Detaljer

Her Har Vi Ingen Varig By

Norsk tittel: Her Har Vi Ingen Varig By
Original tittel: Here We Have No Continuing City
Dato: 1950-02-01
Sted: Little Rock, Arkansas, USA

DENNE TALEN ER MASKINOVERSATT
Oppsett:
PDF
  • PDF A4
  • PDF A5

Engelsk:

1
But it's for His glory, that I say it. God bless you.
Now, in the 13th chapter of Hebrews, I wish to read some Scripture, because no service is complete without the reading of God's Word. My word will fail, everybody else's word will fail, but God's Word will never fail.
We have an altar, whereof they which have no right to eat which serve the tabernacle.
For the bodies of those beasts, whose blood is brought into the sanctuary by the high priest for sin, are burned without the camp.
Jesus… Therefore Jesus also, that he might sanctify the people with his own blood, suffered without the gate.
Let us go forth therefore unto him without the camp, bearing his reproach.
(Now, here's my text.) For here we have no continuing city, but we seek one to come.
I imagine my voice has a little blast in there, and I'll get back to… Can you hear all right up in the balcony, up in the second balcony all right?
What I wish to speak on, is "Here We Have No Continuing City," to kind of back up and… And you pray with me. There's no one that…

Norsk:

1
Men det er for Hans ære at jeg sier det. Gud velsigne dere.
Nå ønsker jeg å lese noen Skriftsteder fra Hebreerne kapittel 13, fordi ingen gudstjeneste er komplett uten lesning av Guds Ord. Mitt ord vil falle bort, alle andres ord vil falle bort, men Guds Ord vil aldri falle bort.
"Vi har et alter som de som tjener i tabernaklet ikke har rett til å ete av. For kroppene av de dyrene hvis blod blir brakt inn i helligdommen av ypperstepresten som offer for synd, blir brent utenfor leiren.
Derfor led også Jesus utenfor byporten for å hellige folket med sitt eget blod.
La oss da gå ut til Ham utenfor leiren, og bære Hans vanære.
For her har vi ingen blivende by, men vi søker den som skal komme."
Jeg forestiller meg at stemmen min har en viss klang, og jeg skal prøve å få den til… Kan dere høre godt oppe på balkongen, også i andre balkong?
Det jeg ønsker å tale om, er "Her Har Vi Ingen Blivende By." Be sammen med meg. Det er ingen som…
2
I think of when the Abraham left the city of Ur… Era… Ur and the land of Chaldean, he was seeking a city whose Builder and Maker was God. Now, there was something in Abraham that he could see that great city of Ur, and he knew that that very thing that made people colonize together, there was bound to be a city somewhere that was typed off of. And by instinct, or by the leading of the Holy Spirit, he hunted that city whose builder and maker was God. And he sojourned in strange land, professed to be pilgrims and strangers, a seeking a city, and dwelling in tents with Abraham, Isaac, and Jacob. And so then, we see that city.
2
Jeg tenker på da Abraham forlot byen Ur i Kaldea; han søkte en by som Gud var Bygger og Skaper av. Det var noe i Abraham som gjorde at han kunne se den store byen Ur og visste at det måtte finnes en by et sted, som Ur var en skygge av. Instinktivt, eller ledet av Den Hellige Ånd, jaktet han på byen som Gud hadde bygd og skapt. Han reiste i fremmede land, bekjente seg som en pilegrim og fremmed, søkende etter en by, og bodde i telt med Abraham, Isak og Jakob. Og slik ser vi den byen.
3
There's no matter how many places you ever roamed, no matter how far you go, there's no place like home. Is that right? How many here today is away from home, let's see your hands, just away from home? Oh, my. I wished I could sing. I'd sing, "We're Pilgrims And Strangers Seeking A City To Come." Be it ever so humble, there's no place like home.
Let's take a little trip back home, would you like to do that? I believe everyone here would like to take a trip home, wouldn't you, just like to go back home? There's no place that you'll ever go that'll ever seem like that lovely little old city you lived in, or little old dwelling place out in the country.
For myself, I want to walk back down the road just this afternoon with each one of you, taking a little evening stroll to review the things over.
3
Uansett hvor mange steder du har besøkt, uansett hvor langt du reiser, finnes det ingen sted som hjemme. Er det ikke sant? Hvor mange her er borte fra hjemmet i dag? La oss se hendene deres, bare borte fra hjemmet? Å, du store. Jeg skulle ønske jeg kunne synge. Jeg ville synge: "Vi er pilegrimer og fremmede som søker en kommende by." Selv om det er aldri så beskjedent, finnes det ingen sted som hjemme.
Skal vi ta en liten reise hjemover, har du lyst til det? Jeg tror alle her vil gjerne ta en tur hjem, ikke sant? Det finnes ikke noe sted du kan dra som vil føles som den elskede, lille gamle byen du bodde i, eller den lille gamle boligen ute på landet.
For min del vil jeg gjerne ta en spasertur nedover veien i ettermiddag, sammen med hver og en av dere, ta en liten kveldstur for å minnes tingene igjen.
4
The first thing comes into my mind at this time, is a little humble home built out in the country by the broomsage fields, and some old apple trees standing around, where my father and mother and their little family lived, a little humble place indeed. The…
We were very, very poor. Daddy had a hard time. He was a very poor man. He worked for seventy-five cents a day in log wood. My father had a bad habit, drinking. I'm sorry to have to say that, but that's true. And he… My father died in my arms. I seen my daddy work so hard, till when he would come in, his back would be sun burned until his shirt would be sticking to his back, and mother would have to take and clip the shirt loose from his back. I don't care what he done. He's my daddy. I'm not ashamed of my father. I love my daddy. He's gone on today, but he's still daddy.
4
Det første som kommer til meg nå, er et beskjedent hjem bygd ute på landet ved broomsage-feltene, omgitt av gamle epletrær, der far, mor og deres lille familie bodde. Et virkelig ydmykt sted. Vi var svært fattige. Pappa hadde det vanskelig. Han var en fattig mann og jobbet for syttifem øre om dagen med å hugge ved. Min far hadde en dårlig vane, han drakk. Jeg beklager å måtte si det, men det er sant. Min far døde i mine armer. Jeg så pappa jobbe så hardt at når han kom inn, var ryggen solbrent og skjorten satt fast i huden, og mor måtte klippe den løs. Uansett hva han gjorde, var han min pappa. Jeg skammer meg ikke over min far. Jeg elsker pappa. Han er borte nå, men han vil alltid være pappa.
5
And young people, remember. If you're fortunate enough today to have a daddy and a mother living, love them, honor them. The hour will come when you'll think they're the greatest people in the world, if you don't now. And don't never, little fellows, don't never give this slandering word, "old man," and "old woman." That's not the old man and old woman. That's daddy and mother.
And some of these days when they go out of the room, in the casket, of flowers, you hear them lowered down in the ground, the pastor say, "Ashes to ashes and dust…" It won't be the "old man" then. There won't be the "old woman," it'll be, "Mother." You'll be wringing your hands and crying. That's right.
Now, while she's a living, give her her flowers now, and give dad his flowers. That's right. Now, and the best flower you could give them, is obey them. And that's the first promise in the Bible, the first commandment with promise, "Honor thy father and mother: which may lengthen the days upon the earth that the LORD giveth thee."
5
Og unge mennesker, husk. Om du er heldig nok i dag å ha en pappa eller mamma som lever, elsk dem og ær dem. Det vil komme en tid da du vil mene at de er de største menneskene i verden, om du ikke vet det. Og aldri dere barn, ikke bruk dette ærekrenkende navnet "gammer’n" eller "gamla". Det er ikke "gammer’n" eller "gamla". Det er mamma og pappa.
Og en dag når de går ut av rommet, i en kiste med blomster, hører de blir senket i jorden, presten sier "fra jord og til jord…" Det vil ikke være "gammer’n" da eller det vil ikke være "gamla", det vil være "Mamma". Du vil stå og vri hendene og gråte. Det er riktig.
Nå, mens hun lever, gi henne hennes blomster nå, og gi pappa hans blomster. Det er riktig. Nå, og de beste blomstene du kan gi dem, er: vær lydig mot dem. Og det er det første løfte i Bibelen, det første bud med et løfte, "Hedre din far og din mor, som kan forlenge dine dager på jorden som Herren gir deg."
6
My daddy worked on a farm. I remember mother… The furniture we had in the house was the old hickory bottom chairs. How many remembers the old hickory bottom chairs, wrapped…? Well, I'm not the only country person in here, am I? And we had an old kerosene lamp with a big old hoot owl on the chimney. Remember them old owls? It used to the one I had to clean it, because my hand was so little, I could clean the chimney. And we had an old cook stove in the kitchen.
And pop would cut the wood, and we'd bring it in, and lay it behind the stove. And us little kiddies would help him saw it up.
And we had a table. And behind the table was a bench. Daddy took a piece off of a barn, and made a--and made a bench that we all… We little boys would go set on that. We only had three chairs. And so we would get on…
6
Min far jobbet på en gård. Jeg husker mor... Møblene vi hadde i huset var gamle hickorybunnstoler. Hvor mange husker de gamle hickorybunnstolene, sammenflettet...? Vel, jeg er ikke den eneste fra landet her, er jeg? Vi hadde en gammel parafinlampe med en stor ugle på skorsteinen. Husker du de gamle uglene? Jeg måtte alltid rengjøre lampen, fordi hånden min var så liten at jeg kunne rense skorsteinen. Vi hadde også en gammel vedovn på kjøkkenet.
Pappa kuttet veden, og vi brakte den inn og la den bak ovnen. Vi små barn hjalp ham med å sage den opp. Vi hadde et bord, og bak bordet var det en benk. Pappa tok et stykke fra en låve og lagde en benk til oss. Vi små gutter satt på den. Vi hadde bare tre stoler, så vi måtte...
7
And I remember the cabin, the front part of it, it had a floor. It had a room in front and a little half room in the back. And we had one of those little old… We called them monkey stoves, or laundry stoves set up on a stump. And mother cooked from there.
here's about five of we little Branhams. We'd run in there, and wash our face, and slick that hair down, and jump up behind the table. And one great big old pot dinner, cooked in an old three-legged kettle… How many remembers them? Say, I'd just love to have a dinner out of one right now. And we'd…
7
Jeg husker hytta, den hadde et gulv i frontpartiet. Det var et rom foran og et lite halvrom bak. Vi hadde en av de små gamle... Vi kalte dem apeovner eller klesvaskovner, som var satt opp på en stubbe. Og mor lagde mat der.
Vi var omtrent fem små Branham-barn. Vi løp inn, vasket ansiktet vårt, glatt ned håret og hoppet opp bak bordet. Og så var det en stor gammel grytemiddag, kokt i en gammel trebeinskjele... Hvor mange husker dem? Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne ha en middag fra en slik gryte akkurat nå. Og vi...
8
She'd take and get beef and make mulligan stew. How many knows what mulligan stew is? I'm not the only Irishman here then, am I? So they'd put the mulligan stew in there. And we had…
My plate was a tin plate. Frankly, it was a big bucket lid that was turned over, so I'd get a good measure every time the cup went down and dipped out the mulligan stew. And we'd baked corn bread in a--in a pan (How many remembers old corn bread baked in a pan?), cut it in the middle, put it on.
And I'd set next to daddy, because every person broke his own bread. And so when it come by, I'd break the corner off, because it had more crust on it. It was just so good. And so I sure like that yet. Yes, sir, I sure do.
I've eat in many good places, and some of the best places, I guess, in the nation that minister friends of mine has taken me to dinner, which I'm very, very thankful. But friends, I'd give everything I ever had, or ever will have, if I could set behind that old table one more time and look at my daddy setting there, and eat some mulligan stew with him. I'll never do it no more. That's right. It's done forever. Enjoy your childhood, young people. Love God.
8
Hun pleide å lage gryterett med oksekjøtt. Hvor mange her vet hva mulligan stew er? Jeg er visst ikke den eneste irlenderen her, eller? Så ville hun lage mulligan stew.
Min tallerken var en blikktallerken. For å være ærlig, var det et stort spannlokk som var snudd over, slik at jeg fikk en god porsjon hver gang koppen ble dyppet og fylt med mulligan stew. Vi bakte maismuffins i en panne (hvor mange husker de gamle maismuffinsene bakt i en panne?), delte dem i midten og serverte dem.
Jeg satt ved siden av pappa, for hver person brøt sitt eget brød. Når det kom forbi, brøt jeg av hjørnet, fordi det hadde mest skorpe. Det var bare så godt. Og jeg liker det fortsatt veldig godt. Ja, det gjør jeg.
Jeg har spist på mange gode steder, noen av de beste stedene i landet, hvor predikantvenner har tatt meg med til middag, noe jeg er veldig takknemlig for. Men venner, jeg ville gitt alt jeg noen gang har hatt, eller noen gang vil ha, for å kunne sitte ved det gamle bordet én gang til og se på at pappa sitter der og spise litt mulligan stew med ham. Det vil jeg aldri oppleve igjen. Det er slutt for alltid. Nyt barndommen deres, unge mennesker. Elsk Gud.
9
See all my brothers set around there, the little healthy looking things. Some of them's in eternity. I can never do that no more. For here, we have no continuing city, but we seeking one to come.
I used to see my daddy when we'd come in. He's a little fellow about my size, but strong built. And he would wind up his sleeves like that.
And we had it out to the old apple tree, they had a wash pan setting out there with an old piece of a glass with drove up in the tree, and a towel made out of a meal sack. And we'd go out there and wash at this old bench, and then we'd clean up on the outside. There's a little bench around the tree.
I'd see daddy when he'd be combing his black wavy hair, and the muscles would just wallow under his arm. I thought, "Oooh, my. My daddy will live to be a thousand years old," I'd think. I admired my daddy. And I'd think, "How strong he is." I said, "My, he'll live and live and live and live, because he's so strong." He died at fifty-two. For here, we have no continuing city.
9
Se alle mine brødre som sitter der, de små, sunne utseende skapningene. Noen av dem er nå i evigheten. Jeg kan aldri gjøre det igjen. For her har vi ingen vedvarende by, men vi søker en som kommer.
Jeg pleide å se min far når vi kom inn. Han var en liten fyr på min størrelse, men sterkt bygget. Han ville brette opp ermene slik.
Vi hadde en gammel epletre hvor det sto en vaskefat, med et gammelt glassbit drevet opp i treet, og et håndkle laget av en melsekk. Vi gikk ut dit og vasket oss ved den gamle benken, og vi ryddet oss på utsiden. Det var en liten benk rundt treet.
Jeg så på pappa når han kjammet sitt svarte, bølgende hår, og musklene beveget seg under armen hans. Jeg tenkte: "Oooh, min. Min pappa vil leve i tusen år," tenkte jeg. Jeg beundret min far. Jeg tenkte, "Hvor sterk han er." Jeg sa, "Min, han vil leve og leve og leve, fordi han er så sterk." Han døde da han var femtito. For her har vi ingen vedvarende by.
10
Now, I thought, "Oh, that house. How big." Beneath it was logs. And it been kind of slab board on the outside. I thought, "Oh, how… That house will stand for hundreds of years." Today, there's a housing project there. Here, we have no continuing city, but we're seeking one to come. That's right.
I passed by just before coming here. I'm just so a great swelling in my heart. Oh God, how can just twenty years make such a difference in a place? But here, we have no continuing city. We're seeking one to come. And I thought of daddy.
And also, we… I remember every Saturday night, we'd go to town and pay the grocery bill. And every time we'd pay a grocery bill, Mr. Grower would give us (the grocery man), give us a little sack of candy. I think our grocery bill run to the extent of three dollars a week. And my, dad only made about four and a half.
10
Jeg tenkte, "Å, det huset. Så stort." Under det lå det tømmerstokker, og det var slagskiver på utsiden. Jeg tenkte, "Å, det huset vil stå i hundrevis av år." I dag er det et boligprosjekt der. Her har vi ingen varig by, men vi søker den som skal komme. Det er riktig.
Jeg gikk forbi rett før jeg kom hit. Jeg kjenner en stor følelse i hjertet. Å Gud, hvordan kan bare tjue år gjøre en slik forskjell på et sted? Men her har vi ingen varig by; vi søker den som skal komme. Og jeg tenkte på pappa.
Jeg husker også at vi hver lørdagskveld dro til byen for å betale dagligvarekontoen. Hver gang vi betalte dagligvarekontoen, ga Mr. Grower oss en liten godtepose. Jeg tror dagligvarekontoen vår var på omtrent tre dollar i uka, og far tjente bare rundt fire og en halv dollar.
11
So mom would get some goods at gi… My wife's setting here. I'm afraid to say what kind of goods that was, because I make a mistake on it every time. Anyhow, it's some kind of that little stuff, you know, that they used to make shirts out of.
And I remember one time at my church, I said to… One of the worst I ever was gotten at my church. I was going to have a humble night on Wednesday night, and I said… And my choir was all setting behind me. I said… And that… What… g-a-n-g-h--jan--j--gingham… That's what it is, name--gingham. And I said… And I was trying to think of that.
And there's a little place down the road called Gingham--Gingham Cottages. And I'll try to think of that. And I said, "I'm sure to make a mistake when I say that."
So I had a little girl by the name of Irene Wiseheart singing in the choir. I said, "Now, Sister Wiseheart, when I back back, if I forget about it, you tell me what that was." And so I didn't understand anything about goods like that.
11
Så mor pleide å kjøpe noen varer... Min kone sitter her. Jeg er redd for å si hva slags varer det var, fordi jeg alltid gjør feil på det. Uansett, det var noe av det stoffet de brukte til å lage skjorter av.
Jeg husker en gang i min menighet, en av de verste gangene jeg har måttet rette på meg selv. Jeg skulle ha en ydmyk aften en onsdag, og koret satt bak meg. Jeg prøvde å tenke på det ordet for stoffet - g-i-n-g-h-a-m, gingham, var det. Og jeg visste at jeg kom til å gjøre en feil når jeg skulle si det.
Det finnes et sted nedover veien kalt Gingham Cottages, og jeg forsøkte å huske det. Jeg sa: "Jeg kommer garantert til å gjøre en feil når jeg sier dette."
Så hadde vi en liten jente i koret ved navn Irene Wiseheart. Jeg sa: "Nå, Søster Wiseheart, hvis jeg glemmer det når jeg kommer tilbake, fortell meg hva det var." Jeg forstod ikke noe om slike varer.
12
And I said, "Now, Wednesday night is humble night here at the Tabernacle." I said, "Now, all you brothers, wear your work clothes, your overalls. I'm going to preach in my overalls." I said, "You all come out with your overalls. And all you women wear your…" I said walking back.
I backed back, and she said, "Gingham, gingham."
I said, "Your greyhound dresses." And my… And oh, my. That was about the worst I ever was gotten it. And everybody started to laughing at me, and I thought, "Well, I guess I done said it." So I said, "Ever what that goods is like's on this little cottage down here"
Then one night, I was--run home. I was patrolling. And I used to carry those great big old red handkerchiefs. When you hunt, you know, you have to have a red handkerchief. And I'd carry one in my pocket.
And one night, I run in and… We lived in a little two room cabin. And I run across the street real quick to church. I was late, and I run across the street real quick, you know, and I dressed in the room and changed clothes. And I was over there just a preaching away, you know, and I got to perspiring. And I reached back and got this handkerchief, you know, and I started shaking it like this. And I looked, and it was that big old red handkerchief. I seen, my little wife looking at me, and I said, "Oh, well." I said, "I'm afraid of them little ones. Afraid I'd swallow it." So I said… There's about two of the worst I ever knew… was gotten in church.
