du kan gå i menigheten og kalle deg kristen, og samtidig hate i ditt hjerte; men du kan ikke være ledet av Den Hellige Ånd og gjøre det. Du kan ikke gjøre det. Du kan ikke jukse, du kan ikke lyve, du kan ikke begå uærlige handlinger. Det må være åpent og ærlig med Den Hellige Ånds godkjennelse.

Moses tried, but he failed. God had called him, and there's no doubt in the hearing of my voice there may be many people that God's called the same way. But we try to appease that by joining church, or doing something religious. It'll never satisfy. You need a conference with God. So Moses (God determined, because He'd elected him to do so), He wandered in the desert. And one day, on the back side of the desert, God decided to call his runaway prophet, and He selected a certain tree. I've always wondered, "Wonder what He put on that tree that it didn't burn up?" The leaves were popping and cracking, and the fire burning. I don't know how long it had burned, but it didn't burn. It was God's selected place to meet His prophet.

Moses prøvde, men han mislyktes. Gud hadde kalt ham, og det er ingen tvil om at blant de som hører min stemme, kan det være mange som Gud har kalt på samme måte. Men vi prøver å tilfredsstille denne kallet ved å bli med i en menighet eller gjøre noe religiøst. Det vil aldri tilfredsstille. Du trenger en konferanse med Gud. Så Moses, han vandret i ørkenen fordi Gud hadde bestemt det, siden Han hadde utvalgt Ham. En dag, på baksiden av ørkenen, bestemte Gud seg for å kalle tilbake sin bortløpne profet, og Han utvalgte et bestemt tre. Jeg har alltid lurt på, "Hva satte Han på det treet så det ikke brant opp?" Bladene spraket og knirket, og flammene brant. Jeg vet ikke hvor lenge det hadde brent, men det brant ikke opp. Det var Guds utvalgte sted for å møte Sin profet.

God selects the place to have His conferences. Just as the kings and the rulers of the nations select their places for conferences, God selects His place. It's my honest prayer that your seat tonight, or your standing place, is God's selected place for you; that He can talk to you, speak to you, do something or say something that would attract your attention, that He could hold your attention just for a few moments.
Moses walked up to the burning bush, watching, and beholding what a sight it was, to see a bush that was burning and yet it did not consume. And when he walked up to the burning bush, he got orders, "Take off your shoes, Moses, for the ground that you're standing on is holy ground." Moses obeyed by taking off his shoes.

Gud velger stedet for Sin konferanse. Akkurat som konger og nasjonale ledere velger sine konferansesteder, velger Gud sitt sted. Det er min oppriktige bønn at din plass i kveld, enten du sitter eller står, er Guds utvalgte sted for deg; at Han kan snakke til deg, tale til deg, gjøre noe eller si noe som vil fange din oppmerksomhet, slik at Han kan holde deg engasjert i noen øyeblikk.
Moses gikk mot den brennende busken og så det utrolige synet av en busk som brant uten å bli fortært. Da han nærmet seg busken, fikk han beskjed: "Ta av deg skoene, Moses, for bakken du står på er hellig grunn." Moses adlød og tok av seg skoene.

We notice one thing---that when men has conferences of the nations, they get together and they find a big place, and they feast and they have great dinners, and they sit at the table, and they have sociable drinks; and they get ready and go out from there to try to accomplish what they have selected in their minds to do. How different it is from God's conferences. Men don't come together in God's conferences to eat; they come together to fast and to pray, and to receive orders and go forward with it.

Vi legger merke til én ting—når mennesker har konferanser for nasjoner, samles de på et stort sted hvor de holder festmåltider, har store middager, sitter ved bordet og nyter sosiale drikker. Deretter fortsetter de for å forsøke å oppnå det de har bestemt seg for. Hvor annerledes det er med Guds konferanser. Mennesker kommer ikke sammen på Guds konferanser for å spise; de kommer sammen for å faste og be, motta ordre og deretter gå frem med dem.

Moses, coming on top of the mountain for these forty days, and he'd been up there getting the commandments, or afterwards. Knew what it was to meet God, knowed what it was to have a conference with God, so he waited his forty days. It was easy after he had once had a conference with God. Men whoever have a conference with God (or women), knows what it means to forsake food sometimes, forsake water, forsake the things of the world, forsake everything else, to come apart with God to hold a conference.
Moses on this first conference, the burning bush, he received orders from God. "I'm the God of your fathers, and I've heard the cries of my people, and I'm sending you down to deliver them. I want you to go down into Egypt." Look what simple reasons He used.
Moses begin to make excuses, and said, "I'm not … I'm slow of speech," and so forth. So He told him that He'd be with him, and the angel of God would go before him, and signs and wonders that He would do. So he was ready then to go.

Moses var på toppen av fjellet i førti dager og mottok budene. Han visste hva det betydde å møte Gud, ha en konferanse med Gud, så han ventet sine førti dager. Det var enkelt etter at han først hadde hatt en konferanse med Gud. Menn (eller kvinner) som har hatt en konferanse med Gud, vet hva det innebærer å noen ganger forsake mat, vann og verdens ting, å forsake alt for å komme bort med Gud for å holde en konferanse.
På denne første konferansen, ved den brennende busken, mottok Moses befalinger fra Gud. "Jeg er dine fedres Gud, og Jeg har hørt ropene fra Mitt folk. Jeg sender deg for å befri dem. Jeg vil at du skal dra ned til Egypt." Se hvilke enkle grunner Han brukte.
Moses begynte å komme med unnskyldninger og sa: "Jeg er ikke ... jeg taler langsomt," og så videre. Så fortalte Han ham at Han ville være med ham, og at Guds engel ville gå foran ham med tegn og under. Deretter var han klar til å gå.

After you have obeyed God, and gone on the mission that He sent you on, sometimes we come into difficult circumstances. Moses hit that. He had went down into Egypt and had done just exactly what God told him to do. He'd obeyed the Word to the letter and he was following the Word. God promised Abraham that his seed would sojourn in a strange country among strange people, but He would bring them back to that land after they had been captive four hundred years. So Moses was perfectly in line with the Word of God.
And even in that you still hit obstacles.

Etter at du har adlydt Gud og gått på det oppdraget Han sendte deg på, kan vi noen ganger møte vanskelige omstendigheter. Moses opplevde det. Han hadde dratt ned til Egypt og gjort akkurat det Gud hadde sagt. Han hadde adlydt Ordet til punkt og prikke og fulgte Ordet. Gud hadde lovet Abraham at hans ætt skulle bo i et fremmed land blant fremmede folk, men at Han ville føre dem tilbake til det landet etter at de hadde vært i fangenskap i fire hundre år. Så Moses var perfekt i tråd med Guds Ord.
Til tross for dette, møter man fortsatt hindringer.

There may be some here tonight up against that. Say, "I'm sick, Brother Branham. I've been a Christian all my life. I've had the Holy Ghost for years. I've been a member of this church for so many years. I've lived faithful, all that I've done. And here I am tonight, the doctor says that I must die. I got cancer, I got heart trouble, I'm in a wheelchair," or something else. Those things happen. Moses was perfectly in line of duty of God and also in line of the Scripture.
The first thing for a man to do to find out if something has went wrong is check himself. First, are you in the line of God's Word? Then the next thing, are you in line of duty, following what the Holy Spirit told you to do? Then if that be so, then there is only one thing left: that's a conference.

Noen her i kveld kan oppleve dette. Si, "Jeg er syk, Bror Branham. Jeg har vært en kristen hele mitt liv. Jeg har hatt Den Hellige Ånd i mange år. Jeg har vært medlem av denne menigheten i mange år. Jeg har levd trofast, alt jeg har gjort. Og her er jeg i kveld, legen sier at jeg må dø. Jeg har kreft, jeg har hjerteproblemer, jeg sitter i rullestol," eller noe annet. Slike ting skjer. Moses var fullstendig i samsvar med Guds vilje og i tråd med Skriften.
Det første en mann bør gjøre for å finne ut om noe har gått galt, er å undersøke seg selv. Først, er du i samsvar med Guds Ord? Deretter, følger du det Den Hellige Ånd har bedt deg om å gjøre? Hvis dette er tilfelle, er det bare én ting som gjenstår: en konferanse.

Moses had led the children of Israel by the hand of God from Egypt, and had come to the Red Sea. We'll call this the Red Sea Conference. He was exactly in the line of duty, leading the children across to the Red Sea, and was taking them to the promised land as God had promised. He'd heard from God, the Holy Spirit was upon him. He had led them out, done the miracles and signs of God, and here they was right in line of duty, and there every obstacle that could be, shut off. It seemed that nature would even itself cry out, "Oh, Moses and Israel, I feel sorry for you, because doom just waits you."