12
Jeg sa: "Nå, onsdag kveld er en ydmykhetskveld her i Tabernaklet." Jeg sa: "Alle dere brødre, bruk arbeidsklærne deres, kjeledressene. Jeg skal prek i min egen kjeledress." Jeg sa: "Kom ut i deres kjeledresser. Og alle dere kvinner, bruk deres..." På dette tidspunktet begynte jeg å trekke meg tilbake.
Hun sa, "Bomulls-stoffer, bomulls-stoffer."
Jeg sa: "Deres grå kjoler." Og mine... Å, min. Det var omtrent det verste jeg noensinne har sagt. Alle begynte å le av meg, og jeg tenkte, "Vel, jeg har vel sagt det nå." Så sa jeg, "Hva enn slags stoff det handler om, som er på denne lille hytta her."
En natt dro jeg hjem. Jeg var på patrulje. Jeg pleide å bære med meg de store gamle røde lommetørklene. Når man jakter, vet du, må man ha et rødt lommetørkle. Jeg hadde ett i lommen.
En natt løp jeg inn, og... Vi bodde i en liten toroms hytte. Jeg krysset gaten raskt til menigheten. Jeg var sen, og krysset gaten raskt, vet du, og jeg skiftet klær i rommet. Og der var jeg, bare talte i vei, vet du, og begynte å svette. Jeg rakte bak og tok fram dette lommetørkleet, vet du, og begynte å vifte med det. Jeg så at det var det store gamle røde lommetørkleet. Jeg så min lille kone som kikket på meg, og jeg sa: "Å, vel." Jeg sa: "Jeg er redd for de små. Redd jeg skulle svelge det." Så sa jeg... Det var omtrent de to verste øyeblikkene jeg noensinne opplevde i menigheten.
13
But I remember daddy would take us down on Saturday night and pay the grocery bill, and get those little old sack of candy. And we had a little old jersey wagon. You all call them out here, buckboards I believe, or whatever. And they put some straw in the back. And it'd be cold, and we'd wrap up in blankets, and go down. And it'd be spitting snow. And they'd pay the grocery bill.
And all these little Irish, setting out there waiting, you know, for this candy to come. Then we'd come out, and that candy had to be equally broken among every one. If there's one stick over, it was broke into so many pieces. To be sure, every little blue eye was watching right at it, to be sure he never got cheated. So we'd set and eat that.
And I'd play a little trick on them. I'd… Now, we wouldn't eat it, couldn't chew it, because it was too valuable, that old stick candy. I'd… We'd suck on it a little while, then hold it, you know, wait a little while, rest up, and suck on it again.
13
Jeg husker at far tok oss med på lørdagskvelden for å betale dagligvarehandelen og få med oss en liten pose med godteri. Vi hadde en liten Jersey-vogn. Dere kaller dem buckboards her ute, tror jeg, eller noe lignende. De la litt halm i baksetet. Det var kaldt, så vi pakket oss inn i tepper og dro av gårde, mens det snødde lett. De betalte dagligvarehandelen, og vi ventet spent på å få godteriet.
Alle oss små irske barna satt og ventet på godteriet. Når vi fikk det, måtte det deles likt. Hvis det var én stang til overs, ble den delt opp i så mange biter som nødvendig. Alle små blå øyne fulgte nøye med for å sikre at ingen ble snytt. Så satte vi oss ned og spiste.
Jeg pleide å lure dem litt. Vi spiste ikke godteriet med én gang, for det var for verdifullt. Vi sugde litt på det, tok en pause og sugde litt til senere.
14
Well, I remember I used to play a trick on them. I'd suck on my piece for a while, and wrap it up in a piece of paper, and put it in my pocket. And I had some from Monday. And I'd suck on it again, and tell all the boys, "Don't you wish you had some?" And I'd just put that piece, and the dirt, and candy, and all of it roll [unclear words]. And they was good.
And I guess I could go tomorrow and buy a whole box of chocolates, Hershey's, if I wanted to. But it would never taste like that. That's the real candy.
And I remember those old days and how glorious they was. And how that going to school… When school days come along, we went to school. We didn't have any clothes to wear hardly to--just enough to--that we possible legally could go.
14
Jeg husker at jeg pleide å spille en spøk på dem. Jeg sugde på mitt stykke en stund, pakket det inn i et papir og la det i lommen. Jeg hadde noen fra mandag. Jeg sugde på det igjen og sa til alle guttene: "Ønsker dere ikke at dere hadde noen?" Jeg la det samme stykket, med skitt og godteri, tilbake i lommen. Og de smakte godt.
Jeg antar at jeg kunne gå i morgen og kjøpe en hel eske med sjokolade, kanskje Hershey's, hvis jeg ville. Men det ville aldri smake som den gangen. Det var ekte godteri.
Jeg husker de gode, gamle dagene og hvor herlige de var. Når skoledagene kom, gikk vi på skolen. Vi hadde knapt klær å ha på oss, bare nok til å kunne gå lovlig til skolen.
15
I remember going to school all winter long with one of mom's shoes on, and one of pop's. That's right. I had… We called it a boot-n-gagger. And I had one of mom's shoe on this foot, and pop's. And this is awful to say, but it's the truth. It's the truth.
I remember I didn't have any shirt to wear that winter. And Mrs. Wathan, a rich lady lived up the road from us, give me a little coat that had a little eagle emblem on it. And I'd pull that coat up like this, and go on to school.
I remember setting up there. It got kind of warm, you know. And the teacher said, "William."
I said, "Yes, ma'am."
She said, "Aren't you warm? Better take off that coat."
I couldn't take that coat off. I didn't have any shirt on. So I said, "Why, I--I… No--no ma'am." I said, "I'm just a little bit chilly."
They had a great big old stove setting over there. She said, "You ain't taking a cold. You go over and set by that stove."
My, my. I set there and the perspiration run down on my face. She said, "Aren't you warm yet?"
I said, "No, ma'am." I was plenty warm, but I couldn't take that coat off. I didn't have any shirt on.
15
Jeg husker at jeg gikk på skolen hele vinteren med en av mammas sko på den ene foten og en av pappas på den andre. Ja, det stemmer. Vi kalte det en "boot-n-gagger". Det er vondt å si, men det er sant.
Jeg husker også at jeg ikke hadde noen skjorte å bruke den vinteren. Mrs. Wathan, en rik dame som bodde litt lenger opp i veien, ga meg en liten jakke med et ørne-emblem på. Jeg dro jakken opp rundt meg og dro på skolen.
En dag ble det litt varmt i klasserommet, og læreren sa: "William."
"Ja, frue," svarte jeg.
"Hvis du er varm, burde du ta av deg jakken," sa hun.
Men jeg kunne ikke ta av jakken, for jeg hadde ingen skjorte under. Så jeg sa: "Nei, frue, jeg er bare litt kjølig."
Det var en stor, gammel komfyr der inne, og læreren sa: "Du blir ikke forkjølet, sett deg ved komfyren."
Min Gud, jeg satt der og svetten rant nedover ansiktet mitt. Hun spurte: "Er du varm nå?"
"Nei, frue," sa jeg. Jeg var glovarm, men jeg kunne ikke ta av jakken fordi jeg ikke hadde noen skjorte på.
16
And so I remember that spring when I got my first shirt. I had a cousin, a girl, Lucille Hare, my father's sister's child. They come over to visit. And when she left, she left one of her dresses.
And I cut the skirt part off, and wore the top part as a shirt. I went to school. And it had this here little… What is that stuff that runs up-and-down, you know, like that, they put it around the edges of garments? Rickelty-rackelty? Or whatever the… I missed that. Rick what? Rick-rack. And so we… All over it everywhere, rick-rack all over it. So that's… [Blank spot on tape.] [unclear words].
16
Jeg husker den våren da jeg fikk min første skjorte. Jeg hadde en kusine, Lucille Hare, datter av min fars søster. De kom på besøk. Da de dro, etterlot hun en av kjolene sine. Jeg klippet av skjørtet og brukte overdelen som skjorte. Jeg gikk på skolen med den. Den hadde denne lille... Hva er det stoffet som går opp og ned, som brukes rundt kantene på klær? Rick-rack, eller noe sånt. Jeg husker ikke helt. Rick-rack, ja. Så det var rick-rack overalt på den. [Tomt.område.på.lydbånd.] [Utydelige ord].
17
Down the hill we'd go, rivity, rivity, rivity, rivity. Well, we wasn't sliding like the rest the boys, but we were sliding anyhow. We were getting there anyhow in this old dish pan. Well, that was all right, but rat… Some of the boys had sleighs. You see? So after a while, the bottom come out of it. So we had no more sleigh. And we went down the river, and I got me a big old log, put a wire on it, and pulled it up top of the hill. And we'd get on this log and ride, ride down the hill.
I never will forget a event taken place there, there's a boy named Lloyd Ford. Brother Graham, ever where you at, my associate pastor's here somewhere. Lloyd Ford, he got him a job. That was in time of the world's war. So he got him a job selling "Pathfinders," or something like that, magazines. And he got to wear one of them Boy Scout suits. And everything was a war then, you know, and army. And oh, how I wanted to dress like a soldier.
17
Vi suste ned bakken, rivity, rivity, rivity, rivity. Vi gled kanskje ikke som de andre guttene, men vi gled i hvert fall. Vi kom oss nedover uansett, i denne gamle baljen. Noen av guttene hadde kjelker, forstår du? Etter hvert gikk bunnen ut av vår, så kjelken vår var ubrukelig. Vi dro ned til elva, hvor jeg fant en stor stokk. Jeg bandt en wire rundt den og dro den opp til toppen av bakken. Deretter satte vi oss på stokken og suste ned bakken.
Jeg vil aldri glemme en hendelse som fant sted der. En gutt ved navn Lloyd Ford var der. Bror Graham, hvor enn du er, min medpastor er her et sted. Lloyd Ford fikk seg en jobb under verdenskrigen. Han solgte blader som "Pathfinders", eller noe lignende. Han fikk også bruke en speiderspeiddrakt. Alt dreide seg om krig og militæret på den tida, og jeg ønsket så sterkt å kle meg som en soldat.
18
I'd see those soldiers come up from the quartermaster, and go up the road there, just at attention, walking. And at the school, we had an old sassafras pole there, and raised the flag, and those soldiers come by would salute the flag.
I thought, "How…" Oh, my heart just beat. "When I get big enough, I'm going to join the army. I'll get plenty of clothes to wear. And I'll… And if I can join the army." But when I got big enough, I was too scrawny at the--to get in the army. And they wouldn't even take me.
But Somebody accepted me. That's right. I'm in a Army today. You might not be able to see my uniform, but I know it's on anyhow. It's on the inside. I'm in the Army of the Lord.
18
Jeg så de soldatene som kom opp fra kvartermesteren, gå oppover veien, rett i giv akt, marsjerende. På skolen hadde vi en gammel sassafrasstang hvor vi heiste flagget, og når soldatene passerte, hilste de flagget.
Jeg tenkte, "Hvordan..." Å, hjertet mitt slo raskere. "Når jeg blir stor nok, skal jeg verve meg til hæren. Da får jeg nok klær å ha på meg. Og hvis jeg kan verve meg." Men da jeg ble stor nok, var jeg for spinkel til å komme inn i hæren. De ville ikke engang ta meg inn.
Men noen aksepterte meg. Det er riktig. Jeg er i en Hær i dag. Du ser kanskje ikke uniformen min, men jeg vet at den er der likevel. Den er på innsiden. Jeg er i Herrens Hær.
19
And so in the war, I tried to volunteer and everything, but they wouldn't--didn't receive me. So they never even called me. Put me in the minister's class, and just never even called me. I guess my education was too poor to be classed as a Chaplain. And then being a minister, they wouldn't… I… They didn't draft me. And so there I was. I was left out.
But somehow or another, and even with my scrawny, uneducated and all, God sent out a recruit one day, and I answered it, and I'm in His Army now. And I'm doing the best that I can, to fight the greatest battle that's ever fought, a wage against sin and evil, and for righteousness.
19
Under krigen prøvde jeg å verve meg, men de mottok meg ikke. De ringte meg aldri. De satte meg i kategorien for prester, men jeg ble aldri kalt inn. Jeg antar at utdannelsen min var for dårlig til å klassifiseres som feltprest. Og som predikant ble jeg ikke innkalt til militærtjeneste. Dermed ble jeg stående på sidelinjen.
Men på en eller annen måte, til tross for min tynne og uvitende tilværelse, sendte Gud ut en rekrutteringsmelding en dag, og jeg svarte på den. Nå er jeg i Hans hær. Jeg gjør mitt beste for å kjempe den største kampen noensinne, en kamp mot synd og ondskap, og for rettferdighet.
20
And I remember I asked Lloyd. I said, "Lloyd, will you give me that suit when you wear it out?"
He said, "Yes, I'll give it to you."
And that was the longest lasting suit I ever seen. He wore that suit, looked like… When I seen him one time, he come up missing it, and I said, "Lloyd, what about that suit?"
He said, "I'll see if I can find that, Billy." Looked all around. He said, "No, sir. You know, mother patched dad's clothes with it, and the dogs used it for a pallet, and they drug it away." And said, "The only thing I got left is one legging."
I said, "Bring me that."
And so it was a little old stave legging about like that, laced up on the side. So I took that legging, you know, and I wore it around home. Put it on. My, I looked, how good that looked, you know, one legging. Thought, "My, that felt good." I wanted to wear it to school, but I didn't know just how I was going to get to wear that legging to school. So I put it in inside my coat.
20
Jeg husker at jeg spurte Lloyd: "Lloyd, kan du gi meg den dressen når du har slitt den ut?"
Han svarte: "Ja, jeg skal gi den til deg."
Det ble den mest holdbare dressen jeg noen gang har sett. Han brukte den lenge. En gang spurte jeg ham: "Lloyd, hva med den dressen?"
Han sa: "Billy, jeg skal se om jeg finner den." Han lette overalt, men til slutt sa han: "Beklager, men mor brukte stoffet til å lappe farens klær, og hundene brukte det som liggeunderlag og dro det bort. Det eneste jeg har igjen er en gamasje."
Jeg svarte: "Gi meg den."
Det var en gammel gamasje som snørte seg opp på siden. Jeg tok gamasjen og brukte den hjemme. Jeg så meg selv i den og syntes det så skikkelig bra ut, selv med bare én gamasje. Jeg ønsket å bruke den på skolen, men var usikker på hvordan jeg skulle få det til. Så jeg puttet den i jakkelommen.
21
And I was riding on that log one day, and I went down the hill. And oh, I got up and I said, "My, I hurt my leg. Whew. Um." I said… My stockings, you know, and great big holes in them. And I said, "I--I just hurt my leg so bad."
I said, "That just reminds me, I--I--I got one of my Boy Scout leggings here in my coat." I put that legging on. My, I walked into school, you know, kind of limping like, but getting everybody looking at that one legging.
And so I had to go up to work the problems on the blackboard. And so that they wouldn't notice I just had on one legging, I stood sideways and put this legging on that side and stood like this, and worked the problems like this. Look out and see if everybody was looking at me, that one legging on. Everybody got to laughing at me. My, I got to crying, so she made me come down. But oh, my. Something there…
I got a pair of leggings today that I'm not ashamed of. That's right: the Gospel of Jesus Christ.
And then, many great things happened in childhood back there, that I wouldn't have time to approach.
21
En dag, mens jeg lekte på et tømmerstykke, skled jeg ned en bakke. Jeg reiste meg og sa: "Å, jeg skadet beinet mitt. Det gjør vondt." Mine strømper hadde store hull. Jeg sa: "Jeg har virkelig skadet beinet mitt."
Jeg husket at jeg hadde en av mine speider-gamasjer i frakken min. Jeg tok på meg gamasjen og gikk haltende til skolen, og alle la merke til den ene gamasjen. Da jeg skulle løse problemer på tavlen, stilte jeg meg sidelengs for å skjule at jeg bare hadde én gamasje på. Jeg sjekket om noen så på meg, og alle begynte å le. Jeg begynte å gråte, så læreren ba meg komme ned. Men, å, det var en opplevelse.
I dag har jeg et sett med "gamasjer" jeg ikke skammer meg over - Evangeliet om Jesus Kristus.
Mange store ting skjedde i barndommen som jeg ikke har tid til å nevne.
22
One thing not long ago, I was having a revival in Texas. I come home, and… Wife, I, and the baby, we went up the road. And I just so tired, I just felt like I'd drop. I just couldn't stand it.
And on the road home, I was driving, and I'd go to sleep. And I drive about a couple of miles, then I'd stop. I'd try to sleep, and I'd wake up. And I'd drive a little farther, and I'd get sleepy, and just almost go off the road. And I'd stop. I thought, "This is awful dangerous, but I must get home." And I would lay on the--lay down in my car and try to sleep.
I woke up after while, and you know what had happened? I driving, I'd run off the road, and was way out in a cow pasture, holding my hand out and saying, "Sister, believe it. That's all you have to do. If you're ever get healed, then you believe it." Way out there in the pasture where I'd run off the road, and out through the field there, and asleep. And wife and I, there's a great crowd of people waiting there. So we got in the car and went up the road.
22
For ikke lenge siden hadde jeg en vekkelse i Texas. Da jeg kom hjem, dro jeg, min kone og babyen oppover veien. Jeg var så sliten at jeg følte jeg skulle falle om. Jeg klarte nesten ikke stå oppreist.
På vei hjem kjørte jeg, men jeg sovnet stadig. Jeg kjørte noen kilometer, stoppet, prøvde å sove, våknet opp igjen, kjørte litt til og ble søvnig igjen, nesten kjørte av veien. Jeg stoppet flere ganger. Jeg tenkte: "Dette er veldig farlig, men jeg må komme meg hjem." Jeg la meg ned i bilen for å prøve å sove.
Da jeg våknet etter en stund, skjønte jeg hva som hadde skjedd. Jeg hadde kjørt av veien og var langt ute på et beite. Jeg holdt hånden min ut og sa: "Søster, tro det. Det er alt du trenger å gjøre. Hvis du noen gang skal bli helbredet, må du tro det." Der ute på beitet, hvor jeg hadde sovnet bak rattet, var min kone og jeg og en stor folkemengde som ventet der. Så vi satte oss i bilen og fortsatte oppover veien.
23
I passed by the old school house; it's gone too, for we have no continuing city.
And right across from there, there used to be Mr. Wathan's chauffeur. And [unclear words] they live there. There's a pump that I wanted a drink out of. And I thought, just like David one time, wanted a drink out of that well. And I went down there to the--and begin to pump the water, and wife and baby and them was picking violets.
I was leaning across the old fence, and looking at the old hill there where the school used to be, and the old trees, the sugar maples where we used to tap them and suck the sap on them in the spring of the year, you know, when it was coming up.
And I thought, "Oh…" I could just imagine seeing all those little boys standing lined up there with their hands on one another's shoulders, tramping like this, and the flag up, and we were going in, the teacher with a great big long willow, making us line up just right. And I looked up on the hill, and see the old home where it used to be, and housing project up there. Down here, the old school was gone.
And my, my heart begin to swell up. I thought, "Here we have no continuing city, but we're seeking one to come."
23
Jeg gikk forbi den gamle skolebygningen; den er også borte, for vi har ingen varig by her.
Rett overfor der pleide sjåføren til Mr. Wathan å bo. Og [uklare ord] de bor der fortsatt. Det var en pumpe jeg ønsket å drikke fra, og jeg tenkte, akkurat som David én gang ønsket seg en drink fra den brønnen. Jeg gikk ned for å pumpe vannet, mens min kone og babyen plukket fioler.
Jeg lente meg mot det gamle gjerdet og så på den gamle bakken der skolen pleide å stå, og sukkerlønntrærne som vi pleide å tappe og suge sevjen fra om våren, når sevjen steg.
Jeg tenkte, "Å…” Jeg kunne bare forestille meg alle de små guttene som sto på rekke med hendene på hverandres skuldre, marsjerte slik, med flagget heist, og vi var på vei inn, læreren med en stor lang pil, fikk oss til å stille opp riktig. Jeg så opp mot bakken, og så det gamle hjemmet der det pleide å være, og et boligprosjekt der nå. Nedenfor var den gamle skolen borte.
Og mitt hjerte begynte å svulme opp. Jeg tenkte: "Her har vi ingen varig by, men vi søker en som skal komme."
24
I remember the boys that I use… I said, "Let me think. Ralph Fields, where's he at? He's gone. Where's Howard Higgins? Dead. Where's my brother? Gone. Here we have no contin… Where's dad? He's gone. Where's Charles? Gone. Where's Edward? Gone." I thought, "O God, and soon somebody look at this ground and say, 'Where's Bill?' Gone." Here we have no continuing city. I begin to think of it. My heart begin to pound.
I remember a little dirty trick that I done my brother there. Don't do anything wrong that you'll ever regret.
I remember one day that mama give us some popcorn to take to school with us. We couldn't eat with the rest of the kids. We'd always run over the hill there and eat, because we--the rest of the children could afford sandwiches.
And we used to have a little jar. In there would be greens and a piece of corn bread laying on the side, and two spoons, and maybe a little jar full of stuff, you know. And we'd set and both of us eat out of this jar with this spoon, and eat our bread and pass it back and forth to one another. We was ashamed before the children. And we'd run over the hill and eat behind the trees over there.
24
Jeg husker guttene jeg pleide å være sammen med. Jeg sa: "La meg tenke. Hvor er Ralph Fields? Borte. Hvor er Howard Higgins? Død. Hvor er broren min? Borte. Hvor er pappa? Borte. Hvor er Charles? Borte. Hvor er Edward? Borte." Jeg tenkte: "O Gud, en dag vil noen se på dette stedet og spørre, 'Hvor er Bill?' Borte." Her har vi ingen varig by. Jeg begynte å tenke på det, og hjertet mitt begynte å banke.
Jeg husker en liten skitten triks jeg gjorde mot broren min. Ikke gjør noe galt som du kan komme til å angre på.
Jeg husker en dag da mamma ga oss popcorn som vi skulle ta med oss til skolen. Vi kunne ikke spise sammen med de andre barna. Vi pleide alltid å løpe over haugen og spise, fordi de andre barna hadde råd til smørbrød.
Vi pleide å ha en liten krukke. I den var det grønnsaker og et stykke maisbrød ved siden av, og to skjeer, og kanskje en liten krukke fylt med noe annet. Vi satt der og spiste begge to fra denne krukken med skjeene våre, spiste brødet vårt og sendte det frem og tilbake til hverandre. Vi skammet oss foran de andre barna. Så vi løp over haugen og spiste bak trærne der borte.
25
I remember mama getting us some popcorn around Christmas. We had a sack of it, and we took it to school, left it in the cloak room. And here the little dirty trick that I did. I held up my hand. Teacher said, "What do you want, William."
I said, "May I be excused?"
Said, "Yes, ma'am--yes, sir."
And I went out the building, and went out through the cloak room, I put my hand down in that sack and got a great big handful of that popcorn. Went out and stood behind the school and eat this popcorn to be sure that I got my share of it. And I was eating that popcorn. I never will forget. When dinner time come, we went out and got our bucket and got our popcorn. My brother looked in that sack, and about half of it gone. He said, "Say," said, "something happened there, didn't it."
I said, "Sure did." Uh uh-huh. I know what had happened. I'd eat his popcorn. So… But he shared the rest of it.
25
Jeg husker at mamma kjøpte popcorn til oss rundt juletider. Vi hadde en sekk med popcorn, og vi tok den med til skolen og lot den ligge i garderoben. Her er det lille, sleipe trikset jeg gjorde. Jeg rakte hånden i været. Læreren sa: "Hva vil du, William?" Jeg sa: "Kan jeg få gå ut?" Læreren sa: "Ja." Jeg gikk ut av bygningen og gjennom garderoben, stakk hånden ned i sekken og tok en stor neve popcorn. Jeg gikk ut og stod bak skolen og spiste popcornet for å være sikker på at jeg fikk min andel. Jeg vil aldri glemme det. Da lunsjen kom, gikk vi ut og hentet bøtta vår og popcornet. Min bror så ned i sekken og omtrent halvparten var borte. Han sa: "Hei, hva har skjedd her?" Jeg sa: "Det skjedde nok noe, ja." Jeg visste hva som hadde skjedd. Jeg hadde spist hans popcorn. Men han delte resten av det med meg.
26
And standing there leaning over that fence, I thought of all those things. He's the one that's gone on. He died in the hospital calling for me when I was in Arizona, many, many years ago.
Friends, if I'd a had a hundred million dollars laying before me, I'd have give every thing that I had if I could've took him that handful of popcorn back again. Couldn't do it. He's gone on. And I thought, "How hard he had to live. He died when he was just a boy." And how that we tried to share our clothes with one another. And just before he died, he put his hand over his heart, said, "I will never live to see Bill again." But said, "Tell him he's my favorite brother." And when down there, I was thinking about that then. I started crying. Wife said, "Why don't you come home to rest." And she seen what was going on, so she got me away, and we went on up the road. Life when one is a child; it was boyhood. I'll hurry.
26
Stående der, lenende over gjerdet, tenkte jeg på alle de tingene. Han er den som har gått bort. Han døde på sykehuset og ropte etter meg mens jeg var i Arizona for mange, mange år siden.
Kjære venner, om jeg hadde hatt hundre millioner dollar foran meg, ville jeg ha gitt alt jeg eide for å kunne gi ham den håndfullen med popcorn igjen. Men det kunne jeg ikke. Han er borte. Jeg tenkte på hvor hardt han hadde det. Han døde da han bare var en gutt. Vi prøvde å dele klær med hverandre. Rett før han døde, la han hånden over hjertet og sa: "Jeg vil aldri få se Bill igjen." Men han sa også: "Fortell ham at han er min favorittbror."
Mens jeg sto der og tenkte på dette, begynte jeg å gråte. Min kone sa: "Hvorfor kommer du ikke hjem for å hvile?" Hun forsto hva som foregikk, så hun tok meg med bort, og vi kjørte videre. Livet i barndommen, det var gutteliv. Jeg skal skynde meg.
27
I was a young man; I seen the way women lived. I never did like girls, never did like women, because I got enough to see the way they would live. If anything I respect in a woman, is being true. I don't care if she's any--colored, white, or whatever she is; if she's a real lady, she deserves the highest of respects. God knows that. And I purposed in my heart when I was a little boy, that I'd never have nothing to do with women. I'd be a hunter all my life. And that's what I did, friend. And I'd live in the woods, hunt all night. And that's why… That's where I learned God, was by nature.
I remember when… Course, when I got to be about seventeen or eighteen then, as all boys, they… Some boy friend of mine, his daddy had a car, James Poole. And he had a little girl he wanted me to meet. And you know how you are. I seen that little girl, and I thought she was prettiest little thing I ever seen. You know, teeth like pearls, eyes like a dove, neck like a swan. Oh, my, just prettiest thing you ever seen.
So said, "She wants to meet you, Bill."
And I said, "Oh." I said, "I don't know how to talk to a woman." I said, "I--I can't do that."
And He said, "Oh, come on."
So I talked to her a few times. And after while, he said, "I'll get dad's old car." And said, "We--we'll take our girlfriends a riding."
I thought, "Well, now that wouldn't be bad."
27
Som ung mann observerte jeg hvordan kvinner levde. Jeg har aldri likt jenter eller kvinner, fordi jeg så nok til å mislike hvordan de levde. Noe jeg virkelig respekterer hos en kvinne er å være trofast. Jeg bryr meg ikke om hun er svart, hvit eller hvilken som helst annen farge; hvis hun er en virkelig dame, fortjener hun den høyeste respekt. Gud vet det. Som liten gutt bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle ha noe med kvinner å gjøre. Jeg ville være jeger hele livet. Og det var det jeg gjorde, venn. Jeg bodde i skogen, jaktet hele natten. Og det var der… Det var der jeg lærte Gud, gjennom naturen.
Jeg husker da jeg ble rundt sytten eller atten år. Akkurat som alle gutter hadde en venn av meg, James Poole, en far som eide en bil. Han hadde en liten jente han ville at jeg skulle møte. Du vet hvordan det er. Jeg så den lille jenta, og jeg syntes hun var det vakreste jeg noen gang hadde sett. Tenner som perler, øyne som en due, hals som en svane. Å, min, det vakreste du kunne se.
Han sa: "Hun vil møte deg, Bill."
Jeg svarte: "Å. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med en kvinne." Jeg sa: "Jeg kan ikke gjøre det."
Han svarte: "Å, kom igjen."
Så snakket jeg med henne noen ganger. Etter hvert sa han: "Jeg skal låne pappas gamle bil. Vi kan ta med kjæresten våre på en biltur."
Jeg tenkte: "Vel, det ville vel ikke være så ille."
28
So we went out. We stopped down there to get some sandwiches. And I went in, and got some Cokes, and some sandwiches, and come back out. And we ate the sandwiches, and I took the Cokes back--the Coke bottles back. When I went back, I come out, to my surprise, my little girlfriend was smoking a cigarette.
Well, I always had my opinion of a cigarette smoking woman, and I haven't changed it yet. It's the most lowest, immoralest, degrading thing that a woman can do. I'm not here to preach the Gospel in that manner. Your preacher will do that.
But women, if you do smoke, for mercy sake, get away from it. How cheap it looks in a woman that'll smoke a cigarette. My, it's the cheapest thing. I'd rather see her drunk any time.
28
Vi gikk ut og stoppet for å kjøpe noen sandwicher. Jeg gikk inn for å kjøpe Cokes og sandwicher, og kom tilbake ut. Vi spiste sandwichene, og jeg tok med meg tomflaskene tilbake. Da jeg kom tilbake, til min overraskelse, så jeg at min lille kjæreste røykte en sigarett.
Jeg har alltid hatt min mening om kvinner som røyker, og den har ikke endret seg. Det er en av de mest nedverdigende og umoralske ting en kvinne kan gjøre. Jeg er ikke her for å forkynne Evangeliet på den måten – din forkynner vil ta seg av det.
Men kvinner, hvis dere røyker, vær så snill å slutte med det. Det ser så billig ut når en kvinne røyker en sigarett. Det er det billigste jeg kan tenke meg. Jeg ville mye heller sett henne beruset enn å se henne røyke.
29
And listen. You talk about a sabotage. Don't you worry about Russia coming in and getting us. Russia ain't going to hurt us; we're hurting ourself. It's our own moral decay that's a hurting us. We're corrupting ourselves.
Statistics shows by doctors, I believe, that eighty percent of the women that has children that smoke cigarettes, if they'd raise their baby like they should, to the breast, in eighteen months it dies. It kills the baby, the nicotine poison in the milk of the mother. Why, sabotage, fifth columnist…?
I still say, what this world needs today is not a new president, it needs an old-fashioned Saint Paul's revival, and the Bible Holy Ghost back in the church again. I believe that's right. Yes, sir. That's exactly what it needs.
29
Hør her. Du snakker om sabotasje. Ikke vær redd for at Russland skal komme og ta oss. Russland kommer ikke til å skade oss; vi skader oss selv. Det er vår egen moralske forfall som skader oss. Vi korrumperer oss selv.
Statistikker viser fra leger, så vidt jeg vet, at 80 prosent av kvinner som får barn og røyker sigaretter, hvis de ammer barnet som de burde, dør barnet innen atten måneder. Nikotinforgiftningen i morsmelken dreper barnet. Sabotasje? Femtekolonnister…?
Jeg sier fortsatt, hva denne verden trenger i dag er ikke en ny president, men en gammeldags Paulus-vækkelse og Den Hellige Ånd tilbake i menigheten. Jeg tror det er riktig. Ja, herr. Det er akkurat det den trenger.
30
And the women, how they could smoke. And I thought that was terrible to see a woman smoke. Well, that just broke my heart. I just couldn't stand that. I didn't want nothing to do with that. So I just left her. And so that was the time when the Angel of the Lord appeared to me when… She laughed at me, called me a sissy. She made me walk home (That's right.) from the place. She said, "Well, you big sissy. I wouldn't even ride with you."
I said, "You don't have to."
She said, "You don't smoke?"
And I said, "No ma'am."
Said, "You don't drink either?"
And I said, "No ma'am."
Said, "What do you like to do?"
I said, "Go fishing, hunting." Course, that didn't interest her. So I was… That was way I thought about it anyhow. And I'm glad today that I did think that. That's right. Amen.
Listen friends. It ain't the robin that pecks the apple that hurts it; it's the worm at the core that kills the apple. That's what. It's sin in our midst is what's a hurting us (That's right.), sin in our midst that's killing us.
30
Og kvinnene, hvordan de kunne røyke. Jeg syntes det var forferdelig å se en kvinne røyke. Det knuste mitt hjerte. Jeg klarte ikke å tolerere det. Jeg ville ikke ha noe med det å gjøre, så jeg forlot henne. Det var da Herren sendte Sin engel til meg... Hun lo av meg og kalte meg en pyse. Hun lot meg gå hjem alene. Hun sa: "Vel, din store pyse. Jeg ville ikke engang kjøre med deg."
Jeg svarte: "Det trenger du ikke."
Hun sa: "Du røyker ikke?"
Jeg sa: "Nei, frue."
Hun spurte: "Du drikker ikke heller?"
Jeg svarte: "Nei, frue."
Hun spurte: "Hva liker du da å gjøre?"
Jeg sa: "Fiske, jakte." Det interesserte henne naturligvis ikke. Men slik tenkte jeg om det, og jeg er glad i dag for at jeg tenkte slik. Amen.
Hør, venner. Det er ikke trosten som hakker på eplet som skader det; det er marken i kjernen som ødelegger det. Det er synden i vår midte som sår skade blant oss, synden i vår midte som dreper oss.
31
Now, now, I guess you wonder how I ever got married. Well, when I met my wife, she was a Christian girl, very lovely Christian girl. And I was then about twenty-three, twenty-four years old. She very sweet humble character. And I met her. And I'd take her to church, and she went to church. And she was a very fine lovely woman.
All these people here, my friends from Jeffersonville setting here in front of me knows her, or knew her, and how a lovely woman she was. She's in her grave today. But that's her body. Her soul's in--with Christ. And she was a very lovely Christian character.
And I went with her awhile. And she come from a good home. Her father, during the time of the depression that that was, he made about six hundred dollars a month. He was a brotherhood organizer on the Pennsylvania Railroad. I made twenty cents a hour digging ditches. So I couldn't marry the girl, I didn't think.
31
Nå, nå, jeg antar at du lurer på hvordan jeg noen gang giftet meg. Vel, da jeg møtte min kone, var hun en kristen jente, en veldig vakker, kristen jente. Jeg var da rundt tjue-tre eller tjue-fire år gammel. Hun hadde en veldig søt og ydmyk personlighet. Og jeg møtte henne. Jeg tok henne med til menigheten, og hun gikk til menigheten. Hun var en svært fin og vakker kvinne.
Alle disse menneskene her, mine venner fra Jeffersonville som sitter foran meg, kjenner eller kjente henne, og vet hvor herlig kvinne hun var. Hun hviler i sin grav i dag, men det er kun hennes kropp. Hennes sjel er med Kristus. Hun hadde en svært elskverdig, kristen karakter.
Jeg gikk ut med henne en stund. Hun kom fra et godt hjem. Hennes far tjente om lag seks hundre dollar i måneden under depresjonen. Han var en organisasjonsleder for brorskapet på Pennsylvania Railroad. Jeg tjente tjue cent i timen med å grave grøfter, så jeg trodde ikke jeg kunne gifte meg med henne.
32
And I thought, "Well, if I have went with her any longer, I was taking up her time. She was too good of a girl to let go. She'd make some man a good wife." So I had to either just let her go or ask her to marry me, and I didn't have nerve enough to do that. So I guess you wonder how I got… I wrote her a letter, and asked her if she'd marry me. And I said, "Well, I…" Now, it wasn't "Dear Miss, will you have me." It was a little bit, what you call, mushier than that. And I--I--I kind of talked to her…
But here… I remember, I thought, "I got to do something, because it's not right to take the girl's time." So I wrote her a letter.
And I went to work that morning; I was working Public Service Company. And I was very nervous about dropping it in the box; it was on Monday morning. I dropped it in the box. And all day, I thought about it. And I thought, "Tonight, oh, oh, I'll hear from that tonight. Her mother will call me up and rake me over the coals." And I went on. That night it was all right.
32
Jeg tenkte: "Vel, hvis jeg hadde fortsatt å være sammen med henne lenger, ville jeg bare tatt opp hennes tid. Hun var altfor god til å la gå. Hun ville bli en god kone for en annen mann." Så jeg måtte enten la henne gå eller be henne gifte seg med meg, men jeg hadde ikke mot nok til å gjøre det. Du lurer sikkert på hvordan det gikk... Jeg skrev et brev til henne og spurte om hun ville gifte seg med meg. Og jeg sa: "Vel, jeg..." Nå, det var ikke bare "Kjære frøken, vil du ha meg?" Det var litt mer romantisk enn det. Jeg... jeg... jeg pratet litt med henne...
Men her… Jeg husker at jeg tenkte: "Jeg må gjøre noe, for det er ikke riktig å ta opp tid hennes tid." Så jeg skrev et brev til henne.
Den morgenen dro jeg på jobb; jeg jobbet i Public Service Company. Jeg var veldig nervøs for å legge det i postkassen; det var en mandag morgen. Jeg la det i postkassen. Hele dagen tenkte jeg på det. Og jeg tenkte: "I kveld, å å, jeg vil høre fra henne i kveld. Moren hennes vil ringe meg og skjelle meg ut." Så gikk jeg videre. Den kvelden gikk alt bra.
33
And I was to meet her Wednesday to take her over to the church. So I remember, then come on towards Wednesday. And Wednesday night I was just as nervous, I didn't know what to do. I thought, "What am I going to do when I get up there?" So I asked my mother, "Has Hope called?"
"No."
"Did you get any mail?"
"No."
"Well, maybe it hung up, and didn't even get out of the box." So I thought, "Something's happening here."
So I went up, and I blowed the horn outside. And so she come out. She said, "Come in."
And I thought, "Oh, oh, going to get me in there where her mother is now, and then I'm really going to get it." So I said, "Are you about ready?"
She said, "Let's walk to church."
I thought, "Oh, my." So I said, "All right." And I went in.
And Mrs. Brumbach looked at me, said, "Hello, Bill."
I said, "How do you do." So I was just nervous as I could be. So I thought something's going to happen any time. You know how you feel when you're under them strains.