Moses hadde, ledet av Guds hånd, ført Israels barn fra Egypt til Rødehavet. La oss kalle dette for Rødehavsstevnet. Han fulgte nøyaktig Guds anvisninger, ledet folket til Rødehavet og skulle ta dem til det lovede land, slik Gud hadde lovet. Han hadde hørt fra Gud, og Den Hellige Ånd var over ham. Han hadde ført dem ut, gjort Guds mirakler og tegn, og nå var de i sin rettmessige plikt. Men de sto overfor alle tenkelige hindringer. Det virket som om selv naturen ropte: "Å, Moses og Israel, vi føler med dere, for undergangen venter."

It might be that with you tonight---doom just ahead.
What did Moses do, this great runaway prophet? He'd had one conference with God and he knowed what it meant to him. He knowed the only thing to do was have another conference. He selected him a place. Perhaps he'd say, "Oh, I don't know, maybe over behind this certain rock." He'd went over there, and perhaps had knelt on his knees, and said, "Great Jehovah, I read in the Scriptures, or by the Word that I have, that You'd deliver your people. You sent an angel and spoke to me, and I'm strictly in the line of duty. And here we are at the Red Sea, and there's no way to get over. So I thought within myself, there's only one thing to do. I'll never try to rely upon my intellectuals; I'll just come have a conference with You."
God said, "Stand on your feet, Moses. Go speak to the children of Israel that they go forward." Never does God ever say "retreat." There's no retreat in God. God is "go forward,"

Det kan hende at dommen venter deg i kveld.
Hva gjorde Moses, den store profeten på rømmen? Han hadde hatt en konferanse med Gud og visste hva det betydde for ham. Han visste at det eneste han kunne gjøre, var å ha enda en konferanse. Han valgte seg et sted, kanskje han sa, "Å, jeg vet ikke, kanskje bak denne visse steinen." Han gikk dit, knelte kanskje ned og sa, "Store Jehova, jeg leser i Skriftene, eller ved Ordet som Jeg har, at Du vil befri ditt folk. Du sendte en engel og talte til meg, og jeg er strengt tatt i pliktens linje. Og her er vi ved Rødehavet, og det er ingen vei over. Så jeg tenkte med meg selv, det finnes bare én ting å gjøre. Jeg vil aldri prøve å stole på min intellekt; jeg kommer bare for å ha en konferanse med Deg."
Gud sa, "Reis deg, Moses. Gå og snakk til Israels barn at de skal gå framover." Gud sier aldri "retrett." Det finnes ingen retrett i Gud. Gud er "gå framover."

no matter what stage of the battle you're in.
If you've backed up and said, "I'm afraid of divine healing, I'm afraid of this, that, or the other, I'm afraid about the baptism of the Holy Spirit," speak and go forward. No retreat. Don't come back ---there's nothing to back up to. God is always "go forward," if it's the line of duty, the line of His Word. Go on. Move on.
"Well," say, "I know someone went into fanaticism." But that wasn't you. Your duty is to go forward. Until God gets through with you, just keep moving forward.

Uansett hvilket stadium av kampen du er i, hvis du har trukket deg tilbake og sagt: "Jeg er redd for guddommelig helbredelse, jeg er redd for dette eller hint, jeg er redd for dåpen i Den Hellige Ånd," så tal ut og gå fremover. Ingen retrett. Ikke kom tilbake—det er ingenting å trekke seg tilbake til. Gud sier alltid "gå fremover," spesielt når det gjelder plikten og Hans Ord. Fortsett. Beveg deg fremover.
"Vel," sier du, "jeg vet om noen som ble fanatiske." Men det var ikke deg. Din plikt er å gå fremover. Inntil Gud er ferdig med deg, fortsett å bevege deg fremover.

A few years ago, when the Lord called me (me a local Baptist pastor) to go preach divine healing, I'd never heard of such a thing as Pentecost---no more than I may have heard somebody say, "It's a bunch of holy rollers," or something. But when He came, and I seen Him, and He spoke! If God speaks, there's something's got to respond to it somewhere. Whether my church believed it or not, there's somebody going to hear it. From there came Oral Roberts and Tommy Osborn, and so forth, and revival fires burn all over the world tonight. Why? Speaking, going forward.
Don't back up. We're coming to kind of a slowdown. There's no place to slow down. If there's anything, get in double gear! Let's go forward. There's no stopping place. Pentecost cannot stop. There's no place to stop. Let's not build a fire on the same ground, two fires in two nights. Let's build a new fire here tonight, and a new fire on up the road, on and on, until we see Jesus. There's no stopping place now.

For noen år siden, da Herren kalte meg (jeg var en lokal baptistpastor) til å forkynne guddommelig helbredelse, hadde jeg aldri hørt om noe slikt som Pinse---annet enn at noen kanskje hadde sagt, "Det er en gjeng hellige rullere," eller noe lignende. Men da Han kom, og jeg så Ham, og Han talte! Når Gud taler, må det være noe som responderer et sted. Enten menigheten min trodde på det eller ikke, var det noen som ville høre det. Fra dette kom Oral Roberts og Tommy Osborn, og så videre, og vekkelsesflammer brenner over hele verden i kveld. Hvorfor? Fordi Han talte og vi gikk fremover.
Ikke trekk deg tilbake. Vi kommer til en slags oppbremsing. Det finnes ingen steder å bremse opp. Hvis noe, sett inn dobbelt gir! La oss gå fremover. Det er ingen stoppested. Pinse kan ikke stoppe. Det finnes ingen steder å stoppe. La oss ikke bygge en ild på det samme stedet, to netter på rad. La oss tenne en ny ild i kveld, og en ny ild videre fremover, og fortsette til vi ser Jesus. Det er ingen stoppested nå.

Moses, he prayed and he got orders. And he stepped out and asked the children of Israel to go forward; and the sea opened up, and they went through. God always makes a way. A conference, that's what the churches needs tonight is a conference. Get orders and move forward. You pray and ask if it's time now to lay the great blessing of this that's went through in the last thirty or forty years---of Pentecost, of the blessing of the Holy Spirit, the baptism that set the world afire for a revival that's never been seen since the day of Pentecost in the beginning… They never had it in the Lutheran revival. They never had it in the Wesley revival. They've never had it in no revival till this revival.
It's not time for Pentecost to lay itself to seed; it's time to spread out its tents. It's time to go forward, bringing in the brethren from every denomination, from every walk of life, and the message to burn forward. No time for stopping! If you're halting, let's call a conference, see what's wrong.

Moses ba og fikk befalinger. Han ba Israels barn om å gå fremover; havet åpnet seg, og de gikk gjennom. Gud skaper alltid en vei. Det en menighet trenger i kveld er en konferanse. Få befalinger og gå videre. Be og spør om tiden er inne for å spre den store velsignelsen som har pågått de siste tretti eller førti årene—Pinse, Den Hellige Ånds velsignelse, dåpen som satte verden i brann for en vekkelse som ikke har vært sett siden begynnelsen på pinsefestens dag...
Denne vekkelsen har vært ulik Lutheranervekkelsen og Wesley-vekkelsen; ingen tidligere vekkelse har vært som denne. Det er ikke tid for at pinsevekkelsen skal legge seg til ro; det er tid for å utvide teltet. Det er tid for å gå fremover, forene brødrene fra alle konfesjoner og alle livets områder, og bringe budskapet videre. Ingen tid for å stoppe! Hvis dere nøler, la oss holde en konferanse og finne ut hva som er galt.

When we get to a place that we think we're the only one that God can use, we better call a conference. God sent Jesus, His Son, to die for every member of the body of Christ. Methodist, Baptist, Presbyterian, Lutheran, Catholic, whatever they may be, they're all God's children by the promise. How are they going to hear the message unless we…
If we cool off, what are we going to do? We're putting a bad example before them. It's no time for cooling off; it's time for a warming up. We can't have a warming up till we have a conference---an old time revival that'll bring back the revival fires, that'll attract attention, when sinners are born into the kingdom of God, when men begin to see ill-famed women, and ill-famed men, and sinners repenting and changing their life, going forth making restitution, weeping, bringing precious sheaves. The church needs a good case of old-time godly love, brotherly love. We need a conference, hold a conference.
Quickly let's go to another conference. There was a Gethsemane conference. There's many we can mention. There was a conference one day in Babylon, whether they should bow to the image of the king or whether they'd keep God's Word. God sent the fourth person down on account of that conference.