33
Jeg skulle møte henne onsdag for å ta henne med til menigheten. Jeg husker godt, da onsdagen nærmet seg, ble jeg veldig nervøs. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte: "Hva skal jeg gjøre når jeg kommer dit?" Så jeg spurte moren min: "Har Hope ringt?"
"Nei."
"Har du fått noe post?"
"Nei."
"Vel, kanskje den har blitt forsinket og ikke engang nådd postkassen." Jeg begynte å tenke: "Noe skjer her."
Så jeg dro opp og tutet med hornet utenfor. Da kom hun ut og sa: "Kom inn."
Jeg tenkte: "Å nei, nå skal jeg inn der hvor moren hennes er, og da kommer jeg virkelig til å få høre det." Så jeg spurte: "Er du klar?"
Hun svarte: "La oss gå til menigheten."
Jeg tenkte: "Å nei." Jeg sa: "Greit," og gikk inn.
Mrs. Brumbach så på meg og sa: "Hei, Bill."
Jeg svarte: "Hvordan har du det?" Jeg var så nervøs som jeg kunne være. Jeg følte at noe kom til å skje når som helst. Du vet hvordan man føler under slike omstendigheter.
34
So we went on out and went to church. Honest, I didn't even hear what Brother Davis said that night. He just preached away, and I didn't know what he said. I was scared something was going to happen.
And I'd look at her, and I thought, "Oh, my, ain't she pretty." And I… She's going to tell me this is all of it, sure as the world, 'cause I could just tell that I'd knowed she was going to tell me, "Stay home after tonight." So I had it all fixed up what she was going to tell me, and I…
And after church was over, we started walking back, a pretty moonlight night. We was walking down the street, and I looked up to see the moon shining down through the bushes, went on, you know. And I look at her and I thought, "My, I'd hate for this to be the last night, but I guess this is it." I walked on, you know, and I said, "How are you tonight?"
She said, "Just fine. How are you?"
I thought, "Hurry up, lady. Tell me something, I--I--'fore I faint. Don't get too close to home." We walked on a little farther, and I said, "Humph, sure a pretty night."
She said, "Yes, it is."
I thought, "Well, why… Hurry up; say something." You know, women can just keep you like that anyhow, you know, under that suspense.
34
Vi dro til menigheten, men ærlig talt, jeg hørte ikke hva Bror Davis sa den kvelden. Han forkynte i vei, og jeg fikk ikke med meg noe av det. Jeg var redd noe skulle skje.
Jeg så på henne og tenkte, "Å, du verden, så vakker hun er." Jeg var sikker på at hun kom til å si at dette var slutten, for jeg kunne bare føle at hun skulle si til meg, "Bli hjemme etter i kveld." Jeg hadde forberedt meg på hva hun kom til å si.
Etter at møtet var over, begynte vi å gå tilbake. Det var en vakker måneskinnsnatt. Vi gikk nedover gaten, og jeg så månen skinne gjennom buskene. Jeg kastet et blikk på henne og tenkte, "Jeg ville hate at dette skulle være siste kvelden, men jeg antar at det er det." Jeg fortsatte å gå og sa, "Hvordan har du det i kveld?"
Hun svarte, "Bare bra. Hvordan har du det?"
Jeg tenkte, "Skynd deg, kvinne. Si noe før jeg besvimer. Ikke kom for nær hjemmet." Vi gikk litt lenger, og jeg sa, "Det er en vakker natt."
Hun sa, "Ja, det er det."
Jeg tenkte, "Hvorfor... Skynd deg; si noe." Kvinner kan holde deg på pinebenken slik uansett, vet du.
35
And I walked on; I thought, "Well, she getting pretty close to home." I said, "Uh, uh… Did uh… Did you get any mail this week?"
She said, "Uh-huh." That was all.
And I said, "Uh, did you get my letter?"
She said, "Uh-huh."
My, oh, my. I was certainly burning energy then. And I said, "Well, uh…" I said, "Did--did you read it?"
She said, "Uh-huh."
My, I--I said, "What'd you think of it?"
She said, "It was all right."
Whew, my. And I said, "Did--did--did you--did you--did you read all of it?"
She said, "Yes, I read it all."
I said, "What'd you think of it?"
She said, "It was all right."
Well, we got married. There it was. I don't know how; we just got married. So…
35
Jeg fortsatte å gå og tenkte: "Vel, hun nærmer seg hjem." Jeg sa: "Eh, eh... Har du fått noe post denne uka?"
Hun svarte: "Mm-hmm." Det var alt.
Jeg spurte: "Eh, fikk du brevet mitt?"
Hun svarte: "Mm-hmm."
Oj, jeg brant virkelig av energi da. Jeg fortsatte: "Eh... leste du det?"
Hun svarte: "Mm-hmm."
Jeg sa: "Hva tenkte du om det?"
Hun svarte: "Det var greit."
Puh, jeg sa: "Leste du det hele?"
Hun svarte: "Ja, jeg leste alt."
Jeg spurte igjen: "Hva tenkte du om det?"
Hun svarte: "Det var greit."
Vel, vi giftet oss. Der var det. Jeg vet ikke hvordan, men vi giftet oss.
36
My, the next strain come when I had to ask her mother and daddy. Well, I knowed it was appropriate to do that. So I never will forget Charlie Brumbach. He may be setting right here this afternoon for all I know. And her mother was a very prissy sort of a woman. Fine woman, but she belonged up in the ranks, you know. And so Charlie was just a good old humble brother.
And I thought I'd better ask him, and let him ask her. He's a… And so I thought I could get by with the man better than I could talk to the women anyhow. So I said…
One night I was leaving, Hope said, "Have you asked dad yet?"
And I said, "No."
She said, "Well, you--you ought to."
I said, "I know I should, but I'm not…"
Hope said, "I think it'll be all right."
So when I went to leave that night, he said, "See you later, Billy."
I said, "Humph, Charlie." He said… I said, "Could--could I talk to you just a little bit?" He would said… I said, "Come out here just a minute." Walked out on the porch, and I was just sweating and shaking. He said… I said, "Charlie," I said, "I--I want to ask you something."
He said, "Oh, you can have her, Bill. Go on, just be good to her."
Oh, my. I love him to this day. I said, "Charlie, I can't make her a living like you do. I can't give her clothes like you can buy her. But I promise you this: I'll love her with all my heart. I'll work till my hands bleed to make her a living. And I'll be as true to her as I know how to be."
He put his… He was a German. He put his big hand over on me. He said, "Bill, I'd rather you would have her and be good to her, than somebody that had a lot of money would treat her mean."
I said, "Thank you, Charlie."
36
Neste utfordring kom da jeg måtte spørre foreldrene hennes. Jeg visste det var riktig å gjøre. Jeg vil aldri glemme Charlie Brumbach. Han kan sitte her i dag for alt jeg vet. Hennes mor var en veldig pertentlig kvinne. Fin kvinne, men hun tilhørte de høyere lag. Charlie derimot, var en ydmyk og god bror.
Jeg tenkte det var best å spørre ham først, og la ham snakke med henne. Han... Jeg følte jeg kunne snakke lettere med ham enn med hennes mor. Så jeg sa…
En kveld da jeg skulle gå, spurte Hope, "Har du spurt far ennå?"
Jeg svarte, "Nei."
Hun sa, "Vel, du burde."
Jeg sa, "Jeg vet jeg burde, men jeg…"
Hope sa, "Jeg tror det vil gå bra."
Så da jeg dro den kvelden, sa han, "Sees senere, Billy."
Jeg sa, "Eh, Charlie." Han sa… Jeg sa, "Kan vi snakke litt?" Han sa… Jeg sa, "La oss gå ut på verandaen et øyeblikk." Jeg var svett og skjelvende. Jeg sa, "Charlie, jeg vil spørre deg om noe."
Han svarte, "Å, du kan få henne, Bill. Bare vær god mot henne."
Jeg elsker ham den dag i dag. Jeg sa, "Charlie, jeg kan ikke forsørge henne som du kan. Jeg kan ikke kjøpe klær til henne som du gjør. Men jeg lover deg: Jeg vil elske henne av hele mitt hjerte. Jeg vil jobbe til hendene blør for å forsørge henne. Og jeg vil være sann mot henne så godt jeg vet."
Han la sin store, tyske hånd på meg og sa, "Bill, jeg vil heller at du skal få henne og være god mot henne, enn at en rikmann skulle mishandle henne."
Jeg sa, "Takk, Charlie."
37
We got married. We didn't have nothing to start housekeeping on. Only thing we had… I tell you what we had: A little old place where I rented; my rent cost me four dollars a month. And I went into a little old place there, and somebody give us an old-fashioned folding bed. You remember that old folding bed? Straw mattress, straw tick on it… And then… And we had a little old table we bought from Sears and Roebuck, and chairs; we had to paint it ourselves. And so I painted it. And we had two linoleum rugs, got from Johnny Jobbers. That was just a second hand place down into the, Jeffersonville. I said that John Jobbers so they could catch get the benefit of it. And so we got… I think they cost a dollar and a quarter apiece.
And I went over to Mr. Webber's; he was a junk dealer and bought a cooking stove. And I give him a dollar and something for it, and I had to pay a dollar and seventy-five cents for grates to put in. I got an icebox from Public Service Company for fifty cents, one they took in on swap. We went to housekeeping.
37
Vi giftet oss uten noe å starte husholdningen med. Det eneste vi hadde var en liten leilighet jeg leide for fire dollar i måneden. Vi fikk en gammeldags sammenleggbar seng med stråmadrass og stråmadrassbeskyttelse. Vi kjøpte et lite bord og noen stoler fra Sears og Roebuck, som vi måtte male selv. Jeg malte dem. Vi hadde to linoleumstepper fra Johnny Jobbers, en bruktbutikk i Jeffersonville; de kostet en dollar og en kvart stykket.
Jeg kjøpte en komfyr fra Mr. Webber, en skraphandler, for litt over en dollar, men jeg måtte betale en dollar og syttifem cent for ristene. Vi fikk et kjøleskap fra Public Service Company for femti cent, som de hadde tatt inn ved byttehandel. Slik startet vi husholdningen vår.
38
But friends, it was just as paradise on earth. We had each other. I'd become converted in that time, become a minister, and was preaching, and I loved the Lord with all my heart, and we loved one another. And that's all we cared for.
And listen. Happiness does not consist of how much the world's goods you own, but how contented you are with the portion that's allotted to you. That's right. Remember that. That's all we had. We were happy and lovely. I had a little church there they built for me; the little Tabernacle stands today yet as a memorial. And we all great crowds of people come from far and near, around the country to hear the simple Gospel. And we were just doing wonderful.
38
Men venner, det var som paradis på jord. Vi hadde hverandre. Jeg var blitt omvendt på den tiden, blitt en forkynner, og jeg elsket Herren av hele mitt hjerte, og vi elsket hverandre. Og det var alt vi brydde oss om.
Hør etter. Lykken består ikke i hvor mye av verdens goder du eier, men hvor tilfreds du er med den delen som er tildelt deg. Det er riktig. Husk det. Det var alt vi hadde. Vi var lykkelige og elskverdige. Jeg hadde en liten menighet der de bygde for meg; det lille Tabernaklet står i dag fortsatt som et minnesmerke. Og store folkemengder kom fra fjern og nær, rundt om i landet, for å høre det enkle Evangeliet. Og vi hadde det fantastisk.
39
And I remember a lovely little boy was born into our home. I call him Billy Paul. I want him to be with me in the next meetings at Carlsbad, as soon as I leave Arkansas here. And so, he's fourteen years old now. And a little later on, eleven months come along, another lovely little sweet thing by the name of Sharon Rose.
Just before Billy was born, we had saved enough money, till I was, wanted to take a little time off. And we… I went up to Dowagiac, Michigan, to a meeting, and the--with an old man that had white beard and white hair, by the name of John Ryan.
And so I went up there. And on the road back, coming back, I seen a sign, great crowds of people everywhere when I passed through Mishawaka. I thought, "What are those people." And I went over there, and there's some of them in T-Model Fords, and some in Cadillacs. And they told me that they were… I couldn't get nothing to, no place to stay. And they said you're… There's a conference going on here. The Pentecostal people are having a conference. The P. A. of J. C., I believe it was, P--P. A. of J. C. denomination of Pentecost called that.
39
Jeg husker at en nydelig liten gutt ble født inn i vårt hjem. Jeg kaller ham Billy Paul. Jeg ønsker at han skal være med meg på de neste møtene i Carlsbad, så snart jeg forlater Arkansas. Han er fjorten år nå. Og litt senere, elleve måneder senere, kom enda en herlig, liten, søt en ved navn Sharon Rose.
Rett før Billy ble født, hadde vi spart opp nok penger til at jeg kunne ta litt fri. Jeg dro til et møte i Dowagiac, Michigan, med en gammel mann med hvitt skjegg og hår, ved navn John Ryan.
På vei tilbake så jeg et skilt, og det var store folkemengder overalt da jeg passerte gjennom Mishawaka. Jeg tenkte: "Hva er det som skjer her?" Jeg dro dit og så noen i T-modell Ford-biler, og noen i Cadillacs. De fortalte meg at det var et stevne. Pinsebevegelsen hadde et stevne. P. A. of J. C., tror jeg det var. Dette var navnet på konfesjonen innen pinsebevegelsen.
40
Well, I seen all kinds of people. I thought, "Well, that's a religious meeting. Believe I'll go in."
Well, I never heard so much noise in all my life. So… Oh, church manners, they didn't have it. They were screaming, shouting, and carrying on. I thought, "What in the world?" I looked around there, and they got a tabernacle…
Some of you might know the man's name. His name's Rowe, Reverend Rowe. Anybody here happen to know Reverend Rowe? And a… Yes, someone here knows of him. Reverend Rowe, it was in his church.
Well, they were just clapping their hands, and carrying on, and dancing. And why, I said, "My, isn't that horrible, people dancing in the church?" I said, "Well, that's a shame." And I was setting in a seat of the scornful, sure enough. So I thought… Something though kind of got a hold of me a little bit. And I thought, "Well, now."
40
Jeg så alle slags mennesker og tenkte: "Dette er et religiøst møte. Jeg tror jeg går inn."
Jeg har aldri hørt så mye støy i hele mitt liv. De hadde ingen kirkeetikette; de skrek, ropte og oppførte seg vilt. Jeg tenkte: "Hva i all verden er dette?" Jeg så meg rundt og la merke til at de hadde et tabernakel.
Noen av dere kan kanskje kjenne igjen mannens navn. Han het Rowe, Pastor Rowe. Er det noen her som kjenner Pastor Rowe? Ja, noen av dere kjenner til ham. Dette var i hans menighet.
De klappet i hendene, danset og oppførte seg. Jeg tenkte: "Er det ikke fryktelig, folk som danser i menigheten?" Jeg sa til meg selv: "Dette er en skam." Jeg satt virkelig i spotternes sete. Likevel var det noe som berørte meg litt, og jeg tenkte: "Vel, nå."
41
I'm counting my money. I had--I had two dollars and fifteen cents left. And I went out and got… Thought, "Well now, I can't stay in a tourist court, because I ain't got the money. But I'm going to stay over. Just got enough money to buy my gasoline to get home." So I went out that night and slept in a cornfield. And I knowed I, but I didn't have very good clothes. And the next morning, why I went to the service.
And that day, oh, my, ministers preaching… And how I noticed, that night they called, said, "Every preacher come to the platform." Hundred and fifty, more preachers come up to the platform. They was having a conference, international conference. They was all setting on the platform.
He said, "We haven't got time for all of you testify." I went up. He said, "Just say who are and where you're from."
And it come to me, I said, "Evangelist, William Branham, Jeffersonville," set down.
Well, come to find out, I was youngest minister in the group of them. So then that night I thought… They had a… They was bringing all kinds of preachers. And they chose an old colored man to bring the message for that night: real old, just a little rim of hair around his head. He had an old preacher's coat on, had velvet collar, kind of a cut-away coat. Poor old fellow come out to the platform like this. And oh, I felt so sorry, I wanted to get up and help the old man. And he come out…
And they had to have the conference up there on account of not having it in the South, because they had both colored and white together.
41
Jeg teller pengene mine. Jeg hadde to dollar og femten cent igjen. Jeg tenkte, "Nå kan jeg ikke bo på et turiststed, for jeg har ikke nok penger. Men jeg skal bli over natten. Jeg har akkurat nok penger til å kjøpe bensin for å komme meg hjem." Så jeg gikk ut den kvelden og sov i en kornåker. Jeg visste at jeg ikke hadde veldig gode klær. Neste morgen gikk jeg på møtet.
Den dagen, å, så mange forkynnere... Og jeg la merke til at de den kvelden sa, "Alle forkynnere kom til plattformen." Mer enn hundre og femti forkynnere gikk opp på plattformen. De hadde en internasjonal konferanse. Alle satt på plattformen.
Han sa, "Vi har ikke tid til at dere alle vitner." Jeg gikk opp. Han sa, "Bare si hvem du er og hvor du er fra."
Da det ble min tur, sa jeg, "Evangelist William Branham, Jeffersonville," og satte meg ned.
Til min overraskelse var jeg den yngste forkynneren i gruppen. Den kvelden, mens de introduserte ulike forkynnere, valgte de en gammel mørkhudet mann til å gi budskapet for kvelden. Han var realt gammel, med bare en tynn krans av hår rundt hodet. Han hadde på seg en gammel forkynnerfrakk med fløyelskrage, en slags frakk som var skåret annerledes. Den stakkars gamle mannen kom ut på plattformen, og jeg følte så mye medlidenhet at jeg ville reise meg og hjelpe ham.
De måtte holde konferansen der fordi de ikke kunne ha den i Sørstatene, hvor det var både fargede og hvite sammen.
42
And the old fellow was standing there, you know. And all the ministers that day had been preaching on what Jesus done and so forth. But he never taken… He took his text from over in Job somewhere there where it said, "Where were you when I laid the foundations of the world, and when morning star sang together, and sons of God shouted for joy?" Well, where the ministers was bringing the activities of the church on earth, he went up into the heavens back yonder and come plumb back down about ten million years before the world was ever formed, and come back down the horizontal rainbow with him.
And about time he got down there, he let out a great big whoop, and jumped up, and clicked his heels together, said, "Glory to God. You ain't got room enough up here for me to preach."
I looked at that. I said, "Well, if that'll make an old man like that act like that, what would it do to me if I got some of it?" I said, "I want some of that. That's what I want. If it'll make an old man like that, well, what would it do for me?"
So I went out that night in the cornfield, and I begin to pray. I said, "Lord, let me get some of that." So I said, "You give me favor with them people." And prayed a way in the night, out there in the cornfield.
42
Den gamle mannen stod der, vet du. Alle forkynnerne den dagen hadde snakket om hva Jesus gjorde og så videre. Men han valgte en tekst fra Job der det sto: "Hvor var du da Jeg la jordens grunnvoll, og morgenstjernene jublet sammen og Guds sønner ropte av glede?" Mens de andre forkynnerne fokuserte på menighetens aktiviteter på jorden, tok han oss med opp til himmelen, tilbake til millioner av år før verden ble skapt, og kom ned igjen på en horisontal regnbue.
Da han nærmet seg slutten, ropte han høyt, hoppet opp og klasket hælene sammen. Han sa: "Ære være Gud. Det er ikke nok plass her oppe for at jeg kan forkynne."
Jeg så på ham og tenkte: "Hvis det får en gammel mann til å oppføre seg slik, hva vil det gjøre med meg?" Jeg tenkte: "Det er det jeg vil ha. Hvis det kan påvirke en gammel mann slik, hva ville det gjort med meg?"
Den kvelden gikk jeg ut på åkeren og begynte å be. Jeg sa: "Herre, la meg få noe av det." Jeg ba: "Gi meg velvilje hos disse menneskene." Jeg ba langt ut i natten der ute i maisåkeren.
43
I took my … had some seersucker trousers. My others was … got all dirty there in the cornfield. So I laid them on my seat, and took the two seats and put them together out of my car, and pressed my trousers that night. And I had my little seersucker shirt. Nobody knew me, so I just laid it down there. seersucker shirt and little old T-shirt, and seersucker trousers, rather. I laid them down there. Next morning I got up, shined them all up.
Meeting begin at ten o'clock. They had breakfast after breakfast. And I wasn't going to eat with them, because I didn't have no money to put in. I just didn't eat with them. But they made me welcome and everything. I didn't know no one there, but a little fellow, I forget what his name was. He played a violin, a little curly headed fellow.
43
Jeg hadde noen seersucker-bukser. Mine andre bukser ble skitne i maisåkeren. Så jeg la dem på setet mitt, tok ut de to setene i bilen, og presset buksene den kvelden. Jeg hadde også en liten seersucker-skjorte. Ingen kjente meg, så jeg la den bare der. Seersucker-skjorten, en gammel T-skjorte, og seersucker-buksene. Jeg la dem ned der. Neste morgen sto jeg opp og pusset dem opp.
Møtet begynte klokken ti. De hadde frokost etter frokost. Jeg skulle ikke spise med dem, siden jeg ikke hadde penger å bidra med. Jeg spiste bare ikke med dem. Men de ønsket meg velkommen og alt. Jeg kjente ingen der, bortsett fra en liten fyr, hvis navn jeg glemmer. Han spilte fiolin, en liten, krøllete fyr.
44
And so next morning, I walked in, set down. And so after while, I looked over and another man come in and set down, a colored man sat down by me and big bunch of people setting there. So I was setting there and this… They said, "We're going to begin the services." And they was talking, making their … selling literature, and whatever they had. And he said, "There was a minister on the platform last night by the name of Branham from Jeffersonville." Said, "He was the youngest man on the platform. We want him to come up and bring the morning message."
Mercy, why, I never even seen a microphone. They had a microphone there. I thought, "What? Well, I couldn't … seersucker trousers and T-shirt." I just hunkered down real low, like this.
He announced again, said, "Anybody know where William Branham of Jeffersonville?" Said, "We want him to come up and bring the message." Fifteen hundred people nearly setting there. Not me, before that. I just set back there. No, sir. This… I was too countrified to get up there. So I just set there real low. And so… And he announced it two or three times. Said, "Anybody on the outside, we're paging for William Branham."
I thought. Something told me, said, "That's what you prayed for last night. If you want to get acquainted with them people, get up there."
"Lord, I can't do that, seersucker trousers and T-shirt." I said, "Nuh-uh." So I was setting there.
And he … when he announced it again, this colored man looked over at me, said, "Do you know that man?"
Oh, my. Talk about on the spot. I said I had… I knowed I had to lie or something, or be--tell him. I said, "Look, fellow, look. Now, keep this to yourself." I said, "I'm he. See? But…"
He said, "Well, get up there, white man, get up there."
I said, "No." I said, "I got on… Look at these pants here."
He said, "Them people don't care what you got on. They want to hear you."
And I said, "Look, I can't get up there." I said, "I don't… You just keep still."
And he said, "If anybody knows where…"
He said, "Here he is. Here he is." Whew. "Here he is."
I thought, "Oh, my." I could just feel my heart go, and my knees real weak, and my arms looked like they was going to drop off. Well, it just looked like something picked me up, and here I went walking up, just as conscious, seersucker trousers and T-shirt.
I got up there, and I said, "Folks, I don't know very much about…" Before them preachers who could really preach, oh, my. I said, "I just want to say that I--I love Jesus, and--and uh--and uh--and uh…" You know, sort of like that.
And so he said… I started to walk off, and he said, "Well, speak a little for us, Brother Branham."
44
Neste morgen gikk jeg inn og satte meg ned. Etter en stund kom en annen mann og satte seg ved siden av meg, det var en farget mann. Det var mange mennesker som satt rundt oss. Jeg satt der og hørte noen si: "Vi skal begynne møtene." De snakket, solgte litteratur og det de hadde. Han sa: "Det var en forkynner på plattformen i går kveld ved navn Branham fra Jeffersonville. Han var den yngste mannen på plattformen. Vi vil at han skal komme opp og holde morgenandakten."
Herre Gud, jeg hadde aldri sett en mikrofon før. De hadde en mikrofon der, og jeg tenkte: "Hva? Jeg kunne ikke... seersucker-bukser og T-skjorte." Jeg prøvde å gjøre meg usynlig.
Han annonserte igjen, sa: "Er det noen som vet hvor William Branham fra Jeffersonville er?" Sa: "Vi vil at han skal komme opp og holde andakten." Det var nesten femten hundre mennesker der. Ikke tale om. Jeg satt dér, for sjenert til å stå opp. Så han annonserte det to eller tre ganger: "Hvis det er noen utenfor, vi etterlyser William Branham."
Jeg tenkte: Noe sa til meg, "Det er dette du ba om i går kveld. Hvis du vil bli kjent med disse menneskene, kom deg opp der."
"Herre, jeg kan ikke gjøre det, med seersucker-bukser og T-skjorte," sa jeg. "Nei." Jeg satt bare der.
Da han annonserte det igjen, så denne fargede mannen på meg og sa: "Kjenner du til den mannen?"
Å, herre. For en situasjon. Jeg måtte enten lyve eller fortelle ham, så jeg sa: "Hør her, kamerat. Hold dette for deg selv." Jeg sa, "Det er meg, skjønner du, men..."
Han sa: "Ja, kom deg opp der, hvite mann, kom deg opp der."
Jeg sa: "Nei." Jeg sa: "Se på disse buksene mine."
Han svarte: "De folkene bryr seg ikke om hva du har på deg. De vil høre deg."
Jeg sa: "Hør, jeg kan ikke gå opp der. Bare vær stille."
Han sa: "Hvis noen vet hvor..."
Han ropte: "Her er han. Her er han."
Jeg tenkte: "Å, kjære Gud." Jeg kunne føle hjertet hamre og knærne svikte, armene føltes veldig tunge. Det var som om noe løftet meg opp, og jeg begynte å gå, i seersucker-bukser og T-skjorte.
Jeg kom opp på plattformen og sa: "Folkens, jeg vet ikke så mye om..." Foran disse predikantene som virkelig kunne preke. Å, herre. Jeg sa: "Jeg vil bare si at jeg elsker Jesus, og... og... og..." Litt sånn.
Jeg skulle til å gå av scenen, men han sa: "Tal litt for oss, Bror Branham."
45
I turned over and I said, "I--I--I just don't know what to say." And I happened to think of a text, "And Then He Cried," the rich man that… When he lifted up his eyes in hell. And I took that text, "And Then He Cried." And I got to speaking, and the first thing you know, Something hit me. My, I was lost out of this world for a while. And everybody got to screaming.
I went outside when the service was over, and a great big fellow from Texas with a … with cowboy boots on, and a big cowboy hat, said, "I'm a preacher."
I thought, "Well, brother, my seersucker trousers aren't so bad after all. He had those cowboy boots and a big cowboy hat, and be a preacher?"
And he said, "I heard you say you was an evangelist. I'd like to sign you up for couple week's revival down in Texas."
I took his name. I said, "Oh, my, Lord. You just doing great things for me." I took that all down, you know.
45
Jeg snudde meg og sa, "Jeg...jeg vet bare ikke hva jeg skal si." Så kom jeg til å tenke på en tekst, "Og så ropte han," om den rike mannen som løftet øynene sine i helvete. Jeg valgte denne teksten, "Og så ropte han." Jeg begynte å tale, og plutselig kjente jeg noe treffe meg. Jeg var tapt i en annen verden en stund. Alle begynte å skrike.
Da møtet var over, gikk jeg ut og møtte en høy texaner med cowboy-støvler og stor cowboy-hatt. Han sa, "Jeg er forkynner."
Jeg tenkte, "Vel, bror, da er ikke seersucker-buksene mine så ille likevel. Han hadde cowboy-støvler og en stor cowboy-hatt, og var forkynner?"
Han sa, "Jeg hørte deg si at du var evangelist. Jeg vil gjerne tegne kontrakt med deg for et par ukers vekkelsesmøter i Texas."
Jeg tok navnet hans og tenkte, "Å, min Herre. Du gjør store ting for meg." Jeg skrev det hele ned.
46
A little bitty fellow with these little golf playing trousers on, walked up and said, "I'm from Florida. Like to have you over there for a couple of weeks."
My, I seen they was just common people after all. So first thing a Indian… A woman come up from the Indian reservation, wanted me to go there. Well, I had enough invitations to last me about a year. My, I jumped in that old Ford, and it half backslid, and down the road I went.
I rushed in at home, wife met me, you know, and I said, "Oh, honey, I got something to tell you. I met the cream of the crop." I said, "My, people who just scream and shout and jump up-and-down. They're not ashamed of their religion." I said, "My, the best you ever seen."
She said, "Where they at?"
And I told her. I said, "Looky here. I got a whole string here." I said, "My, I can just preach and preach and preach it. And you know what, they accepted me."
Said, "Is that right?"
I said, "Look. I'm going to quit my job and start right out."
She said, "Well, we haven't got any money."
I said, "How much money we got?"
Said, "We got that twelve dollars in there, payment on the Ford."
I said, "Well, you know, the Bible said, 'Don't take anything when you go.' See? Don't take any script, or if you got two coats, give one to your brother.' He said, 'I will be with you.'" I said, "That's the way." He said… I said, "Will you go with me?"
She, bless her heart. She said, "Yes, I'll just stick with you."
So I went and told my mama. And mama said, "That's all right, honey. If you feel that."
46
En liten fyr med golfbukser kom bort og sa: "Jeg er fra Florida. Vi vil gjerne ha deg der i et par uker."
Jeg så at de var vanlige folk tross alt. Først kom en kvinne fra et indianerreservat og ønsket at jeg skulle komme dit. Jeg hadde nok invitasjoner til å vare i et år. Jeg hoppet inn i den gamle Forden, og i halvveis bakrus kjørte jeg av gårde.
Da jeg kom hjem, møtte kona mi meg. Jeg sa: "Å, kjære, jeg har noe å fortelle deg. Jeg møtte de beste av de beste." Jeg sa: "Mennesker som roper, skriker og hopper opp og ned. De er ikke skamfulle over sin tro." Jeg sa: "De beste du noen gang har sett."
Hun spurte: "Hvor er de?"
Jeg sa: "Se her. Jeg har en hel rekke invitasjoner." Jeg sa: "Jeg kan bare forkynne og forkynne. Og vet du hva? De aksepterte meg."
Hun sa: "Er det sant?"
Jeg sa: "Se. Jeg skal slutte i jobben min og starte med en gang."
Hun sa: "Vi har ikke noen penger."
Jeg spurte: "Hvor mye penger har vi?"
Hun sa: "Vi har de tolv dollarene, som er avbetaling på Forden."
Jeg sa: "Vel, du vet, Bibelen sier, 'Ikke ta med noe når du går.' Se? Ikke ta med penger eller hvis du har to kapper, gi en til Broren din. Han sa, 'Jeg vil være med deg.'" Jeg sa: "Det er veien." Jeg sa, "Vil du bli med meg?"
Hun, gud velsigne henne, sa: "Ja, jeg skal være med deg."
Så gikk jeg og fortalte det til mamma. Og mamma sa: "Det er greit, kjære, hvis du føler det slik."
47
Well, I went and had to tell her mother. And that didn't work so good. She said, "William." She said, "She's your wife. You may take her if you want to." But said, "I don't want my daughter drug out among that bunch of trash." Um. Trash?
Friends, I found out this, that what she thought was trash, is the cream of the crop. That's right. And I say that with respect.
Said, "Out like that where all that carrying and screaming and carrying on like that." Said, "Why don't you go on up there and be a pastor. And then someday they'll build you a parsonage, and all that."
That didn't… Oh, my. So Hope begin to cry. And so I said, "Well…"
She said, "I'll go with you."
But anyhow, I didn't want… She said her … how it would hurt her, so I just let it go, went on.
Friend, the little girl that was too good to be with that trash, I buried her just a little after that. Sorrow set in right there.
47
Jeg gikk for å snakke med moren hennes, men det gikk ikke så bra. Hun sa: "William, hun er din kone. Du kan ta henne hvis du vil. Men jeg ønsker ikke at min datter skal dras ut blant den gjengen med søppel."
Søppel? Venner, jeg fant ut at det hun kalte søppel, faktisk er de beste av de beste. Det er riktig, og jeg sier det med respekt.
Hun sa: "Ut blant folk som skriker og bærer seg på den måten. Hvorfor blir du ikke en pastor i stedet? Kanskje vil de bygge deg en prestebolig en dag."
Det hjalp ikke … Åh, min. Hope begynte å gråte. Og jeg sa: "Vel…"
Hun sa: "Jeg skal gå med deg."
Men uansett, jeg ønsket ikke å såre hun moren hennes, så jeg lot det gå og gikk videre.
Venner, den lille jenta som var for god til å være med det søppelet, begravde jeg like etterpå. Sorg kom inn i livet mitt akkurat der.
48
I'll hurry just a few minutes I got left, about fifteen minutes. There's where sorrow struck me. Now, you let my … what my mistakes be your gain. You prosper by what I had to suffer for. Sometimes you see me standing here on the platform, laughing, that's … you don't know what's beneath there. That's right. I tell you: There's been a price paid that nobody knows but God alone.
Right away, my wife taken sick. First thing, I lost my daddy. I run over to the house to see him, picked him up in my arms like that, he looked up at me like that, he smiled. A doctor had give him a dose of medicine that killed him. One overdose of strychnine for his heart, and it killed him.
'Course, there's nothing said about that. The undertaker covers up the doctor's mistakes sometimes. Nothing I got against doctors, but I say there's nothing said about that.
48
La meg skynde meg litt, jeg har bare rundt femten minutter igjen. Sorg traff meg hardt der. Nå, la mine ... la mine feil bli din fordel. Du kan dra nytte av det jeg måtte lide for. Noen ganger ser du meg stå her på plattformen og le, men du vet ikke hva som ligger under overflaten. Det stemmer. Jeg forteller deg: Det er betalt en pris som ingen andre enn Gud kjenner til.
Like etter ble min kone syk. Først mistet jeg min far. Jeg løp over til huset for å se ham, løftet ham opp i armene mine, han så opp på meg og smilte. En lege hadde gitt ham en dose medisin som drepte ham. En overdose av stryknin for hjertet, og det drepte ham.
Selvsagt ble det ikke sagt noe om dette. Begravelsesagenten skjuler noen ganger legers feil. Jeg har ingenting mot leger, men jeg sier at det ikke ble sagt noe om det.
49
But some woman here not long ago trusted God out in California for her baby that died, and every newspaper and magazine packed it across the country. And the same time where one didn't have faith enough for deliverance, everybody criticized that, all the magazines and papers, and God healed thousands, and you have to pay them to put it in the paper, or something like that.
But look here. Let me tell you something. The Bible said, "Come, let us reason together." Is that right? Listen. The same time that picture was being packed across the country telling people that divine healing can't be trusted, and everything like that, the doctor lost thousands times thousands of cases, and there wasn't nothing said about that. Isn't that right?
Listen. Come reason together. Sauce for the goose is for the gander too. That's… And let me tell you, if one person being lost by divine healing with not enough faith to recover, and is all branded as fanaticism, then if the doctor loses one case, brand it fanaticism. Sauce for the goose is for the gander. Is that right? That's right.
But friends, what medical science and ministers ought to get together and cooperate together, knowing we're all working for the good of the people and for the glory of God, and work together. That's what we ought to do.
49
En kvinne i California stolte på Gud for sitt døde barn for ikke lenge siden, og alle aviser og magasiner dekket det over hele landet. Samtidig, der noen ikke hadde nok tro for helbredelse, kritiserte alle magasiner og aviser det, til tross for at Gud helbredet tusener. Du må nesten betale dem for å få det inn i avisen.
Men se her. La meg fortelle deg noe. Bibelen sier: "Kom, la oss resonnere sammen." Stemmer ikke det? Hør nå. Samtidig som aviser spredte bildet som fortalte folk at guddommelig helbredelse ikke kan stol på, mistet leger tusenvis av tilfeller, og det ble ikke sagt noe om det. Er ikke det riktig?
La oss resonnere sammen. Det som gjelder for den ene, gjelder også for den andre. Hvis det er nok at én enkeltperson ikke blir helbredet gjennom guddommelig helbredelse på grunn av mangel på tro til at det blir stemplet som fanatisme, bør det samme gjelde når en lege mister en pasient. Det som gjelder for den ene, gjelder også for den andre. Er ikke det riktig? Det er riktig.
Men venner, medisinsk vitenskap og forkynnere burde samarbeide, vitende om at vi alle arbeider for menneskenes beste og til Guds ære. Det er det vi bør gjøre.
50
But anyhow, my father, he was killed then by this doctor, give him an overdose of medicine, and it killed him. And right away, my brother was riding on the side of a car, got his neck broke, died in my other brother's arms. My sister-in-law died. My wife took sick, and was…
Oh, the 1937 flood came up and there was sorrow. I never will forget it. Wife was laying just at the point of death. I went and I was praying for her, doing everything I knew. And every time I'd pray, looked like… I went and told my church. I said, "She's going to die."
Said, "No, that's just…"
I said, "She's going to die as certain as anything."
My babies, both of them were sick, the flood come up and everything, houses breaking over, and rushing, and miles of water sweeping over the country. And they taken my wife out to the hospital, to the government hospital, temporary hospital.
And I was on patrol duty. And I was riding up-and-down the streets, and trying to get the people out.
50
Uansett, min far ble drept av denne legen som ga ham en overdose medisin. Det tok livet av ham. Like etterpå satt min bror på siden av en bil, brakk nakken og døde i armene til min andre bror. Min svigerinne døde. Min kone ble syk, og så...
Flommen i 1937 kom og brakte med seg sorg. Jeg vil aldri glemme det. Min kone lå på dødens rand. Jeg ba for henne og gjorde alt jeg kunne. Hver gang jeg ba, så det ut til at... Jeg gikk og fortalte det til min Menighet. Jeg sa: "Hun kommer til å dø."
De svarte: "Nei, det er bare..."
Jeg sa: "Hun kommer til å dø, så sikkert som noe."
Begge babyene mine var syke, flommen kom og alt raste sammen. Hus ble ødelagt, og vannmasser strømmet overalt. De tok min kone til et provisorisk sykehus drevet av staten.
Jeg var på patrulje og kjørte opp og ned gatene og prøvde å få folk ut.
51
And I never will forget, one horrible night. O God, when I think of it, there in that critical hour. I had a truck there, little patrol truck, and I was taking a boat. And I coming up the road. And somebody said, "Over on Chestnut Street, the dike's about ready to break through." And said, "There's a woman screaming for mercy over there, and nobody can get to her."
Well, I was raised on the river, and thought that I was--could do pretty good with the boat. And so I got the boat, and set it in the water, and started off.
And I looked over there and I heard that mother. It was about eleven o'clock at night, just screaming, "Mercy. Help me. Help me." Standing out on a porch.