Når vi kommer til et punkt hvor vi tror at vi er de eneste Gud kan bruke, bør vi kalle inn til en konferanse. Gud sendte Jesus, Sin Sønn, for å dø for hvert medlem av Kristi kropp. Metodister, baptister, presbyterianere, lutheranere, katolikker, uansett hvem de er, er de alle Guds barn ved løftet. Hvordan skal de høre budskapet hvis vi…
Hvis vi kjølner, hva skal vi gjøre? Vi setter et dårlig eksempel for dem. Nå er ikke tiden for å kjølne; det er tid for å varme opp. Vi kan ikke varme opp før vi har en konferanse—en gammeldags vekkelse som vil bringe tilbake vekkelsesilden, som vil vekke oppmerksomhet, når syndere fødes inn i Guds rike, når menn ser kvinner og menn med dårlig rykte, og syndere som angrer og forandrer sitt liv, går ut og gjør opp for seg, gråtende, og bringer dyrebare kornbånd. Menigheten trenger en god porsjon gammeldags guddommelig kjærlighet, broderlig kjærlighet. Vi trenger en konferanse, la oss holde en konferanse.
La oss raskt gå til en annen konferanse. Det var en Getsemane-konferanse. Det er mange vi kan nevne. En dag var det en konferanse i Babylon om de skulle bøye seg for kongens bilde eller om de skulle holde Guds Ord. Gud sendte den fjerde personen ned på grunn av den konferansen.

Daniel had to have a conference, and God sent an angel, maybe a pillar of fire, a light; scared those animals off and they did not have the power over Daniel, because they'd held a conference, a prayer meeting somewhere.
That's what does the difference. When we get so wrapped up in the things of the world that we can't come to church on Sunday night---or Monday night, or any other night, and have to watch our television programs and certain things like that, that shows that the world has leaked into us.

Daniel holdt en konferanse, og Gud sendte en engel, kanskje en ildstøtte eller et lys, som skremte bort dyrene. De hadde ingen makt over Daniel fordi de hadde holdt en konferanse, et bønnemøte et sted. Dette gjør en forskjell. Når vi blir så opptatt av verdens ting at vi ikke kan komme til menigheten på søndag kveld, mandag kveld, eller noen annen kveld, fordi vi må se på TV-programmene våre og lignende, viser det at verden har lekket inn i oss.

What the Pentecostal church and all other churches needs tonight is to "lay aside every weight, and the sin that does so easily beset us, that we might run with patience the race that's set before us." We need a conference, a universal prayer meeting, for the church of the living God to be called together.
Don't think I am angry or beside myself. I know what I speak of. The need of the church tonight is a conference, a prayer meeting, a get-together, called together. Ministers break down their middle wall of partition, church members that'll forget the differences between the denominations of churches, church members and ministers hold to the horns of the altar with one accord, and pray until the fire of God begins to fall again. God knows … the stubbornness and difference of men is broke up in godly fear, and brotherly love takes its place in the human heart.
Then you'll become salty. Then the message will have its preeminence in the heart. It'll have its influence in the city.

Det pinsebevegelsen og alle andre menigheter trenger i kveld, er å "legge til side enhver byrde og synden som så lett omgir oss, slik at vi kan løpe med utholdenhet i løpet som er satt foran oss." Vi trenger en konferanse, et universelt bønnemøte, der Guds levende menighet kalles sammen.
Ikke tro at jeg er sint eller har mistet besinnelsen. Jeg vet hva jeg taler om. Menighetens behov i kveld er en konferanse, et bønnemøte, en sammenkomst hvor vi kalles sammen. Predikanter må bryte ned skilleveggen mellom seg, menighetsmedlemmer må glemme forskjellene mellom konfesjonene. Menighetsmedlemmer og predikanter må holde fast i alterets horn i enhet og be til Guds ild begynner å falle igjen. Gud vet at menneskenes stahet og forskjeller brytes ned i gudsfrykt, og broderlig kjærlighet får sin plass i menneskehjertet.
Da vil du bli salt. Da vil budskapet ha forrang i hjertet. Det vil ha sin innflytelse i byen.

We could scream and shout, or do whatever we want to, and it'll never influence men until they see the life of Christ being projected in you---someone who is tender, and merciful, and forgiving, and ready to turn the other side of the cheek, or give the second coat, or go the second mile. Christianity in action. Not just talk from the pulpit, but acted among the members, among the pastors. That's when you see Christ living in the church, decisions made.
Jesus has brought Himself to a decision. And before going to Calvary, the Father brought His own Son into conference in Gethsemane, while angels taking their positions to see what the decision would be. Oh, it might not have been this way, but let's think maybe it was. I can hear Him say, "Son, do You desire to go on to Calvary? There's a ban waiting for You, there's persecution, there's death and murder laying in the way. There's exposure of your own body---they'll strip the clothes off of You. They'll beat You into pulp. They'll pull a crown of thorns over your head, and You'll die screaming for mercy. Should You go on?"

Vi kan rope og skrike, eller gjøre hva vi vil, men det vil aldri påvirke mennesker før de ser Kristi liv reflektert i deg—noen som er øm, barmhjertig, tilgivende, og klar til å vende det andre kinnet til, gi den andre kappen eller gå den ekstra milen. Kristendom i praksis. Ikke bare fra prekestolen, men handlet blant medlemmene, blant pastorene. Det er da du ser Kristus leve i menigheten, og avgjørelser blir tatt.
Jesus tok en avgjørelse. Før Han gikk til Golgata, tok Faderen Sin egen Sønn til en konferanse i Getsemane, mens englene inntok sine plasser for å se hva avgjørelsen ville bli. Å, kanskje var det ikke akkurat slik, men la oss tenke at det var det. Jeg kan høre Ham si: "Sønn, ønsker Du å gå videre til Golgata? En forfølgelse og en grusom død venter Deg. De vil avkle Deg, slå Deg til du er en blodig masse, sette en tornekrone på Hodet Ditt, og Du vil dø med skrik om nåde. Skal Du gå videre?"

Look at the decision.
Sometimes when we, sitting in our seats, and the Holy Spirit say, "You must do this, or you must do that…" You got someone who won't speak to you, you won't speak to them, you won't make it right. And you're just ashamed to go up and say---if you are in the wrong, or if you're not in the wrong---to go up and say, "Brother, let's forgive and talk it over."
Jesus, when He looked up into the face of the Father, He said, "It's not My will, it's Yours to be done." What a decision! That decision anchored and swept the world, still comes tonight to every penitent soul. "Not my will, but thine be done." That's the decision.

Se på beslutningen.
Noen ganger, når vi sitter i setene våre, og Den Hellige Ånd sier, "Du må gjøre dette, eller du må gjøre det..." Det hender at du ikke snakker med noen som ikke snakker med deg, eller omvendt. Du vil ikke gjøre opp, og du er for flau til å gå opp og si—om du har gjort noe galt eller ikke—"Bror, la oss tilgi hverandre og snakke det over."
Jesus, da Han så opp i Faderens ansikt, sa, "Det er ikke Min vilje, men Din vilje skal skje." For en beslutning! Denne beslutningen forankret seg og omfattet verden, og den gjelder fortsatt hver angrende sjel i kveld. "Ikke Min vilje, men Din vilje skal skje." Det er beslutningen.

There was a decision also made, a Pentecostal decision. A hundred and twenty went to the upper room. And they were waiting because that their leader, their Lord, had ascended up into the heavens to the Father. And He had told them, He said, "Now, you wait up to the city of Jerusalem. And I don't want you to go out preaching yet. I don't want you to have any schooling. You don't need any more theology. But I want you to go up there and just wait there till you get in one accord. Then I can send the decision of heaven back to you." That's what's the matter today. That's what's the matter with the churches today. What's the decision for this hour?
Look here, when Khrushchev, and when the communists, the other day, could take a little bottle of medicine, and shake it in the face of the world (atheists, ungodly, God-hating nation), and say, "We can take a paralytic and pour this into him, he'll straighten up again… ?"

En beslutning ble også tatt, en pinsebeslutning. Hundre og tjue gikk opp til Øvre Rom. De ventet fordi deres Leder, deres Herre, hadde steget opp til himmelen til Faderen. Han hadde sagt til dem: "Vent i byen Jerusalem. Jeg vil ikke at dere skal gå ut og forkynne ennå. Dere trenger ikke mer skolegang eller teologi. Men jeg vil at dere skal gå opp dit og vente til dere er i enhet. Da kan Jeg sende himmelens beslutning tilbake til dere." Dette er problemet i dag. Det er problemet med menighetene i dag. Hva er beslutningen for denne timen?
Se her, da Khrusjtsjov og kommunistene nylig kunne ta en liten flaske med medisin og riste den foran verdens ansikt (ateister, ugudelige, Gud-hatende nasjoner), og si: "Vi kan ta en lam person og helle dette i ham, og han vil rette seg opp igjen...?"

What a disgrace! Although I'm thankful for anything that can be done to help the sick---I don't discredit that---but deliverance wasn't given to infidels. It was given to the ministry of the Lord God. The church of the living God has deliverance with them. It doesn't come from a bottle; it comes from Calvary.
But what's the matter? There's something wrong. We need a conference. The church needs to come together. The people needs to come together, and wait with one accord until the decision comes. They're trying to build bomb shelters down under the ground, four hundred feet, make it out of steel. Why, the concussion of one of those bombs will blow a hole in the ground a hundred and seventy-five feet deep, for a hundred and fifty square miles. Why, there's no way to dig out of it. There's only one way to get out of it, is go up out of it.

For en skam! Selv om jeg er takknemlig for alt som kan gjøres for å hjelpe de syke, vil jeg ikke diskreditere det, men helbredelse ble ikke gitt til vantro. Den ble gitt til Herrens tjeneste. Menigheten til den levende Gud har helbredelse hos seg. Den kommer ikke fra en flaske; den kommer fra Golgata.
Men hva er problemet? Det er noe galt. Vi trenger en konferanse. Menigheten må komme sammen. Folk trenger å komme sammen og vente i enighet til avgjørelsen kommer. De forsøker å bygge bombesikre tilfluktsrom hundrevis av meter under jorden, laget av stål. Men trykkbølgen fra en av disse bombene vil sprenge et hull i bakken over hundre meter dypt og strekke seg over flere kvadratkilometer. Det er umulig å grave seg ut av det. Den eneste veien ut er opp.

Conferences---how deep we must go, how much reinforced concrete and other things---that won't be worth that [Brother Branham snaps his fingers.]
We're at the coming of the Lord. The church needs to be called together in a conference, come in one accord, and wait to see what the decision of God is. "O Lord, what must we do?" We've come down now, we've preached the gospel, we've spoke with tongues, we've had interpretations, we've had signs and wonders and miracles in our church; but we've come to a place till we're halting. Now the communists shake a bottle in front of us, say, "We got it here."
Jesus Himself said, "Verily, I say to you, if you say to this mountain, 'be moved,' and don't doubt in your heart, but believe that what you've said will come to pass, you can have what you've said." Oh, my, what's the matter, then? A conference, that's what we need---a conference! One accord, in a conference.

Konferanser—hvor dypt vi må gå, hvor mye armert betong og andre ting—det vil ikke være verdt det [Bror Branham knipser med fingrene].
Vi er ved Herrens komme. Menigheten må samles til en konferanse, komme i enighet og vente på Guds beslutning. "Å Herre, hva må vi gjøre?" Vi har nå forkynt Evangeliet, talt i tunger, hatt tolkninger, og sett tegn, under og mirakler i vår menighet; men nå står vi på stedet hvil. Kommunistene truer oss, sier: "Vi har makten her."
Jesus selv sa: "Sannelig, Jeg sier dere, hvis dere sier til dette fjellet, 'Bli flyttet,' og ikke tviler i deres hjerte, men tror at det dere har sagt vil skje, kan dere få det dere har sagt." Å, min, hva er problemet da? En konferanse, det er det vi trenger—en konferanse! Enighet, i en konferanse.

They waited. They wanted to see how the church should be conducted. They wanted to see whether it should be conducted by intellectual conceptions of good moral living, whether they should conduct it upon the basis of certain sprinklings or forms of baptisms, or what must they do? How must the new Christian church be conducted? And there was a conference held in heaven how they must do. Carry a pad of paper with them, and take everybody's name down, give them communion and send them on ---was that it? But they were waiting, with one accord, in one place. That was Pharisees, Sadducees, all the rest of them. The little things of their denominations had been broke down. Their sects, and so forth, of their religious teachings had been broke down. They was called to a conference by Jesus Christ. There they were, waiting, with one accord.
"And suddenly there came a sound from heaven like a rushing mighty wind, and it filled all the house where they were sitting. There appeared on them cloven tongues like fire… And they were all filled with the Holy Ghost, and began speaking with other languages, as the Spirit gave them utterance.

De ventet. De ønsket å se hvordan menigheten skulle ledes. De spurte seg om den skulle styres av intellektuelle oppfatninger av god moralsk levemåte, om de skulle ledes etter visse dryppelser eller former for dåp, eller hva de måtte gjøre. Hvordan skulle den nye kristne menigheten ledes? Det ble holdt en konferanse i himmelen om hvordan de skulle gå frem. Skulle de bære en notisblokk med seg og skrive ned navnene til alle, gi dem nattverd og sende dem videre—var det løsningen? Nei, de ventet, alle sammen i enighet, på ett sted. Det gjaldt både fariseere, saddukeer og alle de andre. De små forskjellene i deres konfesjoner var blitt brutt ned. Sektene og deres religiøse læresetninger var blitt oppløst. De var kalt til konferanse av Jesus Kristus. Der ventet de, i enighet.
«Og plutselig kom det en lyd fra himmelen som et sterkt vindkast, og det fylte hele huset hvor de satt. Tungene som delte seg, viste seg for dem som ild... Og alle ble fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale på andre språk, slik Ånden ga dem å tale.»

There were Jews---devout men out of every nation under heaven---had gathered there at Jerusalem. When this was all noised abroad they came together, were confounded because they heard every man speaking in his own language wherein he was born." That was God's decision of how the church must be run. Brother, when we capitalize upon the things of God, and make it just our group is the only one has got it, it's time to call another conference. Get back to God again and hear another sound like a rushing mighty wind, to see brotherly love.
We hear so much today about Christians has got to be millionaires. You have to own a fleet of Cadillacs or you're not spiritual. How far that is.

Jøder—gudfryktige menn fra alle nasjoner under himmelen—hadde samlet seg i Jerusalem. Da dette ble kjent, kom de sammen og ble forundret fordi hver enkelt hørte dem tale på sitt eget språk. Dette var Guds måte å vise hvordan menigheten skal ledes på. Bror, når vi monopoliserer Guds saker og hevder at bare vår gruppe har sannheten, er det tid for å innkalle en ny konferanse. Vend tilbake til Gud og lytt etter en lyd som en mektig vind for å gjenopprette broderkjærlighet.
Vi hører så ofte i dag at kristne må være millionærer, at du må eie en flåte av Cadillacs for å være åndelig. Hvor langt fra sannheten dette er.

I was speaking to a group of men here a few nights ago that has spread propaganda across the world, on books and so forth, that you must … become a Christian and your business flourish, and everything---which, that's good, God'll do that. But what we need today is not a flourishing business; what we need today is a testimony of the power of the resurrection of Jesus Christ as a living witness.
How contrary that is from real Pentecost. You got to live in a better neighborhood today, you got to do this, and you got to dress this way, or be that way. That's all right. I believe Christianity, as much soap and water as you got, will make you keep yourself clean. That's right---physically. And, of course, the Holy Spirit's there, it will spiritually.

For noen kvelder siden snakket jeg til en gruppe menn som har spredt propaganda verden rundt gjennom bøker og lignende. Budskapet deres var at man må bli kristen slik at virksomheten blomstrer, og at alt vil gå bra. Det er sant at Gud kan gjøre det, men det vi trenger i dag er ikke en blomstrende forretning; vi trenger et vitnesbyrd om kraften i Jesu Kristi oppstandelse som et levende bevis.
Dette står i sterk kontrast til ekte pinsebudskap. I dag må man bo i et bedre nabolag, kle seg på en spesiell måte og oppføre seg som forventet. Selvfølgelig er det viktig å være ren og ordentlig; en kristen bør holde seg fysisk ren så langt det er mulig. Og med Den Hellige Ånd i livet, vil du også være åndelig ren.

But, brother, that still isn't what I'm talking about. What they did at that day, instead of trying to boast on how much of the worldly things they had, they sold everything they had, and they distributed it amongst the poor.
A certain fellow raised up when I said this. He said, "Brother Branham, that was the greatest mistake the church ever made, to let them do that."
Said, "Why do you get that?"
He said, "Because when the persecution arose they had no homes to go to, and they were scattered everywhere."
I said, "It's exactly the will of God, because then they had no place to go, no worldly possessions. They went forth preaching everywhere, and the Word of the Lord grew." God's decisions is always right, exactly right. Went forth everywhere preaching. That's the way He had scattering the Word.