And I got up there and tried to get the boat across. And went way down and come out the other side, the water sweeping down through the street. I went way back again and tried. And finally, I hit against the post.
And the mother fainted. I picked her up, put her in the boat; four or five little children, I got them in, and went back and finally got to the shore. And just as we got to the shore, somebody said, "My baby, my baby."
Well, I thought the woman left a little baby in there, and back I went. And just as I got over there, I run through the house. Come to find out, her … the baby … the little girl in there about two, three years old, and that's who she was talking about, and I didn't know it.
51
Jeg vil aldri glemme en forferdelig natt. O Gud, når jeg tenker på det, der i den kritiske timen. Jeg hadde en liten patruljebil og tok med en båt. Jeg kjørte opp veien da noen sa: "På Chestnut Street er demningen i ferd med å bryte gjennom." De sa også: "Det er en kvinne som skriker om hjelp der borte, og ingen kan komme til henne."
Jeg vokste opp ved elven og trodde jeg var flink med båten. Så jeg satte båten på vannet og begynte å ro over. Jeg hørte moren, det var rundt klokken elleve om natten, skrike: "Hjelp meg. Hjelp meg." Hun sto på en veranda.
Jeg prøvde å krysse med båten, men ble ført langt nedover og kom ut på den andre siden. Strømmen førte meg tilbake igjen, men til slutt støtte jeg mot en stolpe. Moren besvimte, så jeg løftet henne opp og satte henne i båten. Jeg fikk i tillegg fire eller fem små barn ombord, og vi kom oss til slutt i land. Da vi nådde land, sa noen: "Min baby, min baby."
Jeg trodde kvinnen hadde lagt igjen en baby der inne, så jeg dro tilbake. Da jeg kom dit, løp jeg gjennom huset og oppdaget at det var en liten jente på to eller tre år som hun snakket om, og det visste jeg ikke.
52
And I was over there, and the dike broke through up there on Chestnut Street, poured down, and away went the building. And just as I jumped in my boat, and had to run my hand in the water to jerk the rope, or my boat… Then I got out into the stream and couldn't get it started. On down we floated. Got out over on Market Street there. Big waves a dashing against the side, I thought any minute I would go to the bottom.
I knew; there in that boat I knelt down. I said, "O God. I know I have disobeyed You."
And I believe friends, if I'd have went on back down there when those people called me in, the gift of healing would've been manifested right there. That was God's program. But I failed to walk in what He told me to do. I listened to what people told me instead of what God told me to do. Don't never do that. You follow what God tells you to do. And then sorrows was on.
52
Jeg var der borte, og vannet brøt gjennom ved Chestnut Street, fosset ned og rev med seg bygningen. Idet jeg hoppet i båten min, måtte jeg stikke hånden i vannet for å dra løs tauet. Deretter kom jeg ut i strømmen, men fikk ikke startet motoren. Vi fløt nedover til Market Street. Store bølger slo mot sidene, og jeg trodde når som helst at båten ville synke.
Jeg visste; der i båten knelte jeg ned og sa: "O Gud, jeg vet at jeg har vært ulydig mot Deg."
Jeg tror, venner, at hvis jeg hadde dratt tilbake til de menneskene som kalte på meg, ville helbredelsens gave ha blitt manifestert der og da. Det var Guds plan. Men jeg unnlot å følge det Han fortalte meg å gjøre. Jeg lyttet til folk i stedet for Gud. Gjør aldri det. Følg alltid det Gud sier til deg. Og da fulgte sorgene.
53
And I prayed. I said, "O God, I know I've disobeyed You. If You'll just help me. I don't want to die. I don't want to drowned out here in this river. Please, God, let this motor start. Will You, please?"
And I'd pull that string, and the ice freezing; and it'd chug a couple of times, and that boat ripping, and jumping, and dashing like that; done got out in the main current. I didn't know what was going to happen to me. And I'd try and try, and it wouldn't start.
And I prayed again. I said, "God, my poor wife laying out there sick. My babies sick, and here me drowned in the river. What, O God, what can I do." And I said, "If You'll just help me, Lord."
And I pulled the string again, and away it went. Oh, my. I started right into the river, out of the river and got on into the--come out way down towards Clarksville. And I come around, and got back up and got to my truck. And some of them said, "Did you know the government just washed out when that dike broke?" Out to the hospital I went as hard as I could.
53
Jeg ba: "Å Gud, jeg vet at jeg har vært ulydig mot Deg. Hvis Du bare kan hjelpe meg. Jeg vil ikke dø her ute. Jeg vil ikke drukne i denne elven. Vær så snill, Gud, la motoren starte."
Jeg trakk i snoren mens isen frøs. Motoren ristet et par ganger, båten hoppet og skar seg gjennom vannet, allerede ute i hovedstrømmen. Jeg visste ikke hva som ville skje med meg. Jeg prøvde igjen og igjen, men motoren startet ikke.
Jeg ba igjen: "Gud, min stakkars kone ligger der ute syk. Mine barn er syke, og her er jeg i ferd med å drukne i elven. Hva, å Gud, hva kan jeg gjøre?" Jeg sa: "Hvis Du bare hjelper meg, Herre."
Jeg trakk i snoren en gang til, og motoren startet. Å, herregud! Jeg kjørte ut av elven og landet langt nede ved Clarksville. Jeg kom rundt, fant tilbake til lastebilen min, og noen sa: "Visste du at myndighetene akkurat evakuerte området etter at demningen brast?" Jeg kjørte til sykehuset så raskt jeg kunne.
54
I met a Brother George DeArk there. He said, "Oh, Brother Billy (put his arms around me.)," he said, "looks like things are close." He said, "Brother Bill, if I never meet you again, I'll meet you in the morning." That was the last time I seen him in life. That's right. He left a little afterward.
And I said, "Where's Hope?"
Said, "I don't know."
And I run over there, and I met a--one of the officers of the government. I said, "Sir, what become of the hospital?"
Said, "All washed through there."
I said, "Did all--did all them… Did any of them get drowned?"
Said, "No, they went out on a train to Charlestown."
And I run and got in my car and started out the highway sixty-two leading to the little city, Charlestown. And when I got out there, there was about five miles of water done come down through Lancassange Creek and cut it off.
And I went and got my boat, and I couldn't even pierce that water. I'd start through there, and it'd whirl the boat around like this. And I set the … at this angle, and just give it all the gas that I could, and hit them waves like that. But it was so rough, you'd come around side of them woods, and throw my boat back down this way, and I come back out down behind the government. And there I was, caught on a little island like. And I'd set there for days upon that island, thinking.
Some of them said the trestles went out from under the bridge up there, and everybody that went on that train was drowned, wife, two children, and all.
I thought, "Oh, God." How nervous I got. I walked the floors, I didn't know what to do. I thought, "Oh, what will I do if they're gone."
54
Jeg møtte Bror George DeArk der. Han sa: "Å, Bror Billy." Han la armene rundt meg og fortsatte: "Det ser ut til at ting nærmer seg slutten. Bror Bill, hvis jeg aldri møter deg igjen her på jorden, vil jeg møte deg i morgen." Det var siste gangen jeg så ham i live. Han gikk bort kort tid etterpå.
Jeg spurte: "Hvor er Hope?"
Han svarte: "Jeg vet ikke."
Jeg løp bort og møtte en av regjeringens offiserer. Jeg spurte: "Hva skjedde med sykehuset?"
Han svarte: "Alt ble skylt bort der."
Jeg spurte: "Ble noen av dem druknet?"
Han svarte: "Nei, de dro med tog til Charlestown."
Jeg skyndte meg å sette meg i bilen og kjørte på motorvei 62 mot den lille byen Charlestown. Men da jeg kom dit, hadde Lancassange Creek flommet over og avskåret veien med omtrent fem mil med vann.
Jeg hentet båten min, men klarte ikke å krysse vannet. Når jeg forsøkte, snurret båten rundt. Jeg satte båten i en vinkel og ga full gass, men bølgene var så kraftige at de kastet båten tilbake mot skogen, og jeg ble fordrevet nedstrøms og landet på en liten øy. Der satt jeg i flere dager, full av tanker.
Noen sa at brokarene hadde gått under broen der oppe, og alle på toget hadde druknet, inkludert min kone og to barn. Jeg tenkte: "Å, Gud." Jeg ble utrolig nervøs, vandret rundt uten å vite hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte: "Hva skal jeg gjøre hvis de er borte?"
55
And after while, as soon as I could get over--the water dropped enough that they could get me across. I got to Charlestown. I was looking.
I met old--an old friend of mine. He said, "No, that train never washed off." Said, "They went through, but I don't know where they're at."
I went down, the dispatcher told me, said, "A mother and two sick children? I put them off in Columbus, Indiana. But you can't get to them." Said, "The water's cut off this side."
I started walking back down the road, rubbing my hands crying, saying, "Oh, God. Take me. Don't let me suffer. Let… Take me, Lord. Don't let me have to go through this agony."
Walking down the road, and a man drove up to me in a car. He said, "I know what you're looking for." Said, "You're looking for your wife, aren't you?"
I said, "Yes."
He said, "Don't you know me?" Said, "I go with Mary May over there."
I said, "Yes, I remember you."
Said, "Your wife is dying in the Baptist church at Columbus, Indiana."
And I said, "Surely not."
Said, "Yes," said, "She's got tuberculosis." And said, "You wouldn't even know her. And the doctor says she's going to die. She's laying right next to my girlfriend." He said, "I know how to get you there if you want to go."
And I said, "Well, let's go, brother."
And I remember that night when I run into the building up there, the Baptist; they made a hospital. They had army cots everywhere. And I run in there, boots on where we waded the water. And I begin to scream, "Hope, Hope, where are you honey? Where are you?" Just beside myself. Directly I looked over there, and I seen an old bony hand raise up. It was her. I run over real quick to her and grabbed her up in my arms. I said, "Is the children alive?"
She said, "Yes." She said, "I look awful, don't I?"
I said, "No, honey. You look good." I said, "My, you're going to be all right."
I felt somebody tap me on the back. And I looked, and it was a--looked like a doctor. He said, "Come here." He said, "Are you her husband?"
And I said, "Yes, sir."
"You Reverend Branham?"
I said, "I am."
He said, "Well, sir. I hate to break this news to you, but," said, "your wife's dying." Said, "Don't get her excited or anything."
I said, "Doctor, surely not."
Said, "Yes." Said, "She's going."
And I said, "Oh, what is it, doctor?"
Said, "Galloping tuberculosis." Said, "She'll just die right away." He said, "Just ma… Just make her feel good as you can." He said, "And both of your babies are sick. I'm tending to them over here in another home."
Well, I went back and told her. I said, "Honey, you look good."
55
Etter en stund, så snart vannet hadde sunket nok til at vi kunne komme oss over, kom jeg til Charlestown. Jeg lette rundt.
Jeg møtte en gammel venn av meg som sa: "Nei, toget forsvant ikke. De kom seg gjennom, men jeg vet ikke hvor de er nå."
Jeg gikk til togekspeditøren som sa: "En mor og to syke barn? Jeg satte dem av i Columbus, Indiana. Men du kan ikke nå dem. Vannet har kuttet av veien denne siden."
Jeg begynte å gå nedover veien, gned hendene mine gråtende og ba: "Å, Gud, ta meg. Ikke la meg lide. Ta meg, Herre. Ikke la meg gå gjennom denne smerten."
Mens jeg gikk nedover veien, stoppet en mann i en bil ved siden av meg og sa: "Jeg vet hva du leter etter. Du leter etter din kone, ikke sant?"
Jeg svarte: "Ja."
Han sa: "Kjenner du ikke meg?" "Jeg er sammen med Mary May der borte."
Jeg svarte: "Ja, jeg husker deg."
Han fortsatte: "Din kone ligger for døden i Baptistenes menighet i Columbus, Indiana."
Jeg svarte: "Det kan ikke være sant."
Han sa: "Jo, hun har tuberkulose. Du ville ikke kunne kjenne henne igjen. Legen sier at hun kommer til å dø. Hun ligger rett ved siden av kjæresten min. Jeg vet hvordan vi kan komme oss dit hvis du vil."
Jeg svarte: "La oss dra, Bror."
Jeg husker den natten da jeg kom inn i bygningen, Baptistkirken. De hadde gjort den om til et sykehus med feltsenger overalt. Jeg løp inn med støvlene på, fortsatt våte fra vannet. Jeg begynte å rope: "Hope, Hope, hvor er du kjære? Hvor er du?" Jeg var helt ute av meg selv. Etter hvert så jeg en gammel, mager hånd løfte seg. Det var henne. Jeg løp bort til henne og tok henne raskt i armene mine. Jeg spurte: "Er barna i live?"
Hun svarte: "Ja. Jeg ser fæl ut, gjør jeg ikke?"
Jeg sa: "Nei, kjære. Du ser bra ut. Du kommer til å bli bra."
En person klappet meg på skulderen. Jeg snudde meg og så en mann som lignet en lege. Han spurte: "Er du mannen hennes?"
Jeg svarte: "Ja, sir."
"Er du Bror Branham?"
Jeg svarte: "Det er jeg."
Han sa: "Vel, sir, jeg beklager å måtte fortelle deg dette, men din kone er døende. Ikke vekk noe oppstyr."
Jeg svarte: "Doktor, det kan ikke være sant."
Han sa: "Jo, hun kommer til å gå bort."
Jeg spurte: "Hva er det, doktor?"
Han svarte: "Galloperende tuberkulose. Hun vil dø snart. Gjør henne bare så komfortabel som mulig." Han la til: "Begge barna dine er også syke. Jeg tar vare på dem i et annet hjem."
Jeg gikk tilbake og sa til henne: "Kjære, du ser bra ut."
56
And a little doctor friend of mine, Doctor Sam Adair there in Jeffersonville. Soon as he'd let me, I brought them back down home. And there, they laid there until the babies got well; the wife gradually went away. Finally we got her in the hospital. I had doctors to come look at her. There wasn't nothing could be done. She took pneumothorax treatments and everything. Nothing could be done.
And I remember standing there, and they bore holes down through her side, and put that tube in there and get collapsed one lung.
Listen. If I had it… She'd hold my hand and cry, and the tears roll down her cheeks. She'd look at me, just suffering. Never done a bit of good. If I had to go over it; I'd never go through with it again. That's right. As she's holding my hand…
56
En liten legevenn av meg, doktor Sam Adair i Jeffersonville, lot meg snart ta dem hjem. Der lå de, til barna ble friske, men konens tilstand forverret seg gradvis. Til slutt fikk vi henne på sykehuset. Jeg fikk leger til å undersøke henne, men ingenting kunne gjøres. Hun fikk pneumothoraxbehandlinger og alt mulig annet, men det hjalp ikke.
Jeg husker da jeg sto der og de boret hull i siden hennes for å sette inn en tube og kollapsere en lunge. Hun holdt meg i hånden, gråt og tårer trillet nedover kinnene hennes. Hun så på meg, lidende, uten at det hjalp noe som helst. Hvis jeg måtte gjøre det om igjen, ville jeg aldri gått gjennom det. Mens hun holdt meg i hånden…
57
But just to show you, the way of a transgressor's hard. I never will forget. I was trying to work to get the bill paid off. And then all of… One day I was out, and I heard a call come say, "If you want to see your wife alive, come at once."
I rushed out to the hospital. I never forget it. I jerked off my hat and throwed it in the truck; I run up through there real quick. And here come little Doctor Adair walking out. God bless his little old heart. He's a fine man. And he come walking out. We'd eat together, slept together, fished together, just bosom friend. And he come walking out. And he come walking down through the hospital. I seen him look at me, and I seen big tears drop off his cheeks, and he turned sideways. And I run into the room. I said, "What's the matter, Doc?" I said, "She ain't gone."
He said, "I believe she is."
I said, "Come, go in with me, Doc."
He said, "Bill, don't ask me to do that." Said, "Hope's like my sister." Said, "I--I--I can't go in there. Don't--don't--don't ask me to."
And the nurse come up, said, "Come, Brother Branham." Said, "Here, drink this little bit of medicine."
I said, "No, I don't need it."
He said, "Go ahead, Billy. That'll rest your nerves."
I said, "I don't want it." I said, "No."
He said, "Nurse, you go in with him."
I said, "No, I don't want anyone. I'm going in myself. I'm going in." I said, "I love her, and I'm going in." I walked to the door, opened the door, and there she laid all covered up like this, and blanket sheet pulled up over her face. I'd jerked the sheet down, and my heart just a breaking… I put my hand on her, her perspiration on her forehead kind of felt sticky. I said, "Hope, Hope, honey." I said, "Speak to me once. Well, just speak one time, won't you." I was shaking her.
57
For å illustrere hvor hardt en lovbryters vei kan være, vil jeg dele en personlig opplevelse. Jeg vil aldri glemme det. Jeg jobbet hardt for å betale regningene. En dag var jeg ute og fikk en telefon som sa: "Hvis du vil se din kone i live, kom med en gang."
Jeg skyndte meg til sykehuset. Jeg husker det som om det var i går. Jeg rev av meg hatten og kastet den i bilen. Jeg løp raskt inn. Der kom lille doktor Adair gående ut. Gud velsigne hans gode hjerte; han er en fin mann. Vi hadde spist sammen, sovet sammen, fisket sammen, vi var nære venner. Han kom gående nedover korridoren på sykehuset. Jeg så på ham, og jeg så store tårer renne nedover kinnene hans. Han snudde seg bort. Jeg løp inn i rommet. Jeg sa: "Hva er det, doktor? Hun er vel ikke borte."
Han svarte: "Jeg tror hun er det."
Jeg sa: "Kom inn med meg, doktor."
Han svarte: "Bill, ikke be meg om det. Hope er som en søster for meg. Jeg kan ikke gå inn der. Be meg ikke om det."
En sykepleier kom bort og sa: "Kom, Bror Branham. Drikk denne lille mengden medisin."
Jeg svarte: "Nei, jeg trenger det ikke."
Han insisterte: "Gjør det, Billy. Det vil roe nervene dine."
Jeg sa bestemt: "Jeg vil ikke ha det. Nei."
Han sa: "Sykepleier, gå inn med ham."
Jeg svarte: "Nei, jeg vil ikke ha noen med. Jeg går inn selv. Jeg elsker henne, og jeg går inn."
Jeg gikk til døren, åpnet den, og der lå hun dekket med et teppe og en laken trukket opp over ansiktet. Jeg rev lakenet ned, hjertet mitt bristet nesten. Jeg la hånden på henne; svetten på pannen hennes føltes klam. Jeg sa: "Hope, Hope, kjære. Snakk til meg én gang. Bare én gang, kan du ikke." Jeg ristet henne forsiktig.
58
Friends, if I'll live a hundred years, I'll never forget what happened. Those two big brown eyes looked up at me. She was so weak she couldn't say nothing. She was smiling. She took her finger and she motioned. And I got down, and she said, "Why did you call me, honey?"
And I said, "Well, they…" I said, "I don't know."
She said, "Oh I--I was in another land." She said, "It was so peaceful. I wasn't suffering." She said, "Great big birds like a great Orion." And she said, "There was man dressed in white, one on each side, taking me to my home."
Oh, friend. There's a land somewhere. I believe as she was dying, her eyes just opened up to see paradise beyond. She rallied for a little bit.
The nurse come in. And she said, "Nurse, come over." She said, "I hope when you get married, you'll have a husband like mine."
I said, "Oh, honey, I haven't done nothing."
She said, "Oh, bless your heart." She patted me on the back. Nurse turned around, walked out, crying.