Men, bror, det er fortsatt ikke det jeg snakker om. Den dagen solgte de alt de eide, i stedet for å skryte av hvor mye verdslige ting de hadde, og delte det ut til de fattige.
En viss person reiste seg da jeg sa dette. Han sa, "Bror Branham, det var den største feilen menigheten noen gang gjorde, å la dem gjøre det."
Jeg spurte, "Hvorfor mener du det?"
Han svarte, "Fordi da forfølgelsen kom, hadde de ingen hjem å vende tilbake til, og de ble spredt overalt."
Jeg sa, "Det var nøyaktig etter Guds vilje, for da hadde de ingen verdslige eiendeler. De dro ut og forkynte overalt, og Herrens Ord spredte seg." Guds beslutninger er alltid riktige, helt presise. De dro ut for å spre Ordet. Det var slik Han spredde Ordet.

The Pentecostal Conference was not to be upon a certain bunch, or a certain sect, but "whosoever will, let him come." That's what Peter said. "For the promise is unto you, and to your children, and to them that's far off, even as many as the Lord our God shall call." That's who it's for, for whosoever will. Let him come that he might drink from the fountains of the water of the Lord.
Now, there was another conference, and we're coming to a close for this last conference. There was a conference arose after they were scattered abroad everywhere, preaching. And two of them went up to the gate called Beautiful, and there laid a lame man that was sick, crippled from his mother's womb, and he was lame in his feet. And Peter and John said, "Look on us," and he did. And he said, "Silver and gold have I none [that's it]; but such as I have…" Would you trade that for silver and gold? Would you trade that for a name of popularity? Would you trade that for a television show---Sunday night or Monday night, Tuesday night, whenever it was---when your church has got services going on? That's what's the matter today. I've often said this, "If this isn't that, then I'll keep this till that comes."

Pinsekonferansen var ikke ment for en bestemt gruppe eller sekt, men for "hver den som vil, la ham komme". Det var det Peter sa: "For løftet gjelder dere og deres barn, og alle de som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller." Det er til hvem som helst, hvem som helst som vil. La ham komme så han kan drikke fra Herrens vannkilder.
Det oppstod en annen konferanse etter at de ble spredt overalt og forkynte. To av dem gikk opp til porten som kalles Den vakre porten, hvor det lå en mann som var lam fra fødselen, syk og lam i føttene. Peter og Johannes sa: "Se på oss," og han gjorde det. De sa: "Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har…" Ville du bytte det mot sølv og gull? Ville du bytte det mot popularitet? Ville du bytte det mot et TV-show på søndag, mandag, tirsdag kveld eller når som helst, når menigheten har møter? Det er det som er problemet i dag. Jeg har ofte sagt dette: "Hvis dette ikke er det, vil jeg beholde dette til det kommer."

Peter said, "I have silver nor gold; but such as I have I'll give you. In the name of Jesus Christ of Nazareth rise up and walk." And the man hesitated a little, and Peter grabbed him by the arms, him and John, and lifted him up, and his ankle bones received strength. He begin leaping and praising God. It did something to the congregation.
They took them in and whipped them, and threatened them that they should no more preach in such a name, no more scatter the heresy of Pentecost any further. So when they did that, they went out with that threat that they'd be throwed into prison if they preached it again---said anything about Jesus being raised, and the Holy Ghost here performing miracles. You know what they done? They were in trouble, there was an emergency. So they went to their own company. That's where we ought to go tonight; not go out and ask the mayor of the city how we should do this, how we should do that. We shouldn't send off to some school of education and ask how we must do this or how we must do that. If our church is getting lean in the Spirit, the thing we should do is hold a conference with God.

Peter sa: "Jeg har verken sølv eller gull, men det jeg har, gir jeg deg. I Jesu Kristi navn fra Nasaret, stå opp og gå." Mannen nølte litt, men Peter og Johannes tok ham i armene og løftet ham opp. Øyeblikkelig fikk ankelbeina hans styrke, og han begynte å hoppe og prise Gud. Dette gjorde sterkt inntrykk på menigheten.
De ble tatt og pisket, og de ble truet til å ikke forkynne i Jesu navn eller spre pinseheresi videre. Under trusselen om fengsel hvis de fortsatte å forkynne, spesielt om Jesus som oppstanden og Den Hellige Ånd som gjorde mirakler, visste de hva de måtte gjøre. De var i trengsel og det var en nødsituasjon, så de gikk tilbake til sine egne. Det er akkurat hva vi bør gjøre i en slik situasjon; ikke oppsøke byens ordfører for råd, eller sende spørsmål til en utdanningsinstitusjon. Hvis vår menighet blir åndelig svak, må vi holde en konferanse med Gud.

Acts 4 they held a conference, and they preached … they prayed like this, "Lord, why did the heathens rage and the people imagine a vain thing? Is it right for us to refuse to preach divine healing in our messages? Should we preach divine healing or should we refrain from such a thing? O Lord, we know what Your Word says. Then give us boldness, courage." Then their house was shook where they were assembled together. What an answer!
Give us a conference like that on Eleventh and Garfield. We'll preach the full Word of God, we'll stand on everything that God said stand. We'll believe in being dead from sin and alive in Christ. We believe that a man that's dead from sin refrains from the things of the world because they're dead to him. He no more gossips, and pouts, and fusses, and fights, and stews. He's at peace with God and with the church from then till the day he's taken out of the world.

I Apostlenes gjerninger kapittel 4 holdt de en konferanse hvor de forkynte og ba slik: "Herre, hvorfor raste hedningene og tenkte folkene tomme tanker? Er det riktig av oss å nekte å forkynne guddommelig helbredelse i våre budskap? Skal vi forkynne guddommelig helbredelse, eller skal vi avstå fra det? Å Herre, vi vet hva Ditt Ord sier. Gi oss da frimodighet og mot." Deretter ble huset hvor de var samlet, rystet. For et svar!
Gi oss en slik konferanse på Eleventh og Garfield. Vi vil forkynne hele Guds Ord og stå fast på alt Gud har sagt. Vi tror på å være død for synd og levende i Kristus. Vi tror at en mann som er død for synd, avstår fra verdens ting fordi de er døde for ham. Han baktaler ikke lenger, mukker, krangler eller slåss. Han er i fred med Gud og med menigheten fra den dagen og til han blir tatt ut av verden.

I believe that the Holy Spirit kills the nature of the world in a man or woman. Yes, sir. I believe that divine healing is right. I believe that the power of the Holy Spirit is just as great today as it was when it was poured out at Pentecost. I believe it breaks down the walls of partition and brings the brotherly love, that the devil and all the cares of the world can't separate us from the love of God that's in Christ. We need a conference, a real conference, to bring us together in this time.
There's another conference coming, and that's the conference of judgment. Now, you might not have been at the Big Four. Neither was I. You might not have been at the Geneva. Neither was I. But, brother, sister, let me say this to you as your brother: that one, you're going to be there. Every time that ambulance screams out there on the street, let's you know that you're going to be there too. Every time you pass by the graveyard and see a tombstone, something tells you you're going to that conference. Every time you hear the warning voice of your pastor across this pulpit, it tells you you're going to the judgment. Every time you comb your hair and see the gray, or it falling, the wrinkles in your face, your eyes dimming, what is it? You're going to judgment. You're going to be at that conference, just remember that. You've got to be there, young or old, right or wrong, you're going to stand there. "Some men's sins go before them, some follow."

Jeg tror at Den Hellige Ånd dreper verdens natur i en mann eller kvinne. Ja, herr. Jeg tror på guddommelig helbredelse. Jeg tror at kraften i Den Hellige Ånd er like sterk i dag som da Den ble utgytt på pinsedag. Jeg tror at Den bryter ned skillemurene og bringer brorskjærlighet, slik at djevelen og verdens bekymringer ikke kan skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus. Vi trenger en konferanse, en ekte konferanse, for å bringe oss sammen i denne tiden.
Det kommer en annen konferanse, og det er dommens konferanse. Du var kanskje ikke på De Fire Store-konferansene, og det var ikke jeg heller. Du var kanskje ikke i Genève, og det var ikke jeg heller. Men bror, søster, la meg si dette til dere som deres bror: den konferansen kommer du til å være på. Hver gang en ambulanse skriker ut på gaten, minner den deg om at du også skal dit. Hver gang du passerer en kirkegård og ser en gravstein, minner den deg om at du skal til den konferansen. Hver gang du hører advarselsstemmen til din pastor fra denne prekestolen, forteller den deg at du skal til dommen. Hver gang du grer håret og ser grå hår eller det faller av, rynkene i ansiktet ditt, øynene som svekkes, hva er det? Du skal til dommen. Du skal være på den konferansen, husk det. Du må være der, ung eller gammel, rett eller galt, du skal stå der. "Noen menns synder går foran dem, noen følger etter."

The conference we need tonight in America, the same as here at Phoenix, and across the world everywhere, is a conference of an old-fashioned prayer meeting, of a place that where we can get back to the place where brotherly love exists, where the Spirit of God can come into our hearts and make us so miserable for the things out here that's going on in the world. Do you know the sealing angel said, "Put a mark upon those who sigh and cry for the abominations that's did in the city," while the investigation judgment's going on, to see who is worthy to escape the wrath. The angel was to seal only those who cried and sighed for the abominations done in the city.

Det som trengs i Amerika i kveld, samme som her i Phoenix og over hele verden, er en konferanse av gammeldags bønnemøter. Et sted hvor vi kan komme tilbake til utgangspunktet for brorskjærlighet, hvor Guds Ånd kan fylle våre hjerter og gjøre oss urolige over urettferdighetene som foregår i verden. Vet du at forseglingen engelen sa: "Sett et merke på dem som sukker og klager over de avskyelige handlingene som skjer i byen," mens undersøkelsesdommen pågår for å se hvem som er verdige til å unngå vreden? Engelen skulle forsegle kun de som sukker og klager over avskyelighetene i byen.

Now mark these tonight.
This is where the conference is held. We've come here for that purpose, to hold a conference here at this church. We've come to reason among you. God said, "Come let us reason together." No matter what you have done, let's forget that and start right now. [Break in tape.]
Judgment is coming, all will be there---who has rejected or who has refused. No matter what you've done, you're going to that conference. And you're going to have to appear there before Christ to give an account of your life, how you spent it.
There might be some say, "Well, look here, Brother Branham, I'm an old man, an old woman." Or, "I'm insignificant." "I was born in a home that didn't believe in God."

Merk dere dette i kveld.
Her holdes konferansen. Vi har kommet hit med det formålet, å holde en konferanse her i denne menigheten. Vi har kommet for å resonere med dere. Gud sa: "Kom, la oss resonere sammen." Uansett hva du har gjort, la oss glemme det og begynne på nytt nå. [Tomt.område.på.lydbånd.]
Dommedag kommer, og alle vil være der—de som har avvist eller nektet. Uansett hva du har gjort, skal du til den konferansen. Og du må stå foran Kristus for å gjøre rede for hvordan du har levd livet ditt.
Noen kan si: "Se her, Bror Branham, jeg er en gammel mann, en gammel kvinne." Eller: "Jeg er ubetydelig." "Jeg ble født i et hjem som ikke trodde på Gud."

I don't care how insignificant it may be, how little you may be, how old you may be, how sinful you may be, how many times you've tried to receive the Holy Spirit, how many times you've tried to repent, how many times you've tried to do right and failed, there's still hope for you as long as God's knocking at your door. I don't care how many churches you've joined, how many mistakes, and how much fanaticism, or how much this or that you've done, there's still hope as long as God knocks at the door.
Conference. I believe tonight, and I pray that right in this audience, right now, that angels of God will take their places around this building. Let's hold a conference. What if you die tonight? Or, what if somebody runs in the door and says, "John Doe, I have a message here for you."
"Oh, what is it? I'm John Doe."
"I have a order here, you inherit a million dollars." Oh, that would be grand, but you might die before you ever get it.

Uansett hvor ubetydelig du føler deg, hvor liten du er, hvor gammel du er, hvor syndig du er, hvor mange ganger du har prøvd å motta Den Hellige Ånd, hvor mange ganger du har prøvd å omvende deg, hvor mange ganger du har prøvd å gjøre det rette og mislyktes, så er det fortsatt håp for deg så lenge Gud banker på din dør. Det spiller ingen rolle hvor mange menigheter du har sluttet deg til, hvor mange feil du har gjort, hvor mye fanatisme eller hva enn annet du har gjort, det er fortsatt håp så lenge Gud banker på døren.
Stevne. Jeg tror i kveld, og jeg ber om at Guds engler nå tar deres plasser rundt om i dette bygget. La oss holde en konferanse. Hva hvis du dør i natt? Eller, hva hvis noen løper inn døren og sier, "John Doe, jeg har en beskjed til deg."
"Å, hva er det? Jeg er John Doe."
"Jeg har en ordre her; du arver en million dollar." Å, det ville vært fantastisk, men du kan dø før du noen gang får det.

You might say, "How do I know I got a million dollars?"
"Well, here's a postal order, here's a … from the government, shows before this could be written, this order, there has to be a million dollars on deposit before this can be written."
I say, "Well, what are you hollering about, you just got a piece of paper?"
But you say, "Look what it is. Look on here. Here's a postal clerk's name (if such could be written). A million dollars on deposit here, it's in the bank."
I don't care what you've got against you. You may have cancer, you may be sin-sick, you may have demon possession. I don't care what you've got, I've got a message here for you, screaming across this pulpit as hard as I can. There's pardoning, there's grace, there's healing, there's forgiveness, there's love, there's joy, there's peace.
You say, "What are you so enthused about, Brother Branham?"
It's written, "Though your sins be as scarlet, they shall be white as snow. Come let us reason together."
But you say, "I'm unworthy." I know you are, but Jesus died for you.

Du kan kanskje tenke, "Hvordan vet jeg at jeg har fått en million kroner?"
"Vel, her er en postanvisning, her er en … fra regjeringen som viser at før denne ordren kunne skrives, måtte det være en million kroner på innskudd."
Jeg sier, "Vel, hva roper du om? Du har bare et stykke papir!"
Men du sier, "Se hva det er. Se her. Her er en postsaksbehandlers navn (hvis noe slikt kunne skrives). En million kroner på innskudd her, det er i banken."
Jeg bryr meg ikke om hva du har imot deg. Du kan ha kreft, du kan være syndsyk, du kan være demonbesatt. Jeg bryr meg ikke om hva du har, jeg har en melding her for deg, ropende fra denne prekestolen så sterkt jeg kan. Det er forlatelse, det er nåde, det er helbredelse, det er tilgivelse, det er kjærlighet, det er glede, det er fred.
Du sier, "Hvorfor er du så ivrig, Bror Branham?"
Det står skrevet: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø. Kom, la oss resonnere sammen."
Men du sier, "Jeg er uverdig." Jeg vet at du er det, men Jesus døde for deg.

In our fair city, or city near us, the other day, there was an accident happened. An old bum was crossing the street. He looked like his clothes was ragged, his old hat was tattered. And a young teen-age boy and girl coming down the street, making love to each other, and they wasn't noticing the poor old fellow, and they hit him and knocked him way back up, and smashed him … the side of a building when the fender sideswiped him. As the boy turned from the girl to see the old man, he swung sideways and crushed him up side of a building.
The emergency was called and they took him over to the hospital, the city hospital. And they looked him over, and there his arms was broke, his legs was broke, and his … they thought he was unconscious. He wasn't even hardly breathing. So a bunch of doctors, they thought about others they had, and they said, "We should hold a little conference here. Now, the old man is nearly seventy, no doubt. We don't know who he is. It'll take us hours after hours of our time to operate, set his bones back again, and try to straighten him up. And the old fellow doesn't have very much longer to live, and we've got others waiting out here. I just don't believe it's worthwhile to do it. Let's just lay him back, and it won't be too long till he'll be gone anyhow."

I en by i nærheten av oss forleden dag, skjedde det en ulykke. En gammel uteligger krysset gaten. Klærne hans var fillete, og den gamle hatten hans var slitt. En ung gutt og jente, som gikk nedover gaten og var opptatt med hverandre, merket ikke den stakkars gamle mannen. De traff ham, og han ble slengt bakover og smadret mot en bygning da bilens fender kjørte på ham. Da gutten snudde seg fra jenta for å se på den gamle mannen, svingte han sidelengs og knuste ham mot bygningen.
Nødetatene ble kontaktet, og de fraktet ham til sykehuset. Legene undersøkte ham og fant at armene og bena hans var brukket. De trodde også at han var bevisstløs, knapt nok pustende. En gruppe leger drøftet situasjonen og konkluderte med at den gamle mannen sannsynligvis var nær sytti år og ukjent for dem. De anså at det ville ta timer av deres tid å operere og sette beina på plass igjen. Siden den gamle mannen ikke hadde mye tid igjen å leve og det var andre pasienter som ventet, bestemte de seg for at det ikke var verdt innsatsen. De foreslo å legge ham til side og la naturen gå sin gang.