She said, "Bill, I want to tell you a few things." Said, "I'm going." Said, "Don't cry."
I said, "All right."
She said, "Don't let my babies be pulled about from pillar to post." She said, "And some things I got to confess to you."
I said, "What is it?"
She said, "Do you remember one time," and said, "you were going fishing, and I called you. And that night we were going to Fort Wayne for a meeting?"
I said, "Yes."
She said, "You went got me some stockings."
I said, "Yes, I remember them."
She said, "Them was the wrong kind of stockings, honey. Them wasn't right."
58
Venner, selv om jeg skulle leve i hundre år, vil jeg aldri glemme hva som skjedde. De store brune øynene hennes så opp på meg. Hun var så svak at hun ikke kunne si noe. Hun smilte. Hun tok fingeren sin og vinket. Jeg bøyde meg ned, og hun sa, "Hvorfor kalte du på meg, kjære?"
Jeg svarte, "Vel, de…" Jeg sa, "jeg vet ikke."
Hun sa, "Å, jeg--jeg var i et annet land." Hun sa, "Det var så fredelig. Jeg led ikke." Hun sa, "Store fugler som en stor Orion." Og hun sa, "Det var menn kledd i hvitt, én på hver side, som tok meg til mitt hjem."
Åh, venn. Det finnes et land et sted. Jeg tror at da hun var i ferd med å dø, åpnet øynene hennes seg for å se paradis bortenfor. Hun kviknet til litt.
Sykepleieren kom inn. Og hun sa, "Sykepleier, kom hit." Hun sa, "Jeg håper at når du gifter deg, vil du ha en mann som min."
Jeg sa, "Å, kjære, jeg har ikke gjort noe."
Hun sa, "Å, velsigne deg." Hun klappet meg på ryggen. Sykepleieren snudde seg, gikk ut, og gråt.
Hun sa, "Bill, jeg vil fortelle deg noen ting." Hun sa, "Jeg skal dra." Hun sa, "Ikke gråt."
Jeg sa, "Greit."
Hun sa, "Ikke la mine barn bli dratt fra sted til sted." Hun sa, "Og noen ting må jeg bekjenne for deg."
Jeg sa, "Hva er det?"
Hun sa, "Husker du en gang," og sa, "du skulle fiske, og jeg kalte på deg. Og den natten skulle vi til Fort Wayne for et møte?"
Jeg sa, "Ja."
Hun sa, "Du kjøpte strømper til meg."
Jeg sa, "Ja, jeg husker dem."
Hun sa, "De var feil type strømper, kjære. De var ikke riktige."
59
Well, what it was, I'd been fishing. I went up home and we had to go to Fort Wayne. I was going to preach that night at Fort Wayne. Her father lived at Fort Wayne. So I was going up there to preach, and she… You… There's two different kinds of woman's socks that you buy. One's called a… Name them, somebody. Is it--is chiffo--chiffon? That's right. And what's the other kind? Rayon? Sa… Is it Raymond or Raymond? Rayon? Which is the best? Chiffon. Well, they cost sixty-something cents then. And she was taking a bath, and she said, "Billy, you run down at the--at Penney's and get me some--some socks."
And I said, "All right." And I was going down the street. And she said… Now remember, I didn't know nothing about women's clothes. And she was saying, "Get chiffon." I was going down the street going, "Chiffon, chiffon, chiffon, chiffon, chiffon."
Somebody said, "Hello, Brother Branham."
I said, "Hello, chiffon, chiffon, chiffon, chiffon, chiffon, chiffon."
And I met Orville Spawn down there, and he said, "Billy, perch is biting over on the [unclear words] about that…"
Oh, I said, "my…" I got talking to him, and I forgot about what she said.
59
Dette skjedde da jeg hadde vært på fisketur. Jeg reiste hjem og vi skulle til Fort Wayne. Jeg skulle preke den kvelden i Fort Wayne. Faren hennes bodde der, så jeg dro dit for å forkynne. Hun... Du... Det finnes to forskjellige typer damesokker man kan kjøpe. Den ene kalles... Hva heter de? Er det chiffon? Ja, det stemmer. Og hva heter den andre typen? Rayon? Er det Raymond? Rayon? Hvilken er best? Chiffon. De kostet seksti-noen øre den gangen. Hun tok et bad og sa: "Billy, kan du gå ned til Penney's og kjøpe noen sokker til meg?"
Jeg sa, "Greit." Mens jeg gikk nedover gaten, husker jeg at jeg ikke visste noe om dameklær. Hun sa, "Kjøp chiffon." Jeg gikk nedover gaten og gjentok, "Chiffon, chiffon, chiffon, chiffon."
Noen sa, "Hei, Bror Branham."
Jeg svarte, "Hei, chiffon, chiffon, chiffon, chiffon, chiffon, chiffon."
Jeg møtte Orville Spawn der nede, og han sa: "Billy, abboren biter der [uklare ord] om det…"
Å, sa jeg, "min…" Jeg begynte å snakke med ham og glemte hva hun hadde sagt.
60
Well, I wasn't going to Penney's, because I didn't know nobody there. But I used to have a little friend that come to my church by the name of Thelma Ford. She worked in a ten-cent store, and I knowed they sold them over there. And went over, the Thelma come up, said, "What do you want, Billy?"
I said, "I want some socks for Hope."
Said, "Now, Hope don't wear socks."
I said, "She sure does."
She said, "She wears stockings."
I said, "That's right. That's right." I thought, "Oh, I've showed my ignorance already." And I said…
She said, "What kind do you want?"
And I said, "What kind you got?"
She said, "I got chiffon and ray…" What's the, rayon the cheap ones? She said, "I got rayon."
I said, "That's what I want. That's what I want."
She said, "Hope want rayon?" I… All sounded alike, rayon, chiffon. I didn't know the different. She said…
"Yes." And so she gave me … got them, put them in the sack.
I said, "I want the full style." You know that thing that got the thing behind them, you know, that… I don't know, you know. I said, "The full style" And--and so… Oh, fashion, full fashion, that's what it was. And I said, "That's the kind that I--I want."
And she got them ready for me. She put them in the sack, and it was only about twenty-nine cents.
And I said, "Well, give me two pair of them."
And she said, "Are you sure of that?"
I said, "That's what she wanted."
60
Jeg skulle egentlig ikke til Penneys, for jeg kjente ingen der. Men jeg hadde en liten venninne som het Thelma Ford og kom til menigheten min. Hun jobbet i en butikk som solgte billigvarer, og jeg visste at de hadde det jeg trengte der. Da jeg kom dit, kom Thelma bort og spurte: "Hva vil du ha, Billy?".
Jeg svarte: "Jeg vil ha noen strømper til Hope."
Hun sa: "Hope bruker ikke strømper."
Jeg svarte: "Jo, det gjør hun."
Hun sa: "Nei, hun bruker strømpebukser."
"Det stemmer," sa jeg. Jeg tenkte at jeg allerede hadde vist min uvitenhet.
Hun spurte: "Hvilken type vil du ha?"
Jeg svarte: "Hvilke typer har du?"
Hun sa: "Jeg har chiffon og rayon..." Hva var det, rayon de rimelige? Hun sa: "Jeg har rayon."
"Det er det jeg vil ha," sa jeg.
Hun spurte: "Vil Hope ha rayon?" Alt hørtes likt ut for meg, rayon, chiffon. Jeg kunne ikke forskjellen. Hun sa…
"Ja," svarte jeg. Så ga hun meg de og la dem i en pose.
Jeg sa: "Jeg vil ha den fulle stilen." Du vet, den som har noe bakpå, vet du. Jeg sa: "Den fulle stilen."
Åh, det var mote, full fashion, det var det. Jeg sa: "Det er den typen jeg vil ha."
Hun gjorde dem klare for meg og la dem i posen. De kostet bare tjue ni øre.
Jeg sa: "Vel, gi meg to par av dem."
Hun sa: "Er du sikker på det?"
Jeg svarte: "Det er det hun vil ha."
61
And so I went back, and I… Of course, you know how you men like to pop off to your women. And I said, "Looky here." I said, "I'm Abraham's son. I'm a little Yiddish. You go over the river shopping, I'll buy two pair of stockings for what you can buy one, and have money left." I said, "Just… I'm Abraham's son. I'm know how to do it. You see?" You know, going on like that.
And God bless her heart. She's in her grave tonight, and probably snow over it. But not altogether there. I still think of her. That's right. And she gone on.
And there, when she said she wouldn't have… I thought it funny when she got to Fort Wayne she wanted another pair of stockings. But she was lady enough not to say it.
And she told me. She said, "Billy, I give them to your mother. They was for an older woman than me."
And I said, "Well, God bless you, honey. I didn't know that." I said, "That was all right."
61
Så jeg dro tilbake, og jeg... Selvfølgelig vet du hvordan dere menn liker å skryte til deres kvinner. Jeg sa: "Se her. Jeg er Abrahams sønn. Jeg er litt jøde. Drar du over elven for å handle, kan jeg kjøpe to par strømper for det du bruker på ett par, og ha penger til overs." Jeg sa: "Jeg er Abrahams sønn, jeg vet hvordan det gjøres, skjønner du?" Du vet, holdt på slik.
Gud velsigne hennes hjerte. Hun ligger i graven i kveld, kanskje dekket av snø. Men hun er ikke helt borte, jeg tenker fortsatt på henne. Det er riktig. Selv om hun er gått bort.
Da hun sa at hun ikke ville ha... Jeg syntes det var rart da hun i Fort Wayne ønsket et nytt par strømper, men hun var damenok til ikke å si noe.
Hun fortalte meg: "Billy, jeg ga dem til din mor. De passet bedre for en eldre kvinne enn meg."
Jeg sa: "Gud velsigne deg, kjære. Jeg visste ikke det." Jeg sa: "Det var helt i orden."
62
She said, "You remember that time you wanted to go hunting so bad, and we was at Louisville. You seen that little .22 rifle that you wanted? And it cost three dollars and something to pay down on it, and you didn't have the money to pay on it? It's been about two years ago?"
I said, "Yeah, I remember that."
She said, "Bill, I've always wanted to buy you that rifle." She said, "I won't be with you but just a few minutes longer now." But she said, "When you go home, look up on top of the old folding bed under that paper. I've been saving nickels to buy the rifle." She said, "Will you promise me you'll buy it?"
Oh, my. When I went home and found that two dollars and something laying under there, like to killed me. I said, "Sure." But I said, "Honey, you're not going away."
She said, "I--I hate to leave you." But said, "I must." She said, "I don't mind it." She said, "It's all right." Said, "Now, another thing I'm going to ask you. Don't stay single."
I said, "Oh, oh, don't ask me that."
Said, "Promise me. Promise me that you--that you won't stay single, my children will have a home to go to, not be drug around everywhere."
I said, "Honey, I--I can't do that."
And she said, "Promise me, won't you?" Said, "I--I--I can go a little easier."
And she didn't mind it no more than you mind taking a drink. She said, "I--I just…" Said, "I hate to leave you and the babies, but," she said, "oh, Bill, it's so wonderful to go like this."
And I said, "Well, I will do the best I can."
62
Hun sa, "Husker du den gangen du hadde så lyst til å gå på jakt, og vi var i Louisville? Du så den lille .22-riflen du ønsket deg? Den kostet tre dollar og noe som skulle betales som forskudd, og du hadde ikke penger til å betale? Det er omtrent to år siden?"
Jeg sa, "Ja, jeg husker det."
Hun sa, "Bill, jeg har alltid ønsket å kjøpe den riflen til deg." Hun sa, "Jeg vil bare være med deg i noen få minutter til nå." Men hun sa, "Når du kommer hjem, se oppå den gamle sammenleggbare sengen under papiret. Jeg har spart opp småpenger for å kjøpe riflen." Hun sa, "Vil du love meg at du kjøper den?"
Å, herregud. Da jeg kom hjem og fant de to dollarene og noe der, føltes det som om det skulle ta livet av meg. Jeg sa, "Selvfølgelig." Men jeg sa, "Kjære, du kommer ikke til å forlate oss."
Hun sa, "Jeg—jeg hater å forlate deg." Men sa, "Jeg må." Hun sa, "Jeg har ikke noe imot det." Hun sa, "Det går bra." Hun sa, "En annen ting jeg skal spørre deg om, er at du ikke blir værende singel."
Jeg sa, "Åh, åh, ikke be meg om det."
Hun sa, "Lov meg. Lov meg at du—at du ikke blir værende singel, så barna våre har et hjem å komme til, og ikke blir dratt rundt overalt."
Jeg sa, "Kjære, jeg—jeg kan ikke gjøre det."
Hun sa, "Vil du love meg, vær så snill?" Hun sa, "Jeg—jeg—jeg kan lettere gå da."
Og hun hadde ikke noe mer imot det enn du har imot å ta en slurk vann. Hun sa, "Jeg—jeg bare…" Hun sa, "Jeg hater å forlate deg og barna, men," hun sa, "åh, Bill, det er så vidunderlig å gå slik."
Og jeg sa, "Vel, jeg skal gjøre mitt beste."
63
And she said, "Another thing." She said, "You realize why I'm going, don't you?" Oh, that's what hurt. She said, "If I wouldn't have listened to mama, and [unclear words] would listened to…" Said, "It would've been different, wouldn't it."
I said, "That's right, honey." I said, "Oh, what will I ever do?"
She said, "Do this. Don't be ashamed of this Holy Ghost religion." She said, "It's the greatest thing in the world to die by it." She said, "Stay and preach as long as…" Said, "Promise me you'll go right out into the fields where we was supposed to go." And said, "Promise me that you'll do everything you can." Said, "And tell everybody, that it's glorious when you get ready to leave here. It's wonderful."
And I said, "Oh, honey. It's so good to see you go like that."
And she said… I--I said, "Where do you want me to place you?"
And she said, "You take me up on the hill."
I said, "I will take you out to Walnut Ridge, and I'll--I'll bury you there at the hill, your body." And I said, "Honey, I promise you, I'm going, if God won't … spare me, I'm going right out into the field, and I'll never stop until the last drop of blood or life is gone from my body, to do, or try to make an atonement." And I said, "I'll do everything that I can to live right; I'll do right." And I said, "Look."
And she said, "Goodbye."
And I said, "Are you going?" I said, "Look, on that morning," I said, "so we'll be able to get together now," I said, "i--if… On that morning, I want you to go to the East side of the gate," and I said, "I want you to stand there. And when [unclear words]. It'll be terrible down here." I said, "If--if I die before He comes, I will be sleeping out there." I said, "We'll get together. But if I'm somewhere on the field and be taken up," I said, "you go there and wait for the children, and stand there by the side of the gate. And then when you see Abraham, Isaac, and Jacob coming in, start screaming, 'Bill, Bill, just as loud as you can." I said, "I'll answer you there."
She raised up her feeble hands. I kissed her goodbye. That was my last date with her. I'm on my road. That's right. Someday, someday, I shall go.
63
Og hun sa: "En ting til." Hun sa: "Du skjønner hvorfor jeg går, gjør du ikke?" Åh, det var det som gjorde vondt. Hun sa: "Hvis jeg ikke hadde lyttet til mamma, og [uklare ord] hadde lyttet til…" Hun sa: "Det ville vært annerledes, ikke sant?"
Jeg sa: "Det stemmer, kjære." Jeg sa: "Åh, hva skal jeg gjøre?"
Hun sa: "Gjør dette. Ikke vær skamfull over denne Hellige Åndens religion." Hun sa: "Det er det største i verden å dø ved det." Hun sa: "Bli og forkynn så lenge…" Hun sa: "Lov meg at du vil gå rett ut i feltene der vi skulle gå." Og hun sa: "Lov meg at du vil gjøre alt du kan." Hun sa: "Og fortell alle at det er herlig når du er klar til å dra herfra. Det er vidunderlig."
Og jeg sa: "Åh, kjære. Det er så godt å se deg gå slik."
Og hun sa… Jeg–jeg sa: "Hvor vil du at jeg skal legge deg?"
Og hun sa: "Ta meg opp på høyden."
Jeg sa: "Jeg skal ta deg ut til Walnut Ridge, og jeg–jeg skal begrave deg der på høyden, din kropp." Og jeg sa: "Kjære, jeg lover deg, jeg skal, hvis Gud ikke… sparer meg, jeg skal rett ut i feltene, og jeg skal aldri stoppe før siste dråpe blod eller liv er borte fra kroppen min, for å gjøre, eller prøve å gjøre en soning." Og jeg sa: "Jeg skal gjøre alt jeg kan for å leve riktig; jeg skal gjøre det rette." Og jeg sa: "Se."
Og hun sa: "Farvel."
Og jeg sa: "Reiser du?" Jeg sa: "Se, på den morgenen," jeg sa, "så vi vil kunne samles igjen," jeg sa, "i…om morgenen, vil jeg at du skal gå til den østlige siden av porten," og jeg sa, "jeg vil at du skal stå der. Og når [uklare ord]. Det vil være forferdelig her nede." Jeg sa, "Hvis–hvis jeg dør før Han kommer, vil jeg sove der ute." Jeg sa, "Vi vil samles. Men hvis jeg er et sted på feltet og blir tatt opp," jeg sa, "gå der og vent på barna, og stå der ved siden av porten. Og når du ser Abraham, Isak og Jakob komme inn, begynn å rope, ‘Bill, Bill,’ så høyt du kan." Jeg sa, "Jeg skal svare deg der."
Hun løftet de svake hendene. Jeg kysset henne farvel. Det var min siste stund med henne. Jeg er på min vei. Det stemmer. En dag, en dag, skal jeg dra.
64
When we took her down to the funeral parlor, I went home. I couldn't be satisfied nowhere. I went over to mama's. I just… Oh, I was crying. I went home. And they said, mama said, "Stay over here."
I said, "No, I'm going home." We didn't have no furniture, but what it was was ours. And so I went home to lay down. And just then, Brother Frank Broy come up, said, "Billy, I hate to tell you something, son."
I said, "Well, I was just right there."
Said, "That's not it. Your baby's dying too."
I said, "Can't be."
Said, "Yes, it is."
And away they took me out to the hospital to see my little Sharon, my little girl. I couldn't call her… I wanted to call her a Bible name. I called my little boy Billy Paul after me and after Saint Paul. And then I wanted to call the baby a Bible name. And I couldn't call her the Rose of Sharon, so I just called her Sharon Rose.
64
Da vi tok henne til begravelsesbyrået, dro jeg hjem. Jeg klarte ikke å finne fred noe sted. Jeg dro til mamma. Jeg bare… Åh, jeg gråt. Jeg dro hjem igjen, og mamma sa, "Bli her."
Jeg svarte, "Nei, jeg drar hjem." Vi hadde ikke mye møbler, men det vi hadde, var vårt. Så jeg dro hjem for å legge meg. Da kom Bror Frank Broy og sa, "Billy, jeg hater å fortelle deg dette, sønn."
Jeg sa, "Hva er det?"
Han svarte, "Det er ikke bare det. Din baby er også døende."
Jeg svarte, "Det kan ikke være sant."
Han sa, "Jo, det er det."
De tok meg straks til sykehuset for å se min lille Sharon, min lille jente. Jeg kunne ikke… Jeg ønsket å gi henne et bibelsk navn. Jeg kalte min lille gutt Billy Paul, etter meg selv og etter apostelen Paulus. Og så ønsket jeg å gi babyen et bibelsk navn. Jeg kunne ikke kalle henne Rose of Sharon, så jeg kalte henne bare Sharon Rose.