But the old man wasn't as dead as they thought he was. He turned himself over. He said, "Gentlemen, I've heard every word you said." He said, "I am worth something." He said, "I'm worth so much till God gave His only begotten Son that I would be saved." And he said, "I received that message some fifty years ago. And as passing tracts on the street, I've walked from place to place trying to preach the Gospel." He said, "I'm worth something, or God would've never saved me."
Sure you are. Angels of God are here. I don't care what you've done. "Though your sins be as scarlet, they'll be white like wool; though they be red like crimson, they shall be white like snow." Let's hold a conference, each one where you're at, and ask God, "O Lord, am I worth anything?" "I'm just a little housewife." "I'm just a farmer." "I work at a filling station."

Men den gamle mannen var ikke så død som de trodde. Han vendte seg rundt og sa: "Mine herrer, jeg har hørt hvert ord dere sa. Jeg er verdt noe. Jeg er så verdifull at Gud ga Sin enbårne Sønn for at jeg skulle bli frelst." Han fortsatte: "Jeg mottok det budskapet for omtrent femti år siden. Jeg har delt ut traktater på gaten og gått fra sted til sted for å forkynne Evangeliet. Jeg er verdt noe, ellers ville Gud aldri ha frelst meg."
Selvfølgelig er du det. Guds engler er her. Jeg bryr meg ikke om hva du har gjort. "Om dine synder er som skarlagen, skal de bli hvite som ull; om de er røde som purpur, skal de bli hvite som snø." La oss holde en konferanse, hver enkelt der du er, og spørre Gud: "Å Herre, er jeg verdt noe?" "Jeg er bare en husmor." "Jeg er bare en bonde." "Jeg jobber på en bensinstasjon."

"I don't care what you do."
"But you see, Lord, I've been evil. I made three or four shows, and fell."
"I don't care what you've done. Let's hold a conference." Though your trials have failed, though your intellectuals has passed away, God's got a burning bush right there by your seat tonight. He's got an angel that can set your heart afire. Come let us reason together. Let's start here from Eleventh and Garfield. Let's start, you Christians, and let's us hold a conference.
Let's hold a conference. "Lord, my life will soon be over. Jesus will soon come. [We're going to get to those messages this coming week, Lord willing, the second coming, how close.] Now, and what must I do? Maybe I've just got this week to work and that'll be the last that I'll ever have time to work."
Let's hold a conference now and see what the Holy Spirit would say, while we bow our heads everywhere, inside and out. And if our pianist there, whoever it is, will go to the piano just a moment.

"Jeg bryr Meg ikke om hva du har gjort."
"Men, Herre, jeg har vært ond. Jeg har gjort mange feil, og falt."
"Jeg bryr Meg ikke om hva du har gjort. La oss holde et møte." Selv om dine prøvelser har mislyktes og dine forstandige tanker har visnet bort, har Gud en brennende busk rett ved din plass i kveld. Han har en engel som kan sette hjertet ditt i brann. Kom, la oss resonnere sammen. La oss starte her fra Eleventh og Garfield. La oss, dere kristne, og la oss holde et møte.
La oss holde et møte. "Herre, mitt liv nærmer seg slutten. Jesus vil snart komme. [Vi skal gå gjennom de budskapene denne kommende uken, hvis Gud vil, om Hans andre komme, hvor nærme det er.] Og hva må jeg gjøre nå? Kanskje er dette uken jeg har igjen til å arbeide, og det vil være den siste tiden jeg har."
La oss holde et møte nå og se hva Den Hellige Ånd vil si, mens vi bøyer hodene overalt, inne og ute. Og om pianisten vår, hvem enn det er, kan gå til pianoet et øyeblikk.

Now while you're praying may the Holy Spirit, in His goodness and mercy and His tenderness, come down to you and say, "Child of Mine, that's Me talking to you. I'm wanting to speak to you just a moment. I know that you feel you're condemned, and I want to take you a little closer to Me. You don't want to come empty-handed. You don't want to come with sin on your conscience. You want to come with happiness and peace and joy in your hearts." While we have our heads bowed and our eyes closed, each one of you now, a little private conference with God while we wait. "Though your sins be as scarlet, yet they shall be white like snow; though they be red like crimson, they shall be white like wool."
You say, "Brother Branham, it's sickness that I've got." A little faith right now will just settle the whole thing. It's just a little sin not to believe. What is sin? Unbelief. "He that believeth not is condemned already." Let's find a little conference.

Mens dere nå ber, må Den Hellige Ånd, i Sin godhet, nåde og mildhet, komme ned til dere og si: "Mitt Barn, det er Meg som taler til deg. Jeg ønsker å snakke med deg et øyeblikk. Jeg vet at du føler deg fordømt, og Jeg vil trekke deg litt nærmere Meg. Du vil ikke komme med tomme hender. Du vil ikke komme med synd på samvittigheten. Du vil komme med glede, fred og lykke i hjertet ditt." Mens vi har hodene bøyd og øynene lukket, la hver og en av dere ha en liten privat samtale med Gud mens vi venter. "Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø; er de røde som purpur, skal de bli som ull."
Du sier: "Bror Branham, jeg er syk." En liten tro akkurat nå vil løse alt. Det er bare en liten synd å ikke tro. Hva er synd? Vantro. "Den som ikke tror, er allerede dømt." La oss ha en liten samtale.

The other day I laid sick. Couldn't even whisper for nine days. And I heard something in my room and I looked up, and there stood someone dressed in white. I seen a Bible open, and a cross came out of it, and out of the cross came Jesus. He told me what I was fixing to go into that was wrong, and, oh, that conference, the sweetness. One second later I called my wife, and she was so scared she dropped the blankets on the floor, the sheets, to come in and change my bed. Just a little talk with Jesus makes it different.
Now, inside and out, with your heads bowed, how many would like to be remembered tonight, in closing prayer of the message? Would you raise your hand? God bless you, you. God be with you. Outside, would you want to hold your hand? God sees. There's no darkness so dark but what He can see. Yes, hundred and fifty, two hundred, maybe more, hands have went up. There's no way for us to make an altar call here, the altar is full of little children; but the…

Forleden dag lå jeg syk, ute av stand til å hviske i ni dager. Jeg hørte noe i rommet og løftet blikket. Der sto noen kledd i hvitt. Jeg så en åpen Bibel, og ut av den kom et kors, og fra korset kom Jesus. Han fortalte meg hva jeg var på vei til å gjøre galt, og det møtet var så søtt. Ett sekund senere ropte jeg på min kone. Hun ble så forskrekket at hun kastet teppene på gulvet for å komme inn og skifte sengen min. En liten samtale med Jesus endrer alt.
Nå, med hodene bøyd, hvor mange ønsker å bli husket i avslutningsbønnen i kveld? Kan dere rekke opp hånden? Gud velsigne dere, dere. Gud være med dere. Utenfor, vil dere også løfte hånden? Gud ser dere. Det er ingen mørke som er så mørk at Han ikke kan se. Ja, hundre og femti, to hundre, kanskje flere hender har gått opp. Det er ikke mulig å ha en alterkall her, alteret er fullt av små barn, men...

Just keep singing. Now to you that's sick, you raise your hands, say, "Lord, let me have … let me talk it over with you right now." God bless you. That's right. A hundred and fifty or more of those---there may be that many. All right. Whatever the conference is, no matter. If thou believest…
Our heavenly Father, in the sacredness and sweetness of this minute that may mean the difference between death and life to many people… We cannot see outside, standing in the churchyard, but around the building inside, over the audience, we seen many hands---many of those calling for salvation, many of those wanting to be saved and filled with your Spirit. Then there was many raised their hands for sickness.
And we've been through the conferences, Lord, of that upon the Word, we ministers, and we have orders from You: "Preach the Word." That's why they call us "Full-Gospel preachers." We preach the whole Word, the whole counsel of God. We believe He was wounded for our transgressions, He was bruised for our iniquity, the chastisement of our peace was upon Him, and with his stripes we were healed. We believe that's so, Lord. We're settled in that in our hearts. No matter what they have done, though their sins be as scarlet, You promised if they'd come and reason together…

Fortsett å synge. Nå, til dere som er syke, løft hendene og si: "Herre, la meg få ... la meg snakke med Deg akkurat nå." Gud velsigne dere. Ja, det er riktig. Kanskje hundre og femti eller flere. Uansett hva antallet er, spiller det ingen rolle. Om du tror…
Vår Himmelske Far, i helligheten og sødmen i dette øyeblikket som kan bety forskjellen mellom liv og død for mange mennesker… Vi kan ikke se utenfor, stående i kirkeområdet, men rundt bygningen innendørs ser vi mange hender---mange som roper etter frelse, mange som ønsker å bli frelst og fylt med Din Ånd. Det var også mange som løftet hendene for helbredelse.
Vi har vært gjennom stevnet, Herre, om det i Ditt Ord. Vi forkynnere har fått befaling fra Deg: "Forkynn Ordet." Derfor kalles vi "Full-Gospel-forkynnere." Vi forkynner hele Ordet, hele Guds råd. Vi tror Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger, straffen for vår fred var på Ham, og ved Hans sår ble vi helbredet. Vi tror det er sant, Herre. Vi er faste på det i våre hjerter. Uansett hva de har gjort, om deres synder er som skarlagen, har Du lovet at hvis de kommer og resonerer sammen…

Now, Lord, we realize we haven't got much more time. We see everything moving right at the door. And we don't know how long we'll live ourselves. May not through the night, we do not know. But we have the blessed promise, Jesus saying, "He that heareth my words and believeth on Him that sent me, has eternal life, and shall never come into the judgment, but has passed from death unto life." Lord, if there be anything in me, as I stand here at the pulpit, over this sacred spot where the gospel has been preached so long, where great servants of yours has wept this altar wet with tears… Try me, Lord. I want a conference, and you promised that I could have it with the Father if we would ask in Your name. And each of us are holding conferences, inside and out.
May we hear the burning of the Holy Spirit. May we feel the impact of His presence that tells us our sins are forgiven, and though they were like crimson, they shall be white like wool. And our unbelief and frustrations and our indifference and little petty thoughts will all pass from us, and we'll become a great united church of the living God. Every denomination together, every heart all with one accord, marching forward, undivided upon the principles of the Lord Jesus and upon His teachings, upon His Spirit that's bringing us to that day of the judgment.
May we confess our sins now, and they go before us.

Nå, Herre, innser vi at vi ikke har mye tid igjen. Vi ser at alt beveger seg mot døren. Vi vet ikke hvor lenge vi selv vil leve. Kanskje ikke gjennom natten, vi vet ikke. Men vi har det velsignede løftet der Jesus sier: "Den som hører Mine ord og tror på Ham som har sendt Meg, har evig liv, og skal aldri komme til dommen, men har gått over fra døden til livet." Herre, dersom det er noe i meg, mens jeg står her ved prekestolen, over dette hellige stedet hvor evangeliet har vært forkynnet så lenge, hvor dine store tjenere har fuktet dette alteret med tårer... Prøv meg, Herre. Jeg ønsker en konferanse, og Du har lovet at jeg kunne ha det med Faderen hvis vi ber i Ditt navn. Og hver og en av oss holder konferanser, inne og ute.
Må vi høre brennende fra Den Hellige Ånd. Må vi kjenne virkningen av Hans nærvær som forteller oss at våre synder er tilgitt, og selv om de var som skarlagen, skal de bli hvite som ull. La vår vantro, frustrasjoner, likegyldighet og småligheter forsvinne fra oss, og la oss bli en stor, forent menighet av den levende Gud. Alle konfesjoner sammen, hvert hjerte i ett akkord, marsjerende fremover, udelte på Herrens Jesu prinsipper og Hans læresetninger, ved Hans Ånd som fører oss til dommens dag.
La oss bekjenne våre synder nå, slik at de går foran oss.

Those who are sick and afflicted, that's your children. All sins has been forgiven and they're washed in the water by the Word, the word of separation … or, the waters of separation, the Word; and has divided them, Lord, from the wrong to the right, and has forgiven them. May the Holy Spirit, right at this moment, Lord, touch their sick bodies. May they rise from their sickness, go out tomorrow to be different, to be at work with the Lord somewhere, doing His bidding. Grant it, Lord.
Bless every minister, Your shepherds, Lord. Oh, Lord, bless their precious hearts, shepherds of these flocks around through the country here. Lord, may their churches just begin to prosper. May the cause of Christ begin to grow. Grant it, Lord. Bless this pastor here, our dear brother. We ask that You'll just bless him abundantly and all of his staff and his church and his members. May there be hundreds, additions, to the fellowship---grant it, Lord ---because of the presence of Christ. Forgive us of every sin and take us into Thy keeping.

De som er syke og plaget, de er Dine barn. Alle synder er tilgitt, og de er renset i vannet ved Ordet, Ordet om adskillelse ... eller, adskillelsens vann, Ordet; og har skilt dem, Herre, fra det gale til det rette, og har tilgitt dem. Måtte Den Hellige Ånd, i dette øyeblikk, Herre, berøre deres syke kropper. Måtte de reise seg fra sin sykdom og gå ut i morgen, forvandlet, for å arbeide med Herren et sted, gjøre Hans vilje. Innvilg det, Herre.
Velsign hver forkynner, dine hyrder, Herre. Å, Herre, velsign deres dyrebare hjerter, hyrder for disse flokkene rundt omkring i landet her. Herre, måtte deres menigheter begynne å blomstre. Måtte Kristi sak begynne å vokse. Innvilg det, Herre. Velsign denne pastoren her, vår kjære bror. Vi ber om at Du vil velsigne ham rikelig og hele hans stab og hans menighet og medlemmer. Måtte det komme hundrevis av tillegg til deres fellesskap—innvilg det, Herre—på grunn av Kristi nærvær. Tilgi oss enhver synd og ta oss inn i Din varetekt.

Now, while we have our heads bowed… The pastor just whispered in my ear, if these that raised their hands want special attention, they can certainly get it in a side room here. If you want a special attention, if you'd just raise to your feet, walk over here to my right, we'll take you over here in the room, those who need a special attention from Christ. It doesn't feel sufficient just now, that you have received that what you've asked for, the doors are open, we'd be glad to have you to come in so we could council with you. While we softly sing real… "Come Home," is that what you was singing, sister?

Mens vi har hodene bøyd… Pastor hvisket nettopp i øret mitt at de som løftet hendene og ønsker spesiell oppmerksomhet, kan få det i et siderom her. Hvis du ønsker spesiell oppmerksomhet, vennligst reis deg, gå over hit til høyre, så tar vi deg med inn i rommet. For de som trenger spesiell oppmerksomhet fra Kristus: Hvis du ikke føler at du har mottatt det du har bedt om, er dørene åpne, og vi vil gjerne ta imot deg for å kunne veilede deg. Mens vi mykt synger… "Kom Hjem," er det det du sang, søster?

Now keep your heads bowed and pray. Now you that raised your hands that doesn't feel that you have just what you want from Christ, right to my right, right here, there's a place fixed so we can minister. Pray now.
Softly and tenderly [as you come by,
won't you come right to the altar
so I'll be sure to touch each one]
… … for you and for me;
See, on the portals He's waiting and
watching,
Watching for you and for me.
Come home, come home,
Ye who are weary, come home;
Earnestly, tenderly, Jesus is calling,
Calling, O sinner, come home!

Hold hodene bøyd og be. Dere som løftet hendene og føler at dere ikke helt har det dere ønsker fra Kristus, her til min høyre er det et sted hvor vi kan betjene dere. Be nå.
Mykt og ømt [etter hvert som dere kommer, kom rett til alteret så jeg kan være sikker på å røre ved hver enkelt av dere] ... for deg og for meg; Se, på porten venter og vokter Han, Vokter etter deg og etter meg.
Kom hjem, kom hjem, Dere som er trette, kom hjem; Iherdig, ømt, kaller Jesus, Kaller, Å synder, kom hjem!

With your heads continually bowing. [Brother Branham hums] Maybe the little conference sitting in your seat there settled it. So glad to know that it did. I wouldn't think that you were honest enough to raise your hand if you wanted something from God, and then not honest enough to refuse it if it was given to you. I believe you have received it. God ever bless you while we remain with our heads bowed. I'm going to ask the pastor now to say a word of prayer.

Med hodene våre bøyd. [Bror Branham nynner] Kanskje den lille konferansen på setet ditt har avgjort det. Så glad for å vite at den gjorde det. Jeg tror ikke at du hadde vært ærlig nok til å løfte hånden hvis du ønsket noe fra Gud, for så å ikke være ærlig nok til å ta imot det hvis det ble gitt til deg. Jeg tror du har mottatt det. Gud velsigne deg mens vi fortsetter med hodene bøyd. Jeg vil nå be pastoren om å si en bønn.