65
And I went out the hospital, and the doctor met me. He said, "Billy, she's dying. Don't go in there."
And I stood there till after the nurse turned her back, and I run down there; and I went down to where she was at. I looked at her. And there the little thing, laying there… I never will forget. She's just eight months old.
And I remember, I used to come home, I… She'd set out in the yard, and I'd blow my horn like that, coming around the corner, and she'd go, "Goo, goo, goo," just reach… I just loved those little fellows.
And she was suffering so hard, till one of them little fat legs was moving up and down in a spasm. And looked like her little hand was a waving. And I looked at her, and I said, Sharry, honey, you know daddy?" And I was trying to make myself strong. And I said, "You know daddy, honey?" And her little lips got to quivering. And when she looked at me, she was suffering so hard till her little eye went crossed.
Oh, my. When I seen that tender little blue baby eye cross… [Blank spot on tape.]
65
Jeg forlot sykehuset, og legen møtte meg. Han sa: "Billy, hun er i ferd med å dø. Ikke gå inn der."
Jeg sto der til sykepleieren snudde seg bort, og jeg løp ned til henne. Der lå hun, den lille jenta… Jeg vil aldri glemme det. Hun var bare åtte måneder gammel.
Jeg husker hvordan jeg pleide å komme hjem, og hun satt ute i hagen. Jeg tutet i hornet når jeg kom rundt hjørnet, og hun svarte med "Goo, goo, goo," og strakk armene ut… Jeg elsket virkelig de små øyeblikkene.
Hun led så kraftig at en av de små, lubne beina hennes beveget seg i spasmer, og den lille hånden hennes viftet. Jeg så på henne og sa: "Sharry, kjære, kjenner du igjen pappa?" Jeg prøvde å være sterk. "Kjenner du igjen pappa, kjære?" De små leppene hennes begynte å skjelve, og hun så på meg med et blikk som avslørte hvor vondt hun hadde det, helt til øynene hennes gikk i kryss.
Å, min Gud. Da jeg så det lille, blå øyet hennes krysse… [Tomt område på lydbånd.]
66
I didn't know it then, but I understand now. There's never been a cross-eyed child come in line, but what I think of that. There's never been one pass over the platform but what's been healed too. I didn't know the crushing had to bring it forth. But I never think of it till I see that.
That little eye crossing, and she was suffering so hard. And I knelt down. I said, "O Jesus, please, God. I'm sorry for what I do." I said, "Don't take her from me. I love her, Lord, with all my heart. Please God."
Looked like a big black curtain come falling down. I knew she was gone. I raised up, put my hand over on her head. I said, "God bless you, my darling little sweet angel. I'm going to put you in the arms of mother. And the Angel is coming to pack you home in a few minutes. But someday, daddy will see you."
I raised up my head, and I said, "God, You gave and You taken away. I don't know why You're slaying me." I said, "Yet You may slay me, I'm going to trust You as Job did. I'm going to believe You." And I said, "I… Somehow You're breaking my heart. I don't know how I'm going to hold up any longer." But I said, "God, I commit her little soul to You. Take it, Lord Jesus. Put it on the altar with the mother. And someday, let me come to see them."
And as I did that, the Angels of God sweetly come down and taken away her little breath, and bore her away to be with her mother. I placed her in--the mother, put them down beneath the ground.
66
Jeg forsto det ikke da, men nå gjør jeg det. Det har aldri vært et skjeløyd barn i bønnekøen uten at jeg har tenkt på det. Det har heller aldri vært et som har passert plattformen uten å bli helbredet. Jeg visste ikke at smerten måtte bringe det fram. Men jeg tenker alltid på det når jeg ser det.
Det lille barnet hadde kryssede øyne og led veldig. Jeg knelte ned og ba: "O Jesus, vær så snill, Gud. Jeg beklager det jeg har gjort." Jeg sa: "Ta henne ikke fra meg. Jeg elsker henne, Herre, med hele mitt hjerte. Vær så snill, Gud."
Det føltes som om en stor, svart gardin falt ned. Jeg visste at hun var borte. Jeg la hånden på hodet hennes og sa: "Gud velsigne deg, min kjære lille engel. Jeg skal plassere deg i morens armer. Engelen kommer snart for å hente deg hjem. Men en dag vil pappa se deg igjen."
Jeg løftet hodet mitt og sa: "Gud, Du gav og Du tok bort. Jeg forstår ikke hvorfor Du gjør dette mot meg." Jeg sa: "Selv om Du må slå meg ned, stoler jeg på Deg som Job gjorde. Jeg vil tro på Deg." Og jeg sa: "På en eller annen måte bryter Du hjertet mitt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut lenger." Men jeg sa: "Gud, jeg overgir hennes lille sjel til Deg. Ta den, Herre Jesus. Sette henne på alteret ved siden av moren. Og en dag, la meg få se dem igjen."
Da jeg gjorde det, kom Guds engler stille ned og tok bort hennes lille pust, og førte henne til hennes mor. Jeg la henne sammen med moren, og vi begravet dem begge.
67
When I stood there, Brother Smith, a Methodist preacher friend of mine, he got some clods in his hand, walked over there, and I was standing there; he put his arm around me; said, "Billy, brace up, honey boy."
I said, "Oh, Brother Smith, my soul is… Oh, I don't know what to do."
And I heard him say, with them little clods dropping upon the little casket, said, "Ashes to ashes, dust to dust, earth to earth."
I thought, "God, what can I do?"
Sound like the wind blowed down through the pine trees, it sound like I heard a song saying:
There's a land beyond the river,
That we call the sweet forever,
And we only reach that shore
by faith decree;
One by one we gain the portal,
There to dwell with the immortal,
Someday they'll ring the golden
bells for you and me.
I turned from the grave, brokenhearted, went home; I couldn't rest. Days passed. I could give up my wife, but that … oh, that baby was the choice of my heart. I didn't know what to do, little sweet girl…
And then I thought, "Oh, what will I do quickly now."
67
Da jeg sto der, kom Bror Smith, en metodistpredikant og venn av meg, med noen jordklumper i hånden. Han gikk bort til meg, la armen rundt meg og sa: "Billy, vær sterk, kjære venn."
Jeg svarte: "Åh, Bror Smith, min sjel er... Åh, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre."
Mens de små jordklumpene falt på den lille kisten, hørte jeg ham si: "Aske til aske, støv til støv, jord til jord."
Jeg tenkte: "Gud, hva skal jeg gjøre?"
Det lød som om vinden blåste gjennom furutrærne, og jeg syntes jeg hørte en sang:
Det er et land bortenfor elven,
Som vi kaller det søte for evig,
Og vi når kun den kysten
ved troens dekret.
En etter en går vi gjennom portalen,
For å bo med de udødelige,
En dag vil de ringe de gyldne
klokkene for deg og meg.
Jeg forlot graven, knust og hjertesyk, og dro hjem; jeg fikk ikke ro. Dager gikk. Jeg kunne forsone meg med å miste min kone, men den lille jenta var hjertet i mitt liv. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, den lille, søte jenta...
Og så tenkte jeg: "Åh, hva skal jeg gjøre nå?"
68
One day I went… I was working for the Public Service. I climbed up a pole early one morning to take off a pole meter. I was standing there, and I was singing:
On a hill far away, stood an old rugged cross…
I was going… And I happened to look, and as the sun come up, me hanging there on that pole working on these cross-arms, looked out on the side, and there looked like my figure a wiggling on that … looked like a cross out there. And I thought, "O Christ of God. Yes, it was my sins nailed You there. I'm sorry for what I done." Oh, I said, "God, how could You ever put up with a person like me. You'd broke my heart, You ground me down. But what can I do?"
And I got real nervous. And I had on a pair of rubber gloves. Many of you linemen knows [unclear words] twenty-three hundred. Running right by me run the primary. And I thought, "Looky here. I can lay my hand on that primary. In one minute's time I'll be with Sharon." I jerked my glove off. I said, "God, I've lost my mind or something." I said, "Sharry, honey, I can't stand it no longer. Daddy's coming to be home with you."
I said, "Look at them…" Twenty-three hundred running there, break every bone in your body, electric. I said, "Our Father who art in heaven, hallowed be Thy name." And the first thing you know, I was setting down on the ground. I don't know.
68
En dag, mens jeg jobbet for Offentlige Tjenester, klatret jeg opp en stolpe tidlig om morgenen for å ta ned en måler. Jeg stod der og sang:
"På en høyde langt borte sto et gammelt, røft kors…"
Mens jeg holdt på, så jeg tilfeldigvis opp, og da solen sto opp, og jeg hang der på stolpen og jobbet med disse tverrbjelkene, så jeg ut til siden. Der så det ut som skyggen min beveget seg, og det lignet et kors. Jeg tenkte, "Å, Kristus fra Gud. Ja, det var mine synder som naglet Deg til korset. Jeg beklager det jeg har gjort." Jeg sa: "Gud, hvordan kunne Du noen gang tåle en person som meg? Du har knust mitt hjerte, Du har nedbrutt meg. Men hva kan jeg gjøre?"
Jeg ble veldig nervøs. Jeg hadde på meg et par gummihansker. Mange av dere linjearbeidere vet hva [uklare ord] tjue-tre hundre betyr. Hovedstrømmen løp rett ved meg. Jeg tenkte, "Se her. Jeg kan legge hånden på den hovedstrømmen. I løpet av ett minutt vil jeg være med Sharon." Jeg rev av meg hansken. Jeg sa: "Gud, jeg har mistet vettet eller noe." Jeg sa: "Sharry, kjære, jeg klarer ikke mer. Pappa kommer hjem til deg."
Jeg så på strømmen som gikk gjennom. Tjue-tre hundre volt som kunne brekke hvert eneste bein i kroppen din. Jeg sa: "Fader vår, Du som er i himmelen, helliget være Ditt navn." Det neste jeg visste var at jeg satt på bakken. Jeg vet ikke hvordan.
69
I believe that if that gift hadn't been foreordained, that'd been the end of your Brother Branham right there. But God had something else to do. He had to grind that heart out and let Him know, let me know that He's the One Who rules and reigns.
I went home. I couldn't stand it, couldn't work. Went over to mama's, and mama said, "Honey, come in. Let me make you quiet."
I said, "I'm going home." And I went home. It was kind of a cool weather. I took the mail out of the box and went around. I was trying to batch. We didn't have much in our house. I had an old cot setting back there.
But she'd lived there with me. We'd been together; that'd been our home. And it… No matter how little it was, it belonged to her and I. And it was us. The whole thing wouldn't have been three dollars worth of furniture. But it belonged to her and I. It was as worth as much as any of the good homes there is in the world, because it was ours.
And I went back there in the kitchen, cold frost coming up through the floor. And I never will forget, I opened up the mail. The first mail I opened up, it said on there, "Miss Sharon Rose Branham." It was her little Christmas saving. The banker knew that she'd never draw it, so … dollar and eighty cents. He sent it to me. Oh, I just couldn't stand it. I broke down and started crying. It was getting towards night. I knelt down on the floor. And I started crying and praying. And I… Oh, what a hour.. I couldn't hardly stand it.
69
Jeg tror at hvis den gaven ikke hadde vært forutbestemt, ville det vært slutten for Bror Branham der og da. Men Gud hadde en annen plan. Han måtte knuse det hjertet og la Ham vite, la meg vite at det er Han som styrer og regjerer.
Jeg dro hjem. Jeg klarte ikke å holde ut, kunne ikke jobbe. Jeg dro til mamma, og hun sa: «Kjære, kom inn. La meg hjelpe deg å roe deg ned.» Jeg sa: «Jeg drar hjem,» og dro hjem. Det var litt kjølig i været. Jeg hentet posten fra postkassen og gikk rundt. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi hadde ikke mye i huset; jeg hadde en gammel feltseng som sto der.
Men hun hadde bodd der med meg. Vi hadde vært sammen; det hadde vært vårt hjem. Uansett hvor lite det var, tilhørte det henne og meg. Selv om det hele ikke var verdt mer enn tre dollar i møbler, betydde det like mye som noen av de flotteste hjem i verden, fordi det var vårt.
Jeg gikk inn på kjøkkenet, og kulden fra frosten steg opp gjennom gulvet. Jeg vil aldri glemme at jeg åpnet posten. Den første posten var adressert til «Frøken Sharon Rose Branham». Det var hennes lille juleoppsparing. Bankieren visste at hun aldri ville trekke det, så de sendte det til meg – en dollar og åtti cent. Jeg klarte det ikke; jeg brøt sammen og begynte å gråte. Det begynte å bli kveld. Jeg falt på knærne på gulvet, begynte å gråte og be. Å, for en stund… Jeg orket knapt å stå gjennom det.
70
I went to sleep laying there. I dreamed. I thought I was out West. And when I was out West, I was walking down through the prairie, and I was whistling that song:
The wheel on the wagon is broken,
Sign on the ranch, "For Sale."
I was whistling like that, and I seen an old prairie schooner and a wheel broke down. And standing there by that schooner, stood the most beautiful blond-headed girl with her pretty blue eyes shining, dressed in white. And I had my hat on … my hat. And I passed by, and I said, "Howdy do, miss," and put my hat back like that.
And she said, "Hello, dad."
And I looked around, and I said, "Dad?"
She said, "Sure."
I said, "Well, young lady, I beg your pardon." I said, "I--I… You're as old as I am. How could I be your daddy?"
She said, "Daddy, don't you know me?"
And I said, "No, ma'am. I'm afraid I don't."
She said, "You just don't know where you are, daddy."
And I said, "Well, I… What do you mean?"
She said, "Where's Billy Paul?" That's her little brother.
And I said, "I--I… What is this?"
She said, "Daddy, on earth, I was your little Sharon."
I said, "Sharon? My baby?"
She said, "Yes, daddy." Said, "Remember, we're immortal here. When we come here, we're not little babies no more. We're all one age."
And I said, "Oh, honey. Are you Sharon?" She said… I said, "Where's mother?"
Said, "She's up at your--the new home."
I said, "A home?"
Said, "Yeah."
I said, "Well, honey, something wrong here." I said, "Branhams never had homes. We're more like the vagabond people." I said that, "We don't have no home."
She said, "But, daddy, you got one up here."
I looked around over to my right, and there was a great big beautiful home. And there was lights shining up all around.
She said, "Mother's waiting for you. I'm going to wait here for Billy."
I said, "All right, honey." I took out running as hard as I could, my hat in my hand. I run right up to the step. When I got there, Hope would usually meet me coming out with her arms out. And I went up and run up the steps just hard as I could. And I got top of the steps, here she come dressed in white, that black hair hanging down. She come running up to me, she raised out her arms. I run to her, throwed my hat down, and just knelt down by the side of her. She put her hand on my head. She said, "Bill, what are you worried about, honey?"
I said, "Hope, I can't stand it any longer." I said, "I seen… Is that Sharon Rose down there?"
She said, "Yes, Bill." She said, "What's you worried about? You worrying about me and Sharon?"
And I said, "Honey, I--I just can't stand it. I…"
She said, "Stop worrying." Said, "Don't worry, we're lots better off than you are."
And I said, "That may be so." But I said, "Hope, didn't she make a pretty woman? Aren't we proud of her?"
She said, "Sure." She said, "Aren't you tired?"
And I said, "Honey, I just been preaching and praying for the sick so long." And that's the way I know I'll go. It had to come--it hadn't come yet. I said, "I just been preaching and praying for the sick till I'm so tired I can't hardly stand up."
She said, "Won't you sit down?"
And I looked, and there was a great big Morris chair setting there. And I looked at her, and she looked back at me. Said, "I know what you're thinking."
Down here one time, I… We had them three old chairs, or two old chairs at the house. And…
70
Jeg la meg til å sove og begynte å drømme. Jeg drømte at jeg var ute i Vesten og gikk langs prærien mens jeg plystret på en sang:
Hjulet på vognen er ødelagt,
Skiltet på gården, "Til salgs."
Mens jeg plystret, så jeg en gammel prærievogn med et ødelagt hjul. Ved siden av vognen sto den vakreste blondinen med strålende blå øyne, kledd i hvitt. Jeg hadde på meg hatten min og gikk forbi henne. Jeg tok av meg hatten og sa: "God dag, frøken."
Hun svarte: "Hei, pappa."
Jeg kikket rundt og spurte: "Pappa?"
Hun sa: "Ja, selvfølgelig."
Jeg svarte: "Unnskyld meg, unge dame. Du er jo like gammel som meg. Hvordan kan jeg være faren din?"
Hun sa: "Pappa, kjenner du meg ikke igjen?"
Jeg sa: "Nei, dessverre."
Hun sa: "Du vet ikke hvor du er, pappa."
Jeg spurte: "Hva mener du med det?"
Hun sa: "Hvor er Billy Paul?" Det er lillebroren hennes.
Jeg sa: "Hva er dette?"
Hun sa: "Pappa, på jorden var jeg din lille Sharon."
Jeg sa: "Sharon? Min baby?"
Hun sa: "Ja, pappa. Husk, her er vi udødelige. Når vi kommer hit, er vi ikke små babyer lenger. Vi er alle like gamle."
Jeg sa: "Å, kjære, er du Sharon?" Jeg spurte: "Hvor er mor?"
Hun sa: "Hun er oppe i ditt nye hjem."
Jeg sa: "Et hjem?"
Hun sa: "Ja."
Jeg sa: "Noe må være galt her. Branhams har aldri hatt hjem. Vi er mer som vagabonder. Vi har ikke noe hjem."
Hun sa: "Men, pappa, du har et hjem her oppe."
Jeg kikket til høyre og så et stort, vakkert hus med lys som skinte overalt.
Hun sa: "Mor venter på deg. Jeg kommer til å vente her på Billy."
Jeg sa: "Greit, kjære." Jeg løp så fort jeg kunne, med hatten i hånden. Jeg løp opp trappen, og da jeg kom fram, kom Hope mot meg med armene utstrakt. Jeg løp så fort jeg kunne opp trappen, og da jeg nådde toppen, kom hun mot meg, kledd i hvitt, med hennes svarte hår hengende ned. Hun løftet armene, og jeg løp til henne, kastet hatten min ned og knelte ved siden av henne. Hun la hånden på hodet mitt og sa: "Bill, hva bekymrer deg, kjære?"
Jeg sa: "Hope, jeg klarer ikke mer." Jeg spurte: "Var det Sharon Rose nede?"
Hun sa: "Ja, Bill. Hva bekymrer deg? Bekymrer du deg for meg og Sharon?"
Jeg sa: "Kjære, jeg klarer bare ikke mer."
Hun sa: "Slutt å bekymre deg. Ikke bekymre deg, vi har det mye bedre enn deg."
Jeg svarte: "Det kan stemme. Men Hope, ble hun ikke en vakker kvinne? Er vi ikke stolte av henne?"
Hun sa: "Selvfølgelig." Hun spurte: "Er du ikke trøtt?"
Jeg sa: "Kjære, jeg har bare forkynt og bedt for de syke så lenge." Jeg visste at det ville komme, men det hadde ikke skjedd ennå. Jeg sa: "Jeg har forkynt og bedt for de syke til jeg er så sliten at jeg knapt kan stå."
Hun sa: "Vil du ikke sette deg ned?"
Jeg så på en stor Morris-stol som stod der. Jeg så på henne, og hun så tilbake på meg og sa: "Jeg vet hva du tenker på."
En gang her nede hadde vi tre gamle stoler, eller to gamle stoler hjemme. Og